Erindringer ved Cornelis Smits

av Cornelis Smits f. 18. september 1927

Skedsmokorset, februar 1996

I dette hefte har jeg forsøkt å gi et bilde av min tid som småbarn i Rotterdam og Schiedam, skole- og krigsårene i den Haag, den andre perioden i Rotterdam og studietiden i Delft, samt den første tiden i Norge frem til jeg ble norsk statsborger i mai 1962. Alt er skrevet ned etter beste hukommelse. Av og til har jeg hatt hjelp av Loekie og Ollie de gangene jeg klarte å få spurt dem.  

Bildene er kopier. Originalene finnes flere steder i diverse album.  

I tillegg til dette hefte har jeg laget en mappe med løsblad. Der har jeg limt på en rekke papirer som jeg har samlet på i løpet av årene. I et lignende hefte har jeg limt inn en rekke avisutklipp i forbindelse med de jobber jeg har hatt. Der finnes også attester og stoff i forbindelse med de fem priser jeg var så heldig å få.  

Det følger dessuten med en del kartutsnitt fra de områder hvor jeg har bodd i Rotterdam, Schiedam og den Haag, slik at det blir lettere å finne disse steder om det skulle bli behov for det.

Cornelis Smits

Skedsmokorset, februar 1996

SMÅBARNSTIDEN I ROTTERDAM

Jeg ble født i Brederodestraat 39 i bydelen Spangen i Rotterdam. Det fantes en liten hage foran huset, og en slags steinlagt plass bak huset. Det var et hjørnehus. I boka "Trams en tramlij­nen" finnes det en foto som viser huset til venstre i hovedgaten som heter Huygen­straat. Det finnes flere bilder av huset, både fra dengang og fra 1993 da Ollie og Loekie så seg omkring der.  

Vi har også et lysbilde i farger som jeg tok en gang i 60-årene da vi alle sammen var på ferie i Nederland.  

Mange trikker 

I hovedgaten pas­serte 4 trikkelinjer: nr.5, 15, 20 og 24. Endepunktet lå i enden av hovedga­ten ved fotballplassen. To av linjene passerte også vår sidegate. En av grunnene til de mange trikkelinjene var fotballplassen som hadde tribuner for 24000 tilskuere. Den gang var dette den største fotballplassen i landet. Jeg husker den godt. Hver lørdag etter­middag eller søndagsmorgen tok far meg med dit. Mens han så på smågutter eller veteraner spille fotball, klarte jeg å komme meg under den store tretribu­nen. Der lette jeg etter tomme sigarett­esker av blekk som folk hadde kastet fra seg. De store kamper var om ettermid­dagen annenhver søndag. Da gledet jeg meg stort på grunn av de mange trikker. Gatene omkring var fullt med trikker. Jeg pleide da å sitte foran vinduet mot hovedgaten sammen med O og Leu. Far var selvfølgelig på fot­ballplassen. Jeg tellet antall trikker så langt jeg klarte og hadde lært. Søstr­ene mine tellet også, men bare menn med strå­hatter. Det var moten dengang. 

Det var slik jeg tidlig lærte å telle. Trikkene gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Jeg trengte nesten ikke leker. Trikk­ene var livet mitt. Jeg fikk noen blokker av tre å leke med for å bygge hus, men de brukte jeg mest som trikker. De ekte trikker var ulike, lange eller korte, gamle eller nye. Siden også blokkene var ulike, klarte jeg å forbinde de enkelte trikketyper med de ulike blokker. Slik lå jeg på gulvet og lekte trikk. Jeg lå der så mye at det ble hull på knestrømpene. Derfor måtte mor kjøpe knebeskyttere til meg.  

Jeg husker også godt at jeg ble satt på potte. Da fikk jeg alltid noen blokker å leke med. Jeg lekte selvfølgelig at blokkene var trikker. Denne lekingen mens jeg satt på potte var sannsynligvis årsaken til at jeg senere i livet ofte måtte på do når jeg skulle med tog eller trikk. Dette er kanskje litt rart, men det er jo så mye som vi mennesker ikke forstår.

Badebaljen 

Lørdag skulle alle bade. Men vi hadde ikke noe bad. Vi brukte derfor en sinkbalje. En lignende balje står forresten i kjeller­en i huset på Raufoss. Den må det tas godt vare på. Den ble også brukt til å vaske tøy i. Det skjedde med et vaskebrett som var et stort fremskritt dengang. Også et slikt brett finnes på Raufoss. Det er viktig å ta vare på slike ting. De forteller dere om en tid da menneskene slet fart, men de var ikke ulyk­kelige for det. De var fornøyd med det lille de hadde.  

Det var selvfølgelig jeg som ble badet først. Da måtte det varmes en masse vann på gasskomfyren. Etterpå skulle de andre bade en etter en. Hvordan de gjorde det har jeg aldri sett, men rene ble vi og hele kjøkkenet dampet av fuktighet.

Glad i mat og dyr 

Mor var flink til å lage mat. Jeg husker godt  at hun kjøpte peanøtter. Hun skrelte dem først. Deretter ble de kvernet og tilsatt salatolje. Bedre peanøttsmør fantes ikke. Jeg elsket kjernemelk som jeg drakk i store mengder. Den kom fersk hver dag med melkemannen som hadde en hvit kjerre trukket av en hest. Eplemos var en favorittrett. Brunt sukker likte jeg så godt at også "Bobbie", lekehunden min, måtte få smake. Snuten hans ble bare brunere og brunere. 

Navnet hadde den fått etter en ekte hund i gaten som jeg var veldig glad i. Far og mor hadde derfor til treårsdagen min kjøpt en lekehund som nesten var lik den ekte. Den hadde de så lenge gjemt for meg i klesskapet. Men da jeg en gang uforvarende fikk åpnet skapet skvatt jeg og ropte høyt: "Bobbie har gjemt seg i skapet". 

Mor var selvfølgelig hjemmeværende og hadde også pike. Hun hadde derfor god tid til å ta seg av meg. Hun tok meg med på tur til Schie kanaal. Dit kom det mange båter med sand og grus. Det var heisekraner der som tømte sanden ut av båtene. Det var også flere skinner med penser for de små sandtogene. Det beste var lukten av fersk sand og diesel­olje. Denne lukten har jeg fort­satt i nesen. Til kanalen kom også et industrispor. Mora mi sa at det het Havensporet. Men jeg trodde hun sa havresporet. Jeg visste nemlig ikke hva havnen var, men havre husket jeg fra havregrøten hjemme.

Reddet livet 

Den store jernbanen fra Rotterdam til Den Haag gikk like bak fotballplassen. Det førte en kronglete grusvei til jernbanen hvor det var en overgang. Engang O og Leu hadde tatt meg med på tur hadde de for moro skyld kjørt sportsvognen langs skinnene i planovergangen. Da satte vognen seg fast innimellom skinnene. Så kom et tog kjørende. De forsøkte febrilsk å løsne vognen. Like før toget kom lyktes det og jeg var reddet. I polderen bak huset var det veldig fint. Det var blant annet en hund som het Wouter, som jeg likte så godt. Det var også plassert en gammel trikk ute på et jorde som et slags skur.

Brann 

En gang var det brann i huset en natt. Faren min hadde lagt mine bleier til tørk over skorsteinen over ovnen. Da hadde en av bleiene falt på ovnen. O som sov i det nærmeste rom merket lukten, og varslet de andre. Det gikk heldigvis bra, men det ble en del skade, blant annet måtte klokka repareres. 

Den første ferie 

Vi hadde nok ikke særlig råd til å reise på ferie. Men sommeren 1931 reiste vi alle sammen til Katwijk som ligger ved havet en mils vei vest for Leiden. Piken var også med, for ellers hadde mor ikke ferie. Det var ikke lange reisen. Det var nettopp blitt elektrisk tog fra Amsterdam til Rotterdam. I Leiden måtte vi over i blåtrikken som også hadde blitt elektrisk. Det var ikke mer enn fem mils reise, men den tok sin tid og det ble mye sjauing med kofferter. Jeg husker lite fra denne ferie, men jeg husker godt lukten fra innedoen i det huset vi bodde i. Jeg husker også utløpet av dreneringskanalen fra innlandet ut i havet. Det var her Rhinen munnet ut i Nordsjøen i Romertiden. Romerne hadde her bygget en festning for å markere Romerrikets grense mot de ville stammer i nord. Festningen eller heller sagt fundamentene, ligger nå omtrent en halv kilometer ut i havet, fordi strøm og vind har flyttet sanddynene langt innover på de siste 2000 år. Da var også vannstanden i havet lavere enn i dag. Den gang vi var der kunne det hende at noen av fundamentene ble synlige ved særlig lav vannstand.  

Stort mer husker jeg ikke fra tiden i Rotterdam. Men vi hadde det bra sammen. Det var harmoniske forhold hjemme. Vi hadde nok til mat og klær, og far hadde jo fast jobb i staten. Det var nok mange som ikke hadde det heller. Det var ikke lett, for det fantes ikke noe som het ledighetstrygd.

SCHIEDAM

Våren 1932 flyttet vi til Burgemeester Knappertlaan 369 (?) i Schiedam. Det var bare 5-6 km vestover. Trikkene 4 og 8 gikk dit, men bare til byens sentrum. Derfor måtte vi ta en gammel buss videre helt til vestkanten. Jeg husker hvordan flyttebilen så ut. Den var ikke så veldig stor. Det var synd, fordi det var status med størst mulig flyttebil. Huset var helt nytt. Det var på 4 etasjer med et stort loft. Vi hadde fra 3. etasje og oppover, men ingen hage. Trappen var så lang at den var delt med en avsats. Når noen ringte på måtte vi trekke i en snor ovenfra for å åpne døren. Det var stadig noen som ringte på: melkeman­nen, grønnsakmannen, potetmannen, eggebonden, pølsemakeren, forsikringsmannen, pianostemmeren, oljemannen, og mange andre. Mora mi måtte derfor være hjemme for å kunne kjøpe det vi trengte. Men så trengte vi da heller ingen bil for å handle. 

Tisset på trikken 

Av og til reiste vi med trikken til Rotterdam igjen, når mora mi skulle kjøpe klær. Det var fint, fordi de nye lange trikker hadde kommet. De kjørte meget fort over demningen: de Schiedamse dijk. Disse trikker var de mest moderne i verden på denne tiden. Det luktet så godt i disse nye trikker av læret på setene. Men en gang da vi var på vei tilbake fra byen, måtte jeg tisse i buksen på trikken, fordi jeg ikke kunne holde meg. Ollie var med og var sint på mor, fordi hun hadde glemt å la meg tisse i byen.  

Stort hus 

Det var et romslig hus vi bodde i. Nede var det 2 store stuer, kjøkken, et rom, W.C. og stor balkong bak. Oppe var det 2 store og 2 mindre soveværelser, stort baderom med W.C. og stor balkong bak. Så gikk det trapp opp til et stort loft hvor det også var en stor balkong. Loftet var lekeplassen. Der hadde jeg toget. Det var med damplokomotiv og 7 vogner, men dessverre ingen penser. 

Så høyt som vi var, hadde vi fin utsikt på baksiden. Nærmest var fotballplassen til S.V.V. (jeg husker at klubbhuset brant en lørdagsnatt. Det luktet svidd over hele området). Bak plassen var en skog: het Sterrebos. Det var utrolig spennende der med mystiske stier, lukt av all slags planter og blomster. Det var vel der jeg ble glad i naturen. 

Bakerst i skogen kom man plutselig til elva og havnen. Der passerte alle store båter til Rotterdam. Det mest spennende der var imidlertid et stort rør som vannet sprutet ut av med voldsom kraft. Det var kloakken, men det skjønte jeg ikke dengang. 

På den tiden var det mye uro i landet. Stor arbeidsledighet og mange streiker. En dag jeg lekte ute kom det plutselig et par tusen mann gjennom gaten. De skrek høyt og kom rett mot meg. Jeg ble livredd og løp opp til mora mi. Først senere forsto jeg at det var fagforeningen som var i streik og på vei til en demon­strasjon. Jeg ble vel også redd fordi mora mi hadde advart stadig mot fulle menn, uten at jeg forsto hva det gikk ut på.

Med tog til stranden 

Den sommeren vi bodde i Schiedam var vi mange søndager i Hoek van Holland. Der var det også fint ved havet. Vi tok mat og drikke med oss (restaurant var alltid for dyrt). Vi gikk 500 meter til stasjonen Vlaardingen-vest. Der gikk vi på toget som kom fra Rotterdam. Det var et damptog med 4 vogner hver gang. Det var vogner uten gang inne, men med gjennomgående stigbrett ute for konduktøren. I kjelleren her på togbordet har vi to slike vogner og en som er godsvogn. Jeg var nå blitt så stor at jeg også kunne huske bølgene og at søstrene skremte meg med dem. Jeg kan ennå se for meg den store bølgen som holdt på å åpne seg like ved meg. Den var så høy som hele huset vårt. Det virket iallfall slik.  

Mora mi var alltid hjemme hos meg. Hun hadde alltid tid for meg, og derfor lærte jeg det meste av henne. Men jeg var også nervøs. Jeg var visstnok blitt litt overveldet av det nye store huset. Jeg hadde også fått eget rom der. Om kvelden tente mora mi derfor et tebluss på gulvet foran senga. Søstrene mine hadde også fått beskjed om å være forsiktig med meg. Jeg skulle spares. Alt dette ante jeg ikke noe om dengang. 

Vi bodde bare ett år i Schiedam. Far ble flyttet til kontoret i den Haag våren 1933. Jeg har aldri sett huset igjen, men Ollie og Loekie var forbi der på mimretur i 1993. De tok noen bilder som gir et godt inntrykk av huset utvendig. 

SKOLE- OG FØRKRIGSTID

Så flyttet vi da en overskyet vårdag. Denne gangen var flyt­tebilen fin. Den var meget lang med trekkbil. Den øvre delen gikk faktisk ut over trekkbilen. Der ble alle plantene plassert. 

Det var veldig spennende å komme frem til det nye huset. Huset lå jo så nær stranden trodde vi. Vi hadde alltid ønsket oss å bo ved sjøen, så derfor tenkte vi oss like godt en liten snartur dit, søstrene og jeg. Vi hadde bare en sykkel, men tok den med for sikkerhets skyld. Vi gikk og gikk. Men vi visste ikke den korteste veien. Så jeg ble mer og mer sliten. Istedenfor til sjøen kom vi til en stor skog: Meer en Bosch. Det var forresten veldig fint der. Senere var vi ofte der. Heldigvis hadde vi sykkelen, så søstrene slapp å bære meg hjem.  

Adressen var Appelstraat 65 i Tutti-fruttikvarteret. Her skulle jeg bo i vel 13 år og bli stor. 

Huset 

Huset var nytt. Det var da den ytterste rekken mot sør i byen. Vi hadde derfor fin utsikt sydover. Vi så for det meste ned på mark med små kanaler, jorder og kuer. I inngangsdøren var det en liten luke, halvveis oppe. Det var enten for katten eller for å ta imot varer i tilfelle man var redd for å åpne. Innenfor døren var det en slags hall. Der var det plass for sykkelen. Senere ble det 3 sykler. Hadde mor og far hatt sykkel de også er det ikke godt å vite hvordan vi skulle fått plass til alle sammen. Fra hallen gikk en tretrapp opp til 2. etasje. Der var det en smal gang. I den ene enden gikk en dør inn til et lite rom hvor O bodde helt til jeg overtok da jeg begynte på gymnasiet. 

Kjøkkenet var i den andre ende av gangen. På den ene langsiden var det to dører inn til to store stuer som gikk over hele husets dybde. På forsiden mot gaten var det en erker. På bak­siden åpnet to glassdører mot en stor balkong av sten. Mellom stuene var det skyvedører med farvet glass innfattet i bly. På den andre siden av gangen var W.C. og et stort skap. Det var til oppbevaring av all slags ting. Etterhvert ble det så overfylt at alt mulig datt ut når en åpnet skapet. 

Fra gangen gikk en trapp opp til 3. etasje. Der hadde vi to større soveværelser med et stort oppbevaringsrom i mellom. På forsiden var det dessuten et lite rom som skulle bli mitt i nesten 7 år. Det var et W.C. til og et stort baderom bak med et kjempebadekar. Både soveværelse og badet hadde dører som åpnet mot en stor stenbalkong. Senere lærte jeg å klatre fra denne  balkongen oppå taket. Der kunne man sole seg, og under krigen var det fra taket mulig å følge de alliertes overflygninger og luftangrep. 

Vi har dessverre bare ett bilde av dette huset. Det tok Ollie i november 95 da jeg var med henne på mimretur. Huset var lite forandret på de 50 årene som var gått. Det var så rart å stå der og tenke seg tilbake i tiden, og tenke på de gode og dårlige  dager vi tilbrakte der. Jeg lurte også på alle de mennesker som må ha bodd der etter oss, og alt som måtte ha skjedd i huset. 

Det var en ting som virket særlig negativt på meg da jeg sto der. Hele gaten var fullt av parkerte biler på begge sider. 

Slik var det ikke da jeg bodde der. Det var da jeg oppdaget for alvor hvordan bilen har vært med på å ødelegge gatebildet. Bilene dominerte i en slik grad at husene ikke klarte å komme til sin rett. 

Samlemani 

Rommet mitt oppe var så lite at jeg bare kunne bruke det som soverom. Men det ble fort alt for lite, fordi jeg hadde sam­lemani. Det var i den tiden at næringslivet fant opp nye embal­lasjemuligheter. Det gjaldt derfor å samle mest mulig av dette. Rommet ble etterhvert fylt opp av hundrevis med esker: smør, margarin, tannkrem, sigarer etc. Heldigvis bodde en bror av faren min i nærheten. Sønnen hans var snekker. Han snekret en hylle under takvinduet. Så da ble det litt mere orden i alt rotet. 

Trikkekortene krevde minst plass. Heldigvis for meg bodde vi bare 500 meter fra endestasjonen til trikkelinjene 5 og 20. Jeg ble derfor fort kjent med trikkeførere og konduktører. Dengang hadde man trikkekort av hard kartong i flere farger ettersom de gjaldt for 5 eller 10 turer. Jeg tok opp alt jeg fant, og det samlet seg flere store hauger på rommet mitt. 

Brekker armene 

Det første året hadde jeg for vane å brekke armene mine. Første gang under lek med søstrene i huset. Vi løp etter hverandre gjennom gangen og stuene. Plutselig falt jeg med armen rett på skyvedørskinnen. Da brakk armen. Andre gangen et halvt år senere hendte det under en av turene til trikkeholdeplassen. På andre siden av gaten var det gressplener som var avgrenset med stål­gjerder. Jeg hadde for vane å hoppe over disse gjerder. Denne gang falt jeg med armen rett på stålet. Det var vondt og jeg skrek. Men jeg skulle til trikken. Etter å ha samlet en del kort klarte jeg å komme meg hjem. Først da jeg så moren min begynte jeg å gråte, fordi det var så vondt. Jeg husker at det etter­hvert begynte å klø så mye under gipsen. Da var jeg hos legen som helte noe salatolje under gipsen. Jeg husker det så godt, fordi det hjalp med en gang.  

Salmesang ved middagsbordet 

Jeg måtte være 6 år for å kunne begynne på skolen. Mine foreldre syntes det var lenge å vente til 1. september 1934. Jeg ble derfor plassert på en førskole. Den holdt til i et vanlig bolighus. Der var det mange leker, men jeg likte ikke at det langs veggen var satt opp flere senger for barn som måtte bli trøtte. Jeg syntes at jeg var for stor til å være på et slikt sted. Jeg kan ikke ha likt meg der, for fra 1. mars 1934 ble jeg plassert på en ekte skole som tok inn elever hvert halvår, "De Lischmanschool" i Vlierboomstraat. Det må ha vært siste utvei, for skolen var privat og kristelig. Hver dag måtte vi begynne med å be. Moren min hadde lært meg å be når jeg skulle legge meg, for da ble jeg ikke så redd at jeg måtte se etter under sengen etter de slemme. Så det var ikke så vanskelig å be på skolen og. Det ble dog vel mye kristelig etterhvert. Ved middagsbordet begynte jeg å synge salmer om Eva i paradiset m.f.

Jeg fikk også en bok om bibelhistorie fra skolen. Når frøken fortalte om denne boken ble jeg ofte redd, fordi folk var så grusomme og drepte hverandre. Jeg tålte ikke dette og fikk nerveproblemer. Frøken oppdaget nok fort at jeg ikke var så kristelig som jeg etter hennes mening burde vært. Hvis jeg ikke foldet hendene mine til bønn på den riktige måten, fikk jeg et rapp over hånden. Det ble mere av dette etterhvert. Så hendte det at jeg en gang bare for moro skyld hadde satt tre punkter over en i. Da ble hun så sint at hun trakk meg i øret. Det ble mere trekking av det, slik at øret til slutt gikk i stykker. Da ble jeg tatt ut av skolen med en gang i mai 1935. Og godt var det, for senere ble det klart at ingen fra denne klassen klarte å kvalifisere seg for gymnasiet. 

På Montesoriskole 

Nå ble jeg plassert på en offentlig skole, til og med en monte­soriskole. Her var det fint med bord og stoler og en hyggelig halvgammel frøken (fru Mulder) som muligens var enke. Elevene var også greiere, ikke så skinnhellige og mobbete som på den forrige skole. Frem til sommerferien var dessuten Ollie også på skolen i den høyeste klasse. Skolen lå i Hyacintweg. Det var egentlig to skoler: den nedre i 1. etasje, og den øvre i 2.eta­sje. Den nedre var best. der gikk jeg. På mimreturen i 1995 tok Ollie et bilde av meg foran denne skolen. Den hadde nesten ikke forandret utseende siden jeg sluttet der i 1940. 

Jeg likte meg nå mye bedre. Geografi og historie var de fagene som jeg likte best, spesielt historien om 80- årskrigen mot Spania. Etterhvert oppnådde jeg høyeste karakter. Regning og språk gikk bare så noenlunde uten de store karakterer. Sang og skriving gikk det riktig dårlig med. Skrev man pent fikk en skrive med blått neste gang. Ble det pent også da, fikk en skrive med rødt og endelig med grønt. Jeg holdt meg for det meste til det sorte. Nå var jeg keivhendt, men måtte skrive med høyre hånd, så det kan vel være en del av forklaringen. Merkelig nok har kontordamene jeg har hatt gjennom 40 år aldri hatt nevneverdige problemer med å lese skriften min. Det samme kan man ikke alltid si om andre. Det hender dog at jeg ikke kan lese min egen skrift. 

Blokkfløyte og fransk

I fjerde klasse fikk jeg en mannlig lærer: Bosma. Han var streng, men ikke direkte vondt. Musikalsk var han. Han fikk lurt meg med på blokkfløytekurs mot betaling. Det var jo så enkelt å lære, sa han. Allerede første gang skjønte jeg ikke hvilke hull jeg måtte åpne eller lukke for å få frem riktig tone. Det ble bare kaos. For syns skyld fortsatte jeg noen ganger til med å bruke fingrene på liksom, men uten å blåse. Dermed ødela jeg ikke for de andre. 

Da gikk det bedre med fransk som jeg begynte med i fjerde klasse (senere mitt beste fag). Også dette skjedde utenom læreplanen mot betaling til læreren. 

På vei til skolen passerte jeg en "drogist". Der solgte de "zoute drop" for to øre esken. Det var sjelden jeg hadde så mye penger, men av og til kjøpte jeg noe selvom det var forbudt å ta det med inn i skolen.  

Syersken 

Skoletiden var fra 9 til 12 og fra 2 til 4, men onsdag- og lørdag ettermiddag hadde vi fri. Lunsj spiste jeg alltid hjemme, og så lekte jeg litt. En gang i måneden kom syersken, en halvgammel frøken som det luktet litt vondt av. Hun ble hele dagen, og spiste lunsj med oss. Da laget mora mi hardkokt egg med tomat som vi fikk på brødet. Det smakte veldig godt og gjorde at det luktet litt mindre vondt av syersken. Til å begynne med var det ikke så mange lekser. Når jeg kom hjem etter kl. 4 fikk jeg først te med kjeks. Så lekser, og så leke litt. Deretter hente faren min fra trikken kl. 6. 

Flere trikker 

Ved endeholdeplassen var det fint å være. Midt på dagen kunne det stå 14- 16 tilhengere som ventet på rushtiden. De gamle motorvogner likte jeg best. Det var i det hele tatt mye frem og tilbake med disse trikker, for strømavtageren måtte snues også. Om kvelden kom en nyere og sterkere motorvogn for å hente 3 tilhengere ad gangen til trikkestallen. Det kunne være litt stille og trist om kvelden når det bare sto en stakkars motor­vogn på plassen. Men koselige og skramlende og lett å betjene var disse vogner. Etter noen år ble trikkelinjen forlen­get  et par kilometer til "Meer en Bosch". Det var et interes­sant arbeide som jeg fulgte med stor interesse. Jeg var ikke helt fornøyd med den nye tilstanden, for bare linje 20 ble værende, mens linje 5 ble kortet inn. Den ble imidlertid sommeren 1940  forlen­get den også via en annen hovedåre (de Mient) til like ved gaten vår. Etterhvert ble det bare nye motorvogner som jeg ikke klarte å få et personlig forhold til. 

Forlengelsen av trikkelinjene var en følge av økende boligbygging sydover. Da vi flyttet inn i Eplegaten var vårt hus i den ytterste husrekke. Men snart kom de neste en for en: Sitron-, Appelsin-, Ananasgate etc. Det var på en måte tale om rekkehus, men de lignet delvis på blokker. Alle hus var bygget av mur­stein. Jeg syntes det var spennende med all den byggingen. Det hendte at jeg fikk lov å hjelpe med å bære stein. Det luktet så godt av disse steiner, spesielt hvis de var ferske. 

Geurt Hupkes 

Jeg hadde ikke så mange venner. Lekte ikke så mye ute i gatene heller, fordi guttene var så ville. Jeg var alltid meget forsik­tig. Men jeg hadde da "knikkers" (klinkekuler). Det var fint å spille med disse, fordi det alltid var en del hull innimellom teglene som fortauene besto av. Jeg ble godvenner med en skole­kamerat, Geurt Hupkes, fra klassen min. Han var så flink til å tegne. Han bodde på Floxplein i et rekkehus med stort lekeloft. Der lekte vi mye. Men jeg likte ikke at han var tilhenger av general Franco. Jeg holdt med de spanske regjeringstroppene. Søsteren hans, Marianne, ville gjerne være med på leken, men fikk ikke være med, fordi hun var for liten. Hun havnet senere i Stavanger, gift med en norske. Besynderlig nok traff jeg henne på et møte for eldre i Kolbotn, hvor jeg tilfeldigvis holdt et foredrag (1992) om livet. Da var hun skilt og jobbet i kom­munen som morsmållærer i nederlandsk. Geurt og jeg fulgte hverandre på gymnasiet. Han studerte senere for siviløkonom i Rotterdam. Jeg traff ham mange år senere en gang på stasjonen i Utrecht. Da jobbet han i jernbanen. 

Juletrekrigene 

Selvom jeg ikke var noen gategutt, måtte jeg være med på de årlige juletrekrigene. De første juletrær kastet folk allerede 3. juledag. Da var vi snare til å få tak i dem og gjemme dem. Det ble dannet gjenger gatevis. Jeg var med i Eplegatebanden. Det gjaldt å få tak i så mange trær som mulig. Vi prøvde å stjele trær fra hverandre. Det kunne gå hardt for seg. Derfor ble det etterhvert dannet allianser med andre gategjenger. Dermed var det enklere å holde vakt om trærne. Etterhvert som alliansene ble større og mer synlige, kom også politiet mer i aksjon. De visste nemlig at det til slutt var meningen å lage et stort bål av alle trærne, og dette kunne være farlig. Derfor gikk til slutt alle gjenger sammen og slepte trærne til en åpen plass, og tente på før politi og brannvesen klarte å komme til. I mellom­tiden hadde vi kommet oss vekk over alle hauger. 

Nederlandsk jul 

Det hadde etterhvert blitt min jobb å kjøpe juletre. Det var ikke slik som nå at man kunne kjøpe den et sted i nærheten, og ikke hadde vi bil. Det var 2 kilometer å gå med et 2 meter langt tre under armen. Men jeg likte det. Det var koselig med pyntin­gen. Det var alltid vanskelig å få de levende lysene til å stå rett opp hele tiden. De ble bare tent noen ganger i julen, fordi det var så mye arbeid med det. Først aviser på gulvet. Så hente vannbøtten med svamp. Men så satt vi da etterpå andektig rundt treet og så på englene som satt øverst. Da var det jul.  

Julaften var vanlig arbeidsdag. Første juledag var det fest og en god middag. Da spiste vi kanin. Jeg likte den bare sånn passe, ville nok heller ha biff. Dessuten syntes jeg synd på kaninen. Etterpå hørte vi den engelske kongens tale i radioen. Så satte faren min seg ved pianoet og spilte "God save the king." Det var ikke tradisjon med julegaver i Nederland.  

St. Nicolaas 

Gaver ga vi til hverandre på St. Nicolaaskvelden, 5. desember. Det begynte tidlig i november med kjøp av gaver. Du skulle ikke vite hvem du fikk gaver fra. Det var kun St. Nicolaas som ga gaver. Og det skulle følge med et dikt, hvor det var lov å si sannheten om hverandre. Faren min var flinkest til å dikte. Det var virkelig en stor familiekveld. Som liten trodde jeg selvfølgelig at St. Nicolaas var ekte, selvom han var flere hundre år gammel. Knekten hans, Svarte Per, var farlig. Han tok alle slemme barn med til Spania i sekken sin. Det ble vi unge alltid truet med. Men snille barn fikk gaver.  

St. Nicolaas sendte Svarte Per (som også kunne være snill) opp til Nederland allerede noen uker i forveien med en masse sukker­tøy. Om natten red han over takene med sin hest og puttet sukker­tøy i skorsteinene. Vi fikk da et vink fra foreldrene om at  han var underveis, og fikk anbefalt å sette en sko ved ovnen før vi la oss. Tidlig neste morgen listet vi oss så ned i stuen og fant godterier i skoen. Dette virket beroligende, for hadde vi vært slemme, ville det vel ikke ha vært noe opp i skoene. 

Jeg ble nok fort klar over at det hele var noe lureri, men morsomt likevel. Engang var mor utkledd som St. Nicolaas. Jeg visste det, men krøp for sikkerhets skyld likevel under bordet. Det var også tradisjon at gaver kunne være overraskelser. Jeg pakket for eksempel en kullbit inn i avispapir inntil pakka var så stor som en badeball. Faren min brukte da lang tid på å åpne pakken og måtte selvfølgelig være like overrasket hver gang. Selv fikk jeg en gang et brett med brødskorper som jeg ikke likte å spise, og derfor hadde for vane å gjemme skorpene under tallerkene, slik at de ikke var så godt synlige. Det var et dikt med, og det har nok gjort sin misjon, for siden spiste jeg alltid skorpene. 

Det var mye godteri ellers. Speculaas i stort og smått, sukker­dyr, brystplater, sjokoladebokstaver m.m. Vi fikk etter første bokstav i fornavnet. Jeg fikk heldigvis K etter Kees, og ikke C etter Cornelis, som jo var mye mindre. 

Nyttårsaften 

Så var det nyttårsaften. Det var kvelden for å skue litt bakover det forløpne året som var gått. Mor begynte tidlig med å sette flaskene med salatolje ved ovnen, slik at oljen skulle bli lettflytende. Så begynte stekingen av oljebollene. Det var hundrevis av dem, så store som kjøttkaker. de ble deretter rullet i melis. Disse bollene spiste vi i flere dager. Hver gang man ønsket noen godt nyttår spiste man en bolle. 

Kl. 24 nyttårsaften satte faren min seg ved pianoet og spilte nasjonalsangen som var den andre sangen han kunne spille. Da var det nytt år. 

Milde vintre 

Vintrene var ikke kalde i 30- årene. Det hendte at det snødde, men dagen etter var det borte igjen. Første gang det var is var i 1939. Jeg hadde arvet snabelskøyter med lisser fra en eller annen. Det var ikke lett, men det gikk ikke så verst. Vinteren ble så streng at jeg faktisk klarte å lære å gå noenlunde skikkelig på skøyter. Noen skøyteløper ble jeg dog aldri. Dertil hadde jeg for svake ankler. Vinteren etter klarte jeg imidlertid å bli nr. 3 i 12. heat på 60- meteren. Det holdt til 34. plass. 

Bare en gang gikk jeg en ordentlig skøytetur på kanalene. Det var i den kalde 1947- vinteren. Da gikk jeg 5 mil. Vi var 3 stykker som holdt i en lang stokk , vi måtte skøyte i samme takt. Da ble jeg så stiv at jeg måtte holde senga i 3 dager. 

Fotball 

Men stort sett var vintrene milde og gresset holdt seg grønt. Vinteren var derfor også fotballsesong som begynte i september. Faren min hadde selv spilt fotball i den eldste fotballklubb H.F.C. i Haarlem. I den Haag gikk han og jeg ofte en tur til fotballplassen "Quick" i "de Bosjes van Pex". Quick spilte i annen divisjon og ble aldri noe stort lag. Lørdag spilte smågut­tene. De var morsomme å se på, for de gjorde så mye rart. 

Søndagmorgen var det på igjen. Da spilte veteranene. De hadde lett for å skrike og banne høyt, når noe ikke gikk som det skulle. Annen hver søndag spilte førstelaget. Da fikk jeg 10 cent som holdt til en plass bak mål. Jeg var vanligvis alene da. Jeg var fryktelig misunnelig på alle som hadde tribuneplass. 

Vanligvis var spenningen mest knyttet til spørsmålet om klubben kunne klare  å holde seg i annen divisjon. Klubben ville ikke ha spillere fra arbeiderklassen. Derfor var det vanskelig å få tak i gode spillere.  

Jeg hadde veldig stor lyst å spille fotball selv. I "de bosjes van Pex" var det flere fine fotballøkker. Der var det alltid gutter som spilte. Det var ikke lett å bli med, for jeg var ikke god nok. Jeg var for tykk og for stiv. Jeg løste imidlertid dette spørsmål ved å be faren min om å kjøpe en skikkelig fotball til meg. Det behøvde jeg ikke be om to ganger. Nå fikk jeg status på løkkene, for det var ikke så mange gutter som hadde råd til egen fotball. 

Det ble mange fotballkamper på meg. Vi hadde ikke dommer, og ingen ordentlig bane med målstenger og hvite streker. Derfor laget vi våre egne spilleregler. For eksempel var målet et sted mellom to trær og tverliggeren var i høyde med en bestemt gren. Det hendte at grenene ikke var like høye, men da ble vi enige om at tverrliggeren var skjev. Vi hadde heller ikke hjørneflagg. Derfor la vi ned stener som visste banegrensen. I det hele tatt var oppfinnsomheten stor. Vi lærte å bruke fantasien vår. Vi lærte også å samarbeide oss frem til felles forståelse av ulike situasjoner i mangel på at voksne bestemte over dette. Jeg tror derfor at denne leken var meget nyttig og lærerik utvikling av evnen til å kunne omgåes andre mennesker på en konstruktiv måte. Jeg hadde bare ett problem. Jeg forstuet anklene mine nesten hver gang. Det kom av at jeg hadde så svake ankler. 

Ekstra lekser 

Søndagen var ikke bare fotball. Det var også den dagen at faren min kom med læreboka i nederlandsk som han hadde brukt selv på skolen før 1900. (Men dengang var en 40 år gammel lærebok ikke gammeldags, for utviklingen gikk ikke så fort som i dag). Det var mest tale om muntlige øvelser. Jeg syntes ikke det var så kjedelig, kanskje fordi jeg klarte øvelsene stort sett ganske bra. Jeg tror også at det var nyttig for min senere språkføring. Så kom han med regneboka med mange regnestykker som imidlertid virket nokså gammelmodige. Faren min gjorde alt dette, fordi han ville at jeg skulle gjøre det bra på skolen. 

Han fortsatte med å hjelpe meg senere da jeg gikk på gymnasiet så langt han selv hadde lært. Det var til stor hjelp for meg, fordi jeg hadde problemer med matematikken. Han var spesielt god i fysikk. Og like flink i tysk, engelsk og fransk, men kun i skriftlig grammatikk. Det var vanskelig for ham å samtale på andre språk. 

Vi får kabelradio 

I vintersesongen var søndag ettermiddag viet fotballsesongen. Før vi fikk radio (1935) måtte jeg gå ut med en lapp til tobakks­butikken for å notere fotballresultatene som etterhvert ble ringt inn til butikken. Faren min førte nøyaktig oversikt over resultatene hele sesongen. Det var et stort fremskritt da radioen kom. Det var ingen vanlig radio. Det var for dyrt. Det var en kabelradio. Da fikk vi to Hilversum sendere og to utenlandske. 

Det holdt lenge. Det ble etterhvert mange programmer vi hørte på. For ungene var det ved leggetid noe som het "Kong Kaskoes­kilemann". Søndag ved 17-tiden var det "Oome Keesje" som var et hørespill for alle barn fra 8 til 80 år og eldre. Det deltok bare gamle folk fra arbeidermiljøet, og det hendte alltid noe spennende. De beste programmer hadde imidlertid AVRO som vi var medlem av (riksprogram fantes ikke). Denne kringkasting ble ledet av en jøde. Jødene var i det hele tatt flinke og arbeids­somme. De beste journalister, kustnere, leger og vitenskapsmenn var jøder. Uten jødene ville ikke Nederland ha klart seg så godt. Jødene var oprinnelig flyktninger som ble forfulgt i andre land. Nederland har alltid vært åpen for flyktninger. Det var ofte de beste mennesker som flyktet. Derfor hadde de stor betydning for utviklingen. 

Direkte sending fra fotballkamp i radio var også noe nytt. Spesielt landskampen mot erkefienden Belgia som Nederland pleidde å vinne. Reporteren het Han Hollander, også jøde. Han var så kjent at han til og med fikk lov å håndhilse på Hitler under Olympiaden i 1936. Dette nektet han. Han var en av de 100.000 nederlandske jøder som ble myrdet av nasistene under krigen. 

Etterhvert fikk jeg også lov å høre på hørespillet "Paul Vlaanderen". Dette var krim, og det var litt skummelt. Det var i det hele tatt mye skummelt dengang for en liten gutt. Det var en vanlig sikkerhetsforanstaltning å se under senga, før jeg la meg, angivelig for å lete etter noe. Derfor var det fint at vi en stund hadde katt. Han visste at jeg lå i senga og jeg kunne høre ham løpe opp trappen. Så plutselig et hopp opp i sengen og stryke hodet mitt, og så legge seg der det var varmest. Da følte jeg meg mye tryggere. 

Jeg hadde mere kontakt med Ollie enn med Leu da jeg var liten. Ofte ba hun meg kjøpe noe godt hos konditoren, spesielt når vi var alene. Da fikk jeg også noe. For eks. et bestemt merke sjokolade der det gjaldt å ta vare på emballasjen. Fem slike merker var gode for en ekstra gratis plate. Ollie kom også ofte bort til senga mi for å fortelle noe spennende. Den gang (våren 1939) da far og mor var i Sveits og Leu også borte, sov vi sammen i far og mors senger. Der hørte vi på kriminalen i radioen. Det var vel på en måte også en slags trygghet å ligge i deres senger. 

Mye kos 

Avisen vår het "Het Vaderland". Den kom også på søndager. Da gikk jeg ned og hentet den til far og mor i sengen. Da leste far  høyt den spennende føljetongen om Jan Perseyn uten at jeg i dag kan huske hva det gikk ut på. Men det må ha vært engasjerende, ellers ville jeg ikke klart å huske navnet. 

Fredag ettermiddag var også fin. Da kom ukebladmannen med ukeblad. Da koste jeg meg med "Sjors van de Rebellenklubb" og "kong Hermelin". Det ble etterhvert mange tradisjoner som var spesifikke for familien. De var med på å skape en slags tilhør­ighet og kontinuitet. Vi levde jo trygt med en far som stats­tjenestemann, og mor som alltid var hjemme. Vi var ikke rike, men hadde mat, klær og hus. 

Blir sosialist 

Allikevel kunne selv en unge som jeg legge merke til at noe var galt i verden. Borgerkrigen i Spania opptok meg intens. Jeg holdt med regjeringstroppene, antakelig fordi disse var den tapende part som jeg syntes synd på. Men dette ga samtidig avsmak på Hitler og Mussolini som hjalp Franco. 

I gatene omkring så jeg stadig flere skilt med: "til salgs". Mange var blitt arbeidsledige og måtte flytte til noe billigere. Det verste var når jeg så en familie bli kastet ut på gaten. 

På vei mot skolen så jeg ofte en lang kø med mennesker utenfor et hus. Jeg spurte far hva dette var godt for. Han sa at dette var mennesker som skulle til legen. Alle som ikke tjente over et bestemt beløp var tilsluttet trygdekassen, og fikk gratis legehjelp. Til gjengjeld måtte de stå i kø tidlig om morgenen. 

Tjente man nok penger måtte man betale legen dyrt, men kunne komme til midt på dagen uten kø. Faren min hadde forsikret oss. 

Da var vi privatpasienter, men fikk refundert en del av regnin­gen. Jeg tror at disse iakttagelser har vært med på å forme min sosiale samvittighet, noe som gjorde det naturlig for meg  å ha et åpent øye for de sosiale urettferdigheter i livet. Men det skyldes også mye faren min. Han var meget samfunnsbevisst. Han sa ofte at det var menneskets plikt å være nyttig for samfunnet. Det var nok ikke helt ufortjent at dronningen senere utnevnte ham til Offiser i "Oranje - Nassauordenen". 

Sykdommer 

Legen vår het dr. Koning. Han var skallet. Han kom også hjem til oss, for eksempel når jeg var syk. Mor var ofte hos ham, hun hadde mye plager med benene og med magen, senere også overgangsalderen. 

Som liten hadde jeg de vanlige barnesykdommene. Inn i mellom var det vanligvis tale om oppkast om natten. Da ble skolen orientert pr. telefon. Så fikk jeg "mirakelolje" blandet med appelsin­saft. Jeg måtte renses innvendig, sa mor. Etter en time begynte magen å tømme seg. Senere på dagen fikk jeg litt tørr kjeks og te. Gikk det bra, fikk jeg gå på skolen igjen neste dag. Under krigen var det mye influensa i 1941 og 1942. Jeg fikk det kraftig begge ganger. Hadde man hatt feber, måtte man alltid være feberfri en dag, før en kunne stå opp. Ytterligere en dag før man kunne gå ut. 

Ellers var jeg ikke mye syk, men jeg husker at det engang ble tatt gipsavstøpning av føttene mine, for jeg måtte ha tilmålt støttesåler. En stund fikk jeg også rå melk på grunn av mineral­mangel. Tannlegen likte jeg ikke. Engang moren min fulgte meg til tannlegen, var jeg så redd at jeg gikk fra henne. Merkelig nok fikk jeg ikke noe kjeft etterpå. 

Handle med mor 

Noen ganger i året skulle mor handle i byen. Da fikk jeg være med. Jeg både gledet og gruet meg, for jeg måtte alltid vente så lenge på mor som hadde vanskelig for å bestemme seg med kjøpene. Men det var fint med trikken. Alltid linje 20 til endepunktet på Riviervismarkt. Da måtte jeg først se på de store bøtter med vann fullt med ål uten hoder, men som likevel beveget seg. Deretter gikk vi gjennom noen smale gater med mange butikker. Det greieste var de store varemagasin­er, for der var det leke­tøysavdelinger. Det ble alltid avsatt tid til å se på disse, men vi kjøpte ikke noe. De eneste leker som interesserte meg var tog og trikker, senere også soldater og våpen. De ble mest importert fra Tyskland. Jeg hadde blant annet en fin kanon med avtrekker, og jeg hadde tyske tanks som spydde ild ut av tårnet når de gikk fremover. 

Men mange leker hadde jeg ikke. Jeg brukte blokker til å bygge noe med. Mecano var veldig fint, for da følte jeg at jeg konstr­uerte noe. Jeg fulgte aldri modellene. Det hadde jeg ikke tålmodighet til. Jeg fantaserte for det meste. Jeg likte å lage ting jeg hadde sett. Jeg hadde for eks. sett piren i Schevenin­gen. Den bygget jeg ved hjelp av de mange tomme sigarkasser jeg hadde fått av faren min. Av mecano laget jeg en trikk med strømavtager. Så bygget jeg master for strøm­ledningen som jeg brukte hyssing til. Jeg tok også hensyn til penser og ved terminalen var det til og med tre spor. Det gjorde ikke noe at jeg ikke hadde materiale til skinner. Anlegget gikk over hele forstuen som nesten aldri var i bruk vinterstid. Finere anlegg har jeg aldri  fått til siden. 

Men tilbake til byturen med mor. Hvis det var tid nok gikk vi på Cineac, d.v.s. filmavisen. Høydepunktet der var alltid Poppey the sailorman, men etterhvert skjønte jeg mere av verdens­nyhetene. 

Det var alltid mye om borgerkrigen i Spania.Vi gikk også og spiste litt i en lunsjrom. Jeg husker ikke hva jeg pleide å spise, men jeg var veldig glad i kjøttkroketter. Så var det tilbake med trikken. Da var det blitt såpass sent på etter­middagen at trikken hadde fått tilhenger i påvente av rushet. 

Mens vi ventet på at trikken skulle gå kom linje 3 forbi på sporet ved siden av. Jeg var litt sjalu på dem som reiste med linje 3, fordi den betjente områder med rikere folk. Den hadde  også tilhenger hele dagen, og tilhengeren hadde dobbelte dører i endene. 

Trikk var status 

Trikken var i det hele tatt et viktig kulturelement. En gate med trikkeskinner ga status. Det irriterte meg at Eplegaten ikke hadde trikk. Trikkene var også forskjellige fra by til by. Det gjaldt både farge, utseende, form, hurtighet og atmosfære. 

Haagtrikken gikk sakte, skranglet og ventet gjerne når vogn­føreren så noen løpe for å rekke trikken. Trikken var tilpasset det langsomme tempo i en by som er preget av offentlige funks­jon­ærer. Da var det annerledes i Rotterdam, en by med landets største internasjonale virksomheter, havner og busines. Derfor var trikken moderne, med høy hastighet og beregnet på at alle hadde hastverk. Amsterdam var morostaden. Folk levde lett og ledig og hadde humor. Derfor var trikkene små som leketrikker, og konduktørene vitset omkring seg som om det var fest hver dag. Trikken ga også trygghet. Et blikk på skinnene fortalte deg at komunikasjonen var mulig, dersom du skulle få behov for det. Riktignok var biler og busser under sterk utvikling, men de var enten for dyre eller lite å stole på. 

Blåtrikken 

Noe spesielt var det med blåtrikken som startet i Scheveningen og gikk så langt opp som til Volendam. Den hadde avgreninger til Noordwijk, Katwijk og Zandvoort, foruten noen bylinjer i Haarlem og Leiden. Noen ganger tok far meg med på en dagstur til øya Marken med trikken. Det var litt av en tur. Vi startet tidlig med vår egen trikk linje 5 som kom nærmest blåtrikken. Første etappe gikk da til Leiden. Det var en svær trikk på tre vogner. På stasjonsplassen i Leiden byttet vi over i en leddtrikk som brakte oss til Haarlem. Herfra gikk vi over til smalsportrikken videre til Amsterdam. Der måtte vi gå en kilometer til en brygge. 

En liten ferje førte oss over "het IJ" til landets største trikkestasjon. Derfra gikk det smalsportrikk til Monnikendam. Derfra igjen gikk en liten båt til øya Marken hvor vi så på de rare fiskerhusene og folk i nasjonaldrakter. Så båt til Volendam. 

Der kunne vi ta trikken til Edam, men tok istedet en skyvebåt.

En man skjøv båten gjennom kanalen, mens vi satt inne og spiste ål som vi hadde kjøpt på øya. Så trikken fra Edam tilbake hele veien. Det ble nok litt langtekkelig utover kvelden. Men turen skulle være ordentlig uten å jukse seg inn på toget for å komme fortere hjem. 

En annen gang kjørte vi bare til Haarlem hvor faren min vokste opp. Han tok meg med til graven til bestefaren min. Jeg husker at jeg sto der. Jeg trodde graven forlengst var borte, men etter kontakt med Lex Vis besøkte Unni og jeg, sammen med Lex og kona Rietje graven våren 1994. Den var i god stand. Det viste seg nemlig at fars søster Stans som også ligger der hadde betalt et engangsbeløp for vedlikehold av graven så lenge Kirkegården ville være i bruk. Vi tok et bilde av graven. Slike dagsturer med faren min skjedde i sommerferien som varte fra 1 til 31 august.  

Sommerferie 

Vi reiste lite på langferie. Så jeg amus­erte meg selv så godt jeg kunne. En tradisjon var et dagkort på bytrikken for 50 cent. Da var det om å gjøre å rekke flest mulig trikkelinjer. Jeg var hjemmom to ganger for å spise. Siste økt gikk alltid til Scheveningen i mørket. 

I 1935 hadde hele familien av en eller annen grunn råd til å reise på en to- ukers ferie på et pensjonat i Beekbergen, like sør for Apeldoorn. Det var spennende. Vi dro svære kofferter til  trikkelinje 5. Byttet til linje 12 for å nå helt frem til stasjon SS. Elektrisk tog til Utrecht, og diesel videre til Apeldoorn. Derfra damptog til Beekbergen. Ikke lengere enn Oslo- Gjøvik, men litt av en tur den gang. 

Det var deilig å være der midt i skogen som luktet så godt. Ellers var det mest sandgrunn blandet med rullesteiner som var brakt dit av isen under siste istid. For meg var dette en ny verden med mye mystikk. Jeg husker et par hendelser fra denne ferien. En gang måtte jeg kaste opp om natten. En annen gang var det tordenvær (det var mest dårlige somre i 30- årene) Da sto jeg ute i haven og så lynet slå ned like foran meg. Livredd løp jeg inn i huset. 

Så var det søstrene mine som skulle få moren min til å sykle. Hun var fryktelig redd, vi fikk henne til å sitte, men vi måtte holde sykkelen oppe  hele tiden, mens hun skrek av angst. Siden har vi aldri prøvd igjen. Hendelsen må nok ha gjort inntrykk på meg, siden jeg husker den så godt. 

Et par år senere reiste jeg med mor til Apeldoorn. Der hadde tante Aat (hun som har skrevet boka om mors familie) leid  en villa for noen uker. Det var fin skog der også og god furulukt. Men en dag ved desserten under middagen skrek mor plutselig, for det var en levende veps i plommen hun hadde i munnen. Flaks at det gikk bra.

Hos tante Aat 

Tante Aat og oom Hag bodde i Voorburg like nordøst for den Haag i en villa, for de var litt fint på det. De hadde to jenter på min alder (ble senere leger i Sveits). Hun fikk senere også en gutt som jeg aldri har sett. Familiene røk nemlig uklar senere, antakelig fordi tante Aat var litt for rar. Men jeg likte Søndagsturene dit. Det var å ta 5- trikken og så blåtrikken til endeterminalen. Jentene var flinke til å leke. De bestemte forresten alt, men jeg lot dem bare dulle med meg. Det hendte vi skeiet ut etterpå med å ta drosje hjem. Antakelig etter påtrykk fra tanten som ikke hadde begrep om pengebruk. Slik var det verste faren min kunne tenke seg. Jeg husker at han flere ganger snakket om at familien til mor ikke klarte å forvalte penger. Fikk noen av dem beskjed om at de skulle få noe penger kjøpte de dem bort allerede før de fikk dem i hendene, og så en gang til, når de mottok pengene. 

Dronningfrelst 

I grunnskolen varte sommerferien bare en måned. Den ble tradis­jonelt avsluttet med nasjonaldagen 31. august, som var dronnin­gens fødselsdag. Da var det stor fest i byen som jo var dronnin­gens residens. Om morgenen tok far og jeg 5- trikken til  Paradeplassen, Maliveld. Trikken var  selvfølgelig pyntet, med både flagg i strømavtageren og drapering foran. På paradeplassen så vi på eksersisen til husarene med sine store sorte skinnluer til hest, og med musikkorps foran. Hæren  hadde også et musik­korps til sykkels. Så hjem igjen for å spise og reise ut igjen med M- bussen til Valkenbosplein som var et passende sted for å se dronningen kjøre forbi i en åpen vogn. Hun skulle nemlig vises frem for folket denne dagen for å bli tiljublet. Mor var da også med, fordi hun var dronningfrelst. Om kvelden kjørte vi ut en tur til for å se på de opplyste regjerings-bygninger. Det skulle  dengang ikke så mye til for å få folk til å gå mann av huse. Ellers var nasjonaldagen helt vanlig uten selskaper hos hverandre og med vanlig mat. 

Allerede den 3. tirsdagen i september var det mulig å beskue dronningen en gang til. Det var den såkallte Prinsjesdag, årets åpning av nasjonalforsamlingen. Da red hun i Gullvognen som hun hadde fått av befolkningen i Amsterdam i 1898 da hun ble kronet til dronning. Vi gikk alltid og så på. Jeg var ikke så stor enda, så jeg klarte ikke å se så mye. For meg var det mest interessante med slike dager at trikkelinjene måtte legges om eller brytes. Det fulgte mye ekstra pensing med dette. 

Folk var veldig dronningtro dengang. Vi fikk det allerede inn på skolen, hvor vi måtte synge fedrelandssanger om at enhver gutt skal rope hurrah for dronningen og fedrelandet. Hva jentene skulle rope husker jeg ikke, men antakelig var de fristilt slik det var vanlig dengang. Jeg ble nok også preget av all den fedrelandsdyrkingen. I ettertid er det lett å skjønne at slik person- og nasjonsdyrking var farlig, selvom det gjaldt dron­ninger. Det hele toppet seg da prinsesse Juliana forlovet seg.  

Det betydde sannsynligvis en tronarving. Det gjorde ikke noe at Prins Bernard var tysker. Det var jo før krigen og han var en ekte prins. Da Beatrix ble født kom overlæreren inn i klassen og delte ut den tradisjonelle beschuit med muisjes, noe som var vanlig ved fødsler. I dette tilfelle var imidlertid fargen på muisjes oransj. Etter å ha spist ble vi sendt hjem, fordi kongedømmet nå var sikret for lang tid fremover. Det må derfor ha vært en meget beroligende begivenhet. Før forlovelsen var det jo bare mor og datter igjen i kongehuset. Jeg husker også begravelsen av enkedronning Emma i 1934, og av mannen til Wilhelmina i 1935. Vi så på det også. Jeg var litt redd, for jeg likte ikke likvogner. Jeg fikk dog ikke se så mye, for det sto mange folk foran oss. Mange svimte av, men jeg var mest opptatt av trikkeomleggingen som var særdeles omfattende ved slike anledninger. 

De lange turer med far 

Jeg likte å gå tur med faren min, for da kunne jeg stille ham så mange spørsmål om alt mulig. Det ble ofte lange turer. Det var nok litt slittsomt til å begynne med. Jeg hadde lange støvler som nesten alltid skaffet meg blemmer etter lange turer. Da måtte mor bruke plaster som jeg var fryktelig redd for. En av de første lange turer gikk forbi Meer en Bosch, og videre  til Loosduinen. Der var den gamle stallen til damptrikkene (se boka om den Westlandse stoomtram). Det var mystisk der. Det var tåke og bak stallene kunne en ikke se noenting, bare tåke. Da trodde jeg at dette var verdens ende, og at gud var på den andre siden (det var det året jeg gikk på den kristelige skole). 

Vi bare gikk og gikk, selvom det stormet. Engang kom vi til "Kijkduin" som var et nærliggende strandsted. Store bølger rakk nesten opp til piggtrådgjerdet ved sanddynene. Men vi gikk likevel langs gjerdet. Når det kom en bølge som truet oss gjorde faren min besvergelser, og jeg så at det lyktes ham å trenge bølgene tilbake. Slikt gjorde stor lykke og ga faren min status. Slik gikk vi helt til Ter Heide. Derfra tilbake bak sanddynene. Litt av en tur for en liten gutt, og mange blemmer. 

Det hendte også at båter strandet, til og med store som sto bom fast øverst på stranden. Det var utrolig spennende. Spesielt senere når det kom sandsugere for å lage en kanal rundt båten, slik at den kunne trekkes ut i havet igjen. Da var det om å gjøre å være tilstede. 

Sandstranden 

Stranda var nok det stedet jeg likte best av alt. Til å begynne med måtte far være med. Det var lørdag og han kom hjem fra kontoret kl. ett. Da var det middag, enten kapuseinders (brune bønner) med flesk, eller tørr ris med sukker. Jeg likte ingen av delene. Men like etter maten tok jeg spaden min, far tok de Haagse Post (politisk ukeblad) og så ga vi oss på vei til stranda. Jeg med spaden over skulderen, for det hadde jeg sett at arbeiderne gjorde. Vi krysset trikkelinjen og gikk oppover de Pioenweg. Øverst ved inngangen til de bosjes van Pex sto det alltid en ismann med sin varesykkel. Da fikk jeg en lollie for 2 cent. Vi hadde ikke råd til mere, men jeg ble fort fornøyd med hva jeg fikk. 

Så gjennom skogen, langs Quickplassen og videre  "de Savornin Lohmanlaan" til der hvor sanddynene reiste seg opp til 30 meters høyde. Da hadde vi gått en halv time. Nå var det bratt opp til toppen av stien. Hver gang var jeg like glad når jeg så havet. Så gikk det fort ned til strandtrappen. Av med sko og strømper og plassere far øverst ved sanddynene, eventuelt demme ham inn bak en sandvegg som jeg kastet opp mot vindretningen. Så begynte han å lese og røyke en sigar. 

Nå gikk vi ikke bare ned trappen så uten videre. Jeg visste på minuttet tidene for høyt og lavt vann. Gikk det mot høyt vann måtte jeg bygge en festning som skulle holdes lengst mulig. Var det lavt vann (maks. tidevannsforskjell: 1,25 meter), ga dette derimot gode muligheter for dambygging. Det var ikke likegyldig hvor jeg kunne jobbe best. Hellingen på stranda, beliggenheten av sandbankene var avgjørende. Alt dette kunne endre seg på noen dager, alt etter månen, vind og strøm. Derfor var det godt med et overblikk øverst på trappa, slik at vi kunne slå oss ned på riktig sted. 

Plasseringen av festningen var også avhengig av hvor lenge vi kunne være hjemmefra. Jeg måtte bygge festningen så høyt oppe at den ble ferdig før flomvannet kom frem. Men ikke så høyt at bølgene ikke klarte å ta festningen før jeg måtte hjem. Det var i det hele tatt mye å tenke på for en liten gutt med klare målsetninger. 

Lavvannet bød egentlig på større tekniske utfordringer. Det gjaldt å finne riktig sted i kanalen mellom sandbanken og stranden. Ikke for dybt og bredt og for sterk strøm for å kunne lage en demning tvers over. Så var det bare å spa. Til å begynne med var det lett. Sanden kastet jeg opp fra det tørre, og kastet så langt jeg kunne. Demningen vokste. Men så måtte jeg ta sand fra selve kanalen. Den var våtere og da gikk det sak­tere. Hele tiden måtte jeg passe på ikke å grave for nær demnin­gen for å unngå ras. Det verste stykke var litt over halvveis, da kunne strømmen være så sterk at den tok mer sand enn jeg kunne få på. Da hjalp det med noen stener. Jeg hadde lest om dette i avisene, for jeg fulgte godt med med byggingen av Zuidersjødemn­ingen, og trodde vel at jeg var gravemaskinen. Jeg greidde alltid å få demningen ferdig, men jeg måtte forsterke den stadig, for vannet i kanalen trengte mer og mer på, mens vann­standen på nedsiden sank. Det endte alltid med at trykk­forskjel­len ble for­ stor og demningen brast til slutt. Så tok vi veien hjem til aftenbrød. Før jeg la meg spilte vi "Ganzenbord". Det var det vanlige opplegg med brikker og ter­ninger hvor det gjaldt å komme i mål, og ikke i fengsel. Da satt vi alle fem rundt spisebordet. Det sto alltid midt i stuen, for det skulle stå under taklampen som ga lys til arbeidet. Vi satt ofte alle rundt bordet og drev hver med vårt. Først senere fikk vi råd til å ha flere lamper på. Strømmen var dyr. 

Men mere om stranda. Senere gikk jeg ofte ditt så lenge jeg kunne drive der med nakne føtter, men det ble litt mindre tid til slikt etter at jeg begynte på gymnnasiet. På søndager med noenlunde vær gikk hele familien til stranden. Mor smørte mat og det ble fylt limonade på flasker. Og så var det vesker med badedrakter, honkler og solluer. Så mye var det ikke å bære, for vi hadde et strandtelt og campingstoler lagret i en slags kombinert lager- og kafebygning (de Meerkoet) som hver vår ble bygget opp øverst på stranda. Første turen om sommeren var derfor alltid tung. I denne bygning lå også redningskanoen, for om sommeren var det alltid folk som svømte for langt utenfor endene av pirene hvor strømmen kunne være sterk. Disse pirer var bygget av svære basaltsteiner som var slått ned i sanden flere hundre meter ut i vannet og med ca. 500 meter mellomrom. Pirene holdt hovedstrømmen borte fra stranden, slik at denne ikke ble erodert bort. Det var spennende å gå på pirene, men ofte glatt og vanskelig. 

Når vi kom på stranda og hadde hentet sakene våre måtte vi finne et sted å slå opp teltet. På fine søndager kunne det være tusenvis med telt med få meters mellomrom. Det gjaldt derfor å være tidlig ute og sikre seg plass i første rad like over flolinjen. Jeg likte best at det var lavvann når vi kom, for da var det fint å bade og gode muligheter for løping og ballspill. Men først måtte jeg smøres med nivea. Jeg husker ikke solfak­toren. Jeg tror slikt var ukjent dengang. Jeg ble iallfall fryktelig solbrent og hadde vondt i flere dager. Ikke noe rart at huden ble ødelagt, og at jeg senere (1989) fikk hudkreft. På slike søndager brukte jeg gjerne storspaden som var lagret i de Meerkoet. Det var ikke så lett å grave kanaler da, fordi det var så mange barn som ødela. Det var lettere å bygge festning, for den kunne bygges nærmere teltet innenfor min kontroll. Forutsetningen var selvfølgelig høyvann senere på dagen.  

Det var alltid stor trafikk av nesten nakne strandvandere hele tiden. Men etterhvert som vannet steg ble det trangere, og folk kom nærmere og nærmere. Til slutt måtte de passere på oppsiden av festningen. Engang var det springflod, men samtidig tett med telt. Vi hadde første rad. Så fort folk skjønte at det ville bli ekstra høy vannstand begynte de å grave og bygge demninger som gærninger. Da kom storspaden min godt med. Men demningen ble brutt et sted og flere telt måtte evakueres. 

Det kom stadig selgere forbi. De ville selge altmulig av mat, drikke, klær, smykker, m.m. Mest spennende var kineserne som  solgte saltede peanutter fra en stor blekkboks. Vi kjøpte aldri noe slikt, for moren min trodde at kineserne hadde boksene stående under sengen om natten og at de tisset på dem. 

En tur til stranda husker jeg spesielt godt. Det var sist i august 1939. Det var stor politisk spenning. Så kom noen soldater forbi. De fortalte at nå er det kunngjort full mobilise­ring. Alle aktuelle mannfolk må melde seg straks. Det var ingen dramatikk, men jeg husker det hele meget klart. Det var på en måte slutten på en epoke i historien og begynnelsen på noe nytt og ukjent for meg. Men det er slike øyeblikk som setter seg så godt fast i minnet at jeg den dag i dag ser for meg soldatene og alvorlige badegjester som iall stillhet pakket sammen sakene sine og dro hjem hver til sitt. 

Hakekorset

Den siste ferien før krigen hadde vi i august 1939. Da var jeg med far og mor på et pensjonat i Valkenburg like ved Maas­tricht. Det var en spennende ferie. Jeg gledet meg stort til den lengste togreise så langt. Denne gang tok vi 20- trikken, byttet til 12 som passerte HIJSM - stasjonen. Derfra elektrisk til Dordrecht. Over i et langt damptog over Breda, Tilburg, Eind­hoven, Venlo, Roermond til Maastricht. Derfra gikk det et somletog (to personvogner og en godsvogn) til Valkenburg, halvveis til den tyske grense. Landskapet var bakkete. Det var en helt ny verden for meg. Det var det rene utlandet bare det. 

Vi besøkte selvfølgelig landets høyeste punkt ved Vaals (322 m over havet) som danner grensen mellom Nederland, Belgia og Tyskland. Der sto det en militær vaktpost fra hvert land i hvert sitt hjørne for å passe på at ingen snek seg over grensen. Vi fikk lov å gå opp i utkikkstårnet. Der kunne vi gjennom kikker­ten se over til Aachen. Da så jeg for første gang et hakekors - flagg som hang fra et tårn i byen. Dette var desverre ikke siste gang.  En annen dag tok vi en tur inn i Belgia. Vi hadde leiet  en bil med sjåfør sammen med et annet ektepar. Vi kjørte til Eupen og Malmedy som var blitt belgisk etter første verdenskrig. Så kom vi til Spa med sine bad. Der var vi inne i Grottene av Han med en båt gjennom en underjordisk elv. En fantastisk opplevelse for en gutt. På tilbakeveien kjørte vi gjennom Luik og passerte grensen ved Eisden, samme sted hvor den tyske keiser i november 1918 rømte til Nederland.

Mørket senker seg 

Ikke mange dager senere var det krig. Jeg husker det så godt denne første søndagen i september. Jeg gikk som vanlig tur med faren min om morgenen. Hele veien snakket vi om krigen, som ville bli et faktum senere på dagen, hvis tyskerne ikke trakk seg ut av Polen som de et par dager i forveien hadde invadert. 

Da vi kom hjem var det krig. Det er vanskelig å gjengi hvordan dette føltes for meg. Krig var noe jeg hadde lest om, men aldri opplevd. Nederland hadde levd i fred i over 100 år. Ingen hadde derfor noen erfaring, bortsett fra frivillige som hadde deltatt under 1. verdenskrig eller i den spanske borgerkrigen. Jeg var imidlertid klar over at vi sto ved et veiskille. Jeg merket det allerede dagen etter. De 350000 mobiliserte soldater måtte bo et sted. Skoler var det enkleste. Vår skole ble tatt ut. Dermed måtte jeg gå dobbelt så langt til en gammel skole nærmere sentrum av byen. Der var det fortsatt store høye treovner i klasselokalene. Det kom godt med, for det ble en streng vinter. Vi fikk nå en helt annen skoletid. Første uke fra 8.30 til 12.30, neste uke fra 13.00 til 17.00, også på lørdag. Jeg slapp derfor å gå frem og tilbake to ganger hver dag. Vi vekslet selvfølgelig hver uke med den skole som egentlig holdt til der. 

Speider 

Jeg klarte meg rimelig bra der under de nye forhold. Det var fortsatt bra med mat og kull, og nesten ingen rasjonering. Den høsten var jeg også tatt op som speider. Moren min ville ha meg med i noe, fordi jeg alltid ville være for meg selv. Du må være mer blant mennesker, sa hun. Min venn Herman Uunk på skolen (moren hans var enke etter en kollega av faren min) var både fotballspiller og speider. Jeg ble derfor meldt inn i Thorbecke­gruppen. De holdt til i en bakgård i et skur 3-4 km innover i byen. Vi var 5-6 patruljer, tilsammen ca. 50 stykker. Sjefen var hopman, assistenten var fenrik. Vi møttes en kveld i uken, og hadde søndagstur hver tredje uke. Jeg måtte først gå i lære hos den patruljen som hadde åpen plass. Måtte lære knuter (husker bare en) og signalisere med flagg. Så kom tidspunktet i oktober for opptagelse. Da tok mor meg med til speiderbutikken for å kjøpe hele utstyret. Kort sort bukse uten lommer (en speider skal jo aldri ha hendene sine i lommen), brun skjorte med merker, lange beige strømper med grønn dusk under kneet, hatt og stokk som skulle bæres som gevær. Det var nok litt uvant med uniform. Men det var krig i verden, så jeg følte at speiderne kanskje kunne være viktige. Vi snakket allerede mye om tyskerne som vi anså som farlige. Derfor spurte vi Hopmannen (han hadde russisk kone) om hva vi skulle gjøre om tyskerne ville ta oss. Da skulle vi stikke stokkene våre mellom bena på tyskerne, sa han. Det hørtes faktisk fornuftig ut, for den harde virkelig­heten  var ennå ukjent for oss da. 

Jeg husker lite fra opptagelsen, men vi hadde mange artige konkurranser i skuret og ute på markene og i skogen. Vi marsjer­te også med trommer og trompeter, akkurat som soldater. Desverre klarte jeg ikke å gå i takt etter trommene. Ingen skjønte hvorfor jeg ikke klarte det. Jeg ble faktisk redd at det var noe galt med meg. Det var da vel også medvirkende til at jeg senere sluttet i speideren. Noen måneder etter at tyskerne kom meldte mor meg ut, like før speideren ble forbudt.   

Nytt liv med sykkel 

Det var greit å ha sykkel. Den fikk jeg våren 1939. Jeg hadde spart og spart. Jeg fikk ikke lommepenger. Men for hver skole­rapport (3 pr.år) fikk jeg for hvert poeng over 6 en  "dub­beltje" (ca. 40 øre). Dette ble satt i postsparebanken. Våren 1939 hadde jeg spart sammen  5 gld. Da fikk jeg sykkelen for 55 gld. med frontlys og baklys (påbudt). Men ingen gear eller håndbrems, for det hadde vi lite bruk for i Nederland. Sykkelen endret livet mitt radikalt. Jeg ble over natten mobil. Det var nå mulig å komme seg rundt i en radius på 15 km. på under en time uten å kjøpe billett. Det ble også kort vei til stranda også på denne måten. Og så kunne jeg gå på oppdagelsestur ut på landet på nye ukjente veier og stier, gjennom landsbyer jeg før bare hadde hørt om. Dette var virkelig en revolusjon, og kan bare sammenlignes med kjøpet av vår første bil i 1959. 

Det var så lett å sykle i Nederland, fordi det nesten ikke fantes andre bakker enn oppkjøringer til bruer, iallfall vest for Utrecht. Men vinden kunne være lei. Jeg har mange ganger måttet tråkke meg gjennomsvett. Det var forøvrig etterhvert blitt slik i Nederland at man vanskelig kunne klare seg uten sykkel, akkurat som det er vanskelig å klare seg uten bil i dag. Jeg husker at jeg til bursdagen min i 1939 fikk en kilometer­teller av forloveden til Ollie (Karel Copper) like før han reiste med båt til Indonesia som siv.ing.electro. Han ble der senere tatt til fange av japanerne, overlevde såvidt. Telleren var veldig fin, for nå kunne jeg sjekke lengden på turene mine og avstanden til skolen.

Trygt med trompeter 

Ukene gikk. Blitzkrigen i Polen var nok en overraskelse for mange. Tyskerne hadde vist en enorm slagkraft spesielt i luften. Vi trodde imidlertid at polakkene ikke hadde organisert seg skikkelig, og at de var et rotete folk. Som ung gutt hadde jeg ikke så mye greie på slike forhold. Men jeg så stadig soldater marsjere forbi på veiene med trompeter. Det virket jo opp­muntrende på noen og hver. Så lenge de gjorde dette ga det en viss trygghet. Jeg hadde da sett paraden 1938 i anledning 40 års jubileet til dronningen. Da var det med 3 panservogner som var alt vi hadde. Men de fleste tenkte krig på gammelt vis. Og så hadde vi vannet som vår venn. Det var bare å sette den "Hol­landske Waterlinie" under vann. Da ville ikke en tysker komme igjennom. 

Endelig en ekte vinter 

Før jul ble det kaldt, kaldere enn jeg noengang kunne huske. Det ble is på sjøene og kanalene. Jeg gikk på skøyter for første gang og lot krig være krig. Det var jo så rolig ved fronten. Det skjedde nesten ingenting. Det var en rar vinter. Det ble tøvær igjen før jul. Så lå det der plutselig en cm. snø annen juledag. 

Den forsvant på dagen. Men innen nyttår var det kulde igjen og skøyteis på tennisbanen. Det kom flere kuldebølger og isen ble opp til 40 cm tykk. Det skapte problemer for forsvaret. For da kunne tyskerne ta oss allikevel ved å raske over isen, istedet for å drukne. I farten ble det derfor oppfunnet motorsag for å skjære kanaler i isen. Det ville neppe hjulpet å stanse  tyskerne, men soldatene fikk iallfall noe å gjøre.  

På vei til videre utdanning 

Etter jul ble vår klasse flyttet til en annen skole som var litt nærmere. Deretter nok en gang til et rom i den videregående skole som jeg håpet å komme inn på. De siste måneder frem mot adgangseksamen var spennende med mye repetisjon av regnestykker, nederlandsk, geografi og historie. Jeg hadde aldri hatt eksamen før og var nokså nervøs. Læreren hadde anbefalt faren min at jeg heller burde gå på en slags framhaldsskole. Han syntes at jeg ikke var god nok til gymnas. Dette likte ikke far å høre. Jeg skulle jamen bli ingeniør eller lignende. Heldigvis visste jeg ikke hva læreren hadde sagt. I ettertid har jeg notert meg at jeg ved mange korsveier har valgt en mer krevende retning enn jeg egentlig kunne mestre. Det gjaldt også emigrasjonen til Norge. Jeg hadde jo en sikker jobb, men valgte det ukjente. 

Men Unni og jeg var blitt så glade i hverandre at ingenting kunne stoppe meg. Senere har jeg ofte påtatt meg jobber som jeg sa ja til, men med hjertet i halsen. Det gikk heldigvis bra. Kanskje er det meningen med livet å ta utfordringen og ikke ligge på latsiden. 

Det hadde vel også blitt litt kjedelig i lengden som trikke­konduktør, selv om også det kunne gått bra. Jeg ville antakelig blitt en konduktør som i Amsterdam, og vitset meg gjennom dagen. 

Nå hadde jeg vist mye interesse for alt som hadde med vann å gjøre, også broer, kanaler, sluser etc. Da måtte man enten bli grunnarbeider eller ingeniør. Det første var nok både for enkelt og for tungt for meg. Derfor var det bare å hoppe i det og gå mere skole.    

Underveis tenkte jeg imidlertid flere ganger på om jeg kanskje var bedre skikket til noe annet. Jusstudiet hadde jeg klart og utenrikstjenesten virket som interessant yrke. Jeg tror jeg ville klart det også, for jeg har anlegg for språk og diploma­tisk omgang med folk. 

Tilbake til eksamen. Alt foregikk på en dag i gymsalen på den videregående skole. Kun skriftlig eksamen i regning, neder­landsk, geografi og historie. Jeg klarte det, men uten de helt store karakterer. Men før denne eksamen skjedde det alvorlige ting. Det hadde vært helt stille ved frontene, men vi skjønte at noe var i gjære. Den første overraskelsn var det tyske angrepet på Danmark og Norge 9. april. Vi fulgte godt med på avstand og gremmet oss over at tyskerne kunne være så frekke. Jeg husker at jeg fattet håp da radioen meldte om at de norske hadde gjen­erobret Hamar. Og jeg husker hvor glad jeg ble da far kom inn i rommet mitt etter at jeg hadde lagt meg og fortalte at Warspite hadde senket alle tyske torpedojagere i Narvik. Rart jeg var så engasjert i Norge allerede da. Enda sintere ble vi da vi hørte om Quisling. 

Spenningen steg i løpet av april også hos oss i Nederland. De militære tiltak økte, men også nervøsiteten, fordi tyskerne var så frekke og så godt organiserte, samtidig som engelskmennene gjorde det dårlig i Norge. Den 9. mai satt jeg ved spisebordet i stuen etter middag og leste avisen. Da leste jeg i avisen en melding om at to tyske legerkorpser var på vei til den neder­landske grensen. Merkelig med en slik melding tenkte jeg. Nå skjer det. Så la jeg meg med en merkelig følelse av spenning.

Det smeller 

Klokken 3.30 våknet jeg av to skarpe smell, noe jeg aldri hadde hørt før. Det viste seg å være luftvern, men det skjønte vi ikke med engang. Så så jeg ut av vinduet mitt og så en tysk Messer­scmidt med et stort hakekors i glideflukt med mitraljøse på. Da ropte jeg høyt til alle i huset: nå er det krig. Nei, sa far, som skulle berolige: Det er tyske fly på avveier. Nå tenner våre soldater kinaputter for å vise flyene hvor de skal lande. Jeg vet ikke om han mente det han sa, men jeg hadde i mellomtiden satt på radioen og fikk bekreftet at tyskerne hadde invadert både Nederland og Belgia. Et 5 års mareritt hadde begynt. Det gamle kjente Nederland tok slutt. Godt vi ikke visste hva vi skulle igjennom da.

KRIGSTIDEN 

Vi visste ikke med en gang hva som egentlig skjedde i vårt område. Etter noen timer ble vi klar over at tyskerne forsøkte å erobre de tre flyplassene rundt byen. Det var Valkenburg i nord, Ypenburg i øst og Ockenburg i sør. Vi bodde to kilometer nord for den siste plassen på vei inn til byen. Det ble sluppet fallskjermsoldater på plassene for å klarere for landing av transportflyene med flere soldater og utstyr. Meningen var å rykke inn til byen i grålysningen og ta dronning og regjering til fange.  

Dronningen reddet 

Opplegget mislyktes, fordi tyskerne ikke med en gang klarte å nøytralisere våre vaktstyrker som lå i en viss avstand fra plassene. Disse styrker var dårlig utrustet. De var heller ikke forberedt på et så frekt angrep. Det var jo noe helt nytt. De klarte likevel å stagge tyskernes oppmarsj fra plassene. De lå også såpass nære plassene at de kunne skyte med mitraljøser på de første flyene som landet. Flere av disse kom i brann eller havarerte. Dermed gikk det samme vei med de påfølgende fly. De neste flyene forsøkte så å lande på sandstranden eller jorder i distriktet. Plutselig befant det seg tyske gupper mange steder rundt byen. Men ingen visste riktig hvor. Nesten alle fly som landet ble ødelagt, de fleste av dem før alle hadde kommet seg ut. Tyskerne mistet ialt 525 fly de fem dager krigen varte, herunder 70% av alle sine transportfly.  

De tyskerne som overlevde gjorde likevel et forsøk på å slå seg gjennom vaktstyrkene. I vår del av byen trengte de inn en forstad (Loosduinen) like sør for oss. Her ble det gatekamper. Det så temmelig mørkt ut for oss, for tyskerne var langt bedre bevæpnet og trent. De var dessuten hensynsløse og brukte sivile til å gå foran.  

Bygge barrikade med tannpine 

Ved nitiden kom noen soldater og ringte på hos alle for å be om hjelp straks til å bygge en barrikade for dem i den retningen tyskerne var ventet å angripe. Den første bar­rikaden var pro­visorisk. Den ble bygget opp av all slags hus­geråd som folk hadde for hånden i farten. Gardintrapper, stoler, bord, madras­ser, sykler etc. Gaten hadde aldri sett ut så nifs. Så kom den ekte barrikaden av gatestein og sand. Nå var jeg i mitt ess. Ikke bare kunne jeg delta i kampen mot de forhatte tyskerne, men jeg fikk lov, til og med ordre, om å grave opp steinene. Det var akkurat dette som hadde vært et av mine ønsker i lang tid, for jeg var veldig opptatt av alt som hadde med gater og kummer å gjøre. Derfor holdt jeg på med arbeidet lenge etter at faren var over.

Det var en rar dag. Far hadde likevel gått på jobben i Telegraf­ens hovedkontor i sentrum. Han hadde tatt trikken som vanlig. Underveis hadde det vært stopp på grunn av en skyteepisode med noen nasister. På grunn av kampene sør for oss startet trikkene nå fra sitt tidligere terminal ved vår gate. På hver side av trikkeskinnene sto det en kanon med skytefelt rett fremover mot flyplassen. Det var et imponerende syn. Loekie var telefondame på SHELL og hadde kommet seg på jobben med sykkelen sin. Skolene var selvsagt stengt, så Ollie og jeg var hjemme. Ellers husker jeg spesielt fra denne dagen at jeg fikk fryktelig tannpine. Å komme til tannlegen da var det imidlertid ikke tale om.

Fortsatt håp 

Den andre dagen var pinseaften. Vi var slett ikke uten håp. Radioen meldte jo om tyskernes fryktelige tap, hvilket ikke viste seg å være noen overdrivelse senere. Så ventet vi selvføl­ge­lig på hjelpen fra de allierte, lykkelig uvitende om at de også var tatt på sengen. Vi var ikke klar over at de var så dårlig utstyrt, og at de franske soldater lot seg så lett  demoralisere. 

Det var også dette med den såkalte Hollandske Waterlinie, en forsvarslinje fra Hoek van Holland langs de store elvene mot Utrecht, og derfra opp til Zuidersjøen. Den siste strekningen kunne settes under vann ved å åpne demninger. Denne linje hadde reddet oss i 1672 da vi var i krig samtidig med England, Frank­rike og de tyske storfyrster. Men det var en annen tid uten fly og kriminell krigsføring. 

Søndag begynte vi å bli noe usikre, for de virkelig positive meldinger uteble. Det eneste vi så til de allierte var 12 franske fly som fløy over oss nærmest for at vi ikke skulle miste motet.  

Dronningen må rømme 

Mandag kom det første sjokket da radioen meldte at dronningen og regjeringen hadde forlatt landet for å føre krigen videre fra London. Vi syntes at dette var meget fornuftig så sårbare de var i et så lite land. Men mange syntes at de var latt i stikken, og dette virket utvilsomt demoraliserende på soldatene også.  

Neste sjokk kom dagen etter. Om morgenen var det blitt såpass rolig at mor kunne ta meg med til tannlegen. Det viste seg at jeg hadde  en rotbetennelse, og det var da en smal sak å få gjort noe med det. Men gleden skulle ikke bli langvarig.  

Rotterdam bombes 

Hele etter­middagen kretset tyske speiderfly over hodene våre. Det var fly som forberedte seg på bombing neste dag. Men dette ante vi ikke noe om da. Så vi gjemte oss nederst i trappeoppgan­gen hvor vi følte oss tryggest like ved inngangsdøren. Vi hadde ikke hjelmer, men noen hadde fortalt oss at kokekar var en bra erstatning. Så vi fant frem disse og hadde dem på oss i flere timer. Det var vondt. Enten var de for små, slik at de satte seg helt fast, eller de var for store, slik at en måtte holde på dem hele tiden. 

Det var bedre med en "vergiet" sa mor. Det er en kjel med mange små hull for vasking av grønnsaker og frukt. Men hun ble redd da det kom en mann som sa at hullene var meget farlige, for de lot bombene slippe igjennom. Vi hadde således ikke mistet humoren. Ute i retning Rotterdam hørte vi mye bråk. En stor sky reiste seg mot himmelen. Den ble bare større og større. Noe senere fikk vi bekreftet vår mistanke om at Rotterdam var bombet. Det var visst noe fryktelig, for hele sentrum var ødelagt.

Kapitulasjon 

Et par timer senere kom meldingen om at Nederland hadde kapitu­lert. Vi var egentlig forberedt på det, fordi meldingene hadde mistet sin optimistiske tone. Så spilte radioen nasjonalsangen for siste gang. Og alt ble stille. Far reiste umiddelbart til kontoret for å brenne dokumenter som ikke måtte falle i hendene på tyskerne. Alle var lamslått av at vi nå skulle regjeres av andre etter 128 års frihet og fred. Det jeg husker mest av dette øyeblikk er at jeg ble fryktelig sint og sverget de verste forbannelser over tyskerne. 

Det tyske nederlag ved Haag var fatalt 

I ettertid kan man lure på hvilken nytte vår motstand egentlig hadde hatt sett i forhold til tapene, når man ser bort fra sakens rent prinsipielle og moralske sider. Først da jeg leste boka om slaget ved byen vår fikk jeg vite at det var noe mer. 

For tyskerne hadde dette slaget ikke bare vært deres største nederlag så langt i krigen. De hadde også tapt kjernen av sine beste og spesialutdannede tropper (2735 mann, hvorav 1200 fanger i siste liten kunne skipes over til England). Tapet av transportflåten var så alvorlig at tyskerne aldri er kommet over det senere. Hitler fant nederlaget så utmykende at lederen for operasjonen General Graf von Sponeck ble dømt til døden. Samtidig mistet Hitler interessen for lignende operasjoner. Det hendte bare en gang senere i 1941 da tyskerne tok Kreta. Tys­kerne hevdet at de sto overfor en stor overmakt av fiendtlige tropper. Det de ikke sa var at angrepet var gått i full oppløsning innen 12 timer og allerede før de nederlandske tropper startet motoffensiven.     

Den siste hamstring 

Dagen etter var en trist dag. Avisen var allerede sensurert. Tyskerne hadde også over natten innført tysk tid. Det gjorde de overalt, bl.annet senere i Kaukasus, slik at solen gikk ned etter midnatt. Det luktet brent ute etter brannen i Rotterdam to mil borte. Selv om det var pent vær var luften ikke helt klar på grunn av røyken fra brannen. Mor og jeg gikk ut og handlet. Hun kjøpte en god del klær og en masse kaffe, te, sukker, mel,salat­olje og andre ting som ennå ikke var rasjonert. Dumt vi ikke kjøpte mye mere da. Men det vi fikk av mat da var meget viktig senere og hjalp oss gjennom den siste krigsvinteren.  

Tyskerne kommer 

På torsdag kom tyskerne. De stoppet opp i en stor handlegate like ved. Jeg ut og se. Det var vel 100 kjøretøyer av typer vi ikke hadde sett make til. Tyskerne handlet som gærninger. Mange hadde aldri sett smør og sjokolade. De spiste en halv kilo smør i en eneste jafs. I flere dager passerte titusener soldater og en uendelig strøm av kjøretøyer på vei mot fronten som nå gikk i Belgia og i Frankrike. Tyskerne skulle vise oss hvor mektige de var. De tilhørte alle den 6. armee. De var nok ikke klar over at bare noen av dem skulle overleve helvetet i Stalingrad vel to år senere. 

Noen dager senere kom Den nyutnevnte Reichskommissar Seysinquart med bast og bram. Han skulle innføre den nye orden hos oss. Det ble som her i Norge en stor fiasko. Den nederlandske Quisling, Anton Mussert, gjorde det heller ikke lettere for ham. Han var et null og en feiging, og slapp bare til som et slags gissel. Som her i Norge ble det også opprettet en hird og en SS- batal­jon som skulle slåss mot de fryktelige kommunister i øst. De fleste medlemmer av nazipartiet i Nederland var dumme naive mennesker. De var ikke farlige for oss, men noen ble angivere akkurat som her. 

Tilbake til hverdagen 

Snart begynte skolen igjen. Livet gikk øyensynlig videre som vanlig for de fleste. Tyskerne løslot de nederlandske krigsfanger. Arbeidsledige ble satt til å rydde opp. Flere byer og mange broer var ødelagt og måtte bygges opp igjen. Folk hadde heldig­vis nok å stelle med. Men alle tenkte sitt. 

Jeg hadde det travelt på skolen med å forberede meg til adgangseksamen. Det ble derfor liten tid til andre ting. Jeg kom meg imidlertid en tur på sykkel til Rotterdam. Det var flere uker etter brannen, men det småbrente fortsatt flere steder. Det var uhyggelig å se de store ødeleggelser. Mye av det gamle fine miljøet var borte for alltid. 

Jeg måtte være på skolen også etter eksamen helt til ferien 1. aug. Loekie og hennes forlovede Dick ba meg med på en sykkeltur til skogene østpå. Jeg ble med, men syntes det var litt kjedelig sammen med dem. Derfor hoppet jeg av og dro til Soest et par mil nord for Utrecht. Der bodde tante Rietje, fars yngste søster, og sønnen Lex som var et år eldre enn meg. 

Stadig hos Lex 

Lex og jeg var siden sammen det meste av hver påske- og sommer­ferie. Han var ikke noe skolelys, men flink med hendene. Han gikk på en fagskole i Amersfoort. Vi gikk godt sammen. Tante hadde en en skobutikk hjemme i husets forrom. Det var morsomt der med alle esker og andre ting som er typiske for butikker. Det luktet også godt av lær og skinn. Stua var bak butikken. Herfra gikk det en trapp opp til soveværelsene, og derfra opp til et stort loft. Der sov Lex og jeg i en dobbeltseng. Men det meste av loftet var en stor lekeplass for oss. 

Bak stuen nede var kjøkkenet med egen utgang. Bak kjøkkenet lå skomakerverkstedet. Her regjerte Piet som var sønnen til fars bror Johan i Gorkum. Vi brukte alltid kjøkkendøren, når vi skulle ut og inn. Bak huset var det noen staselige eneboliger. En gang i 1941 så vi en gammel mann som bodde der. Lex sa at dette var vår statsminister som hadde dratt med regjeringen til England. Han hadde gått av, og reist tilbake og levde nå bort­gjemt i dette huset. Jeg har aldri fått greie på hvorfor han dro tilbake, mens alle andre strevde for å komme seg til England.  

Lex hadde et opptrekktog med mange skinner og penser som var lagt ut på loftet. Jeg hadde et lignende tog som jeg tok med til Soest. Det ble fine saker av det. Siden det var krig ble det mye krigslek på loftet også. Vi slåss ikke, men bygget i løpet av et par år et helt nett av festningsverk omkring jernbaneanlegget. 

Det var ikke grenser for vår fantasi. For å få til løpegraver klippet vi strimler av hardt papir. Disse brettet vi i zigzag­form. Så la vi strimlene på gulvet i stående tilstand i to rader og slo ned spiker inntil forat papiret skulle holde seg opp­reist. Deretter fylte vi sand inntil. Det hele ble meget natur­tro. Men det ble mye søl med sanden. Siden plankegulvet ikke var helt tett, klaget tante over at hun fikk så mye sand i senga. Men hun var veldig grei og lot oss leke videre. 

Men vi måtte også ha soldater. Lex fikk tak i en støpeform for tinnsoldater. Vi passet på at tante var borte en god stund og benyttet anledningen å varme opp tinnet over gassen på kjøkk­enet. Tinnet hadde Lex tatt med seg fra skolen. Så støpte vi soldater en etter en. En gang var jeg uheldig da jeg fikk et par dråper smeltet tinn på kneet mitt. Arret er fortsatt synlig. Vi klarte en soldat pr. minutt, tilsammen 200 soldater. Nå kunne vi utplassere soldatene i de ulike festningsanlegg.  

Ammunisjonslagre  var fyrstikkesker som ble fylt med en blanding av sukker og svovel. Slikt kunne smelle visste jeg, for det hadde jeg lært hjemme, når vi la slike blandinger etter hveran­dre på trikkeskinnene. Lex laget en ekte kanon på skolen. Den kunne skyte ved hjelp av en avtrekker. Jeg hadde en kanon fra før, men den kunne ikke skyte. Lex visste som vanlig råd. Han fikk bygget den om på skolen den også. Men hvordan få tak i granater? Ingen nød. Tante hadde hatt et gammelt piano som Lex i yngre dager hadde lekt i stykker. Der hadde han tatt ut alle penner, en for hver tast. Det ble mange penner det. Og det beste var at de til og med hadde granatform. Ikke nok med det. Pennene var av tre størrelser, som vi kalte for lett, mellomtung og tung kaliber. Det var i det hele tatt et flott og fantasifult opplegg som burde ha vært fredet. 

Men da krigen nærmet seg slutten, og sommerferien 1944 kanskje kunne bli den siste vi kunne være sammen, satte vi i verk angrepsplanen. Det ble forferdelig mye skyting. Min kanon var ikke helt patent, for granatene satte seg stadig fast i løpet, noe som i virkeligheten ville ha betydd den visse død. Vi lærte etterhvert å sikte riktig og. Vi laget også branngranater av gummistrimler som vi antente før skyting. Dette førte til at min gamle stasjon fløy i luften med ammunisjonslageret. Det ble mye røyk av det, så vi måtte åpne loftsvinduet. Dette så ut mot nabobygningen som var kirketårnet. Der hadde tyskerne en utkikk­post. De lurte visst på hva som skjedde og brukte kikkert. De gjorde imidlertid ikke noe. 

Nå foretok vi oss mye annet også når vi var sammen. Fra huset gikk en smal vei til elva  Eem som begynte i Amersfoort og munnet ut i den tidligere Zuidersjøen ved Spakenburg. Underveis pas­serte vi jernbanen fra Amsterdam til Amersfoort. Hunden Tell var alltid med. Den var sjeleglad når jeg kom på ferie, for den husket at dette betydde mange turer og mye å lukte på og snuse etter. Ved enden av veien var det en gård. Her bodde Zwarte Willem som hadde fått dette navnet, fordi han så slik ut. Da fikk vi låne robåten for å hente ost og smør til tante på en annen gård. Hun hadde gode forbindelser på grunn av skobutikken. Zwarte Willem hadde også en vannsykkel som han gjerne lånte ut til andre. Han hadde ustyrtelig mye moro av det, når folk kantret og falt i vannet. 

På en eller annen måte hadde vi fått tak i en kano. Jeg pusset opp og malte den, for Lex hadde ennå ikke fått ferie. Den måtte ha et navn. Vi kalte den Liberty i tråd med det alle forsto meningen med dengang. Det bodde en kunstmaler i en husbåt langs elven. Han var med på notene og malte navnet på kanoen på begge sider. Vi brukte den mye, av og til helt inn til sentrum av Amersfoort. Mange så oss der, og gjorde V- tegnet. Det var jo litt risika­belt, men det gikk bra. 

Bra gikk det også da vi hadde tatt oss en tur til sanddynene som lå mellom bebyggelsen og flyplass Soesterberg. Vi var på en topp og så med kikkert på det vi kunne skimte av saker og ting. Plutselig kom en tysker til syne 500 meter foran oss. Han skjøt på oss. Vi fløy ned fra toppen og løp som gærninger gjennom dalene til skogkanten.  

I august ble de engelske Spitfires meget nærgående. De skjøt på alle tog og trafikknutepunkter de kom over. En gang på vei til elva dykket det plutselig fire fly ut av skyene. Vi dykket ned i veigrøften som virket noenlunde sikker mot kuler. Flyene skjøt imidlertid over oss mot jern­baneanlegget i Amersfoort. Denne siste ferie hadde jeg forøvrig ingen sykkel med meg. I pås­keferien hadde jeg nemlig noen hundre meter foran meg sett en tysk post hvor de beslagla sykler helt vilkårlig. Da hadde jeg heldigvis reagert straks, tatt av fra veien og som et oljet lyn syklet en bakgate hjem. Sykkelen fikk jeg ikke hjem igjen før etter krigen sommeren 1945. Da kom Lex med den som togbagasje. Jeg hentet ham på stasjonen. Vi måtte da sammen gå med den hjem, for dekkene var brukt opp av Lex den siste krigsvinteren.  

Jeg snakket mye med Piet på verkstedet. Han var slett ikke dum og ville nok ha kommet langt, hvis han hadde hatt muligheten til det. Av og til besøkte vi ham hjemme. Han var nygift. Som reformert satte han i gang med det ene barn etter det andre. Dette var mye om mine opplevelser i Soest. Men så var jeg da der mange ganger over flere år. Det var også heldig at det var noe romsligere der med mat. Tante var da også veldig snill. Hun syntes vel at det var fint for Lex og å være sammen med meg. Ikke minst hadde vi moro under den årlige pannekaketevling hvor det gjaldt å spise flest mulig av tantes pannekaker. En søndag tok hun oss med på trikken fra Amersfoort over Zeist til Rhenen. Der så vi på monumentene og gravene etter kampene i 1940. Det var der det gikk hardest for seg mot de fanatiske SS- ere. Det var en lang, lang trikketur den dagen. En motorvogn med tre tilhengere fra dampepoken. Merkelig at både Lex og jeg er blitt så trikkefrelste. Har min interesse dengang smittet over til ham? Eller er det noe som ligger til familien? Jeg har ikke visst om dette før flere tiår senere. Vi var nemlig blitt helt borte fra hverandre og fikk nærmest tilfeldig brevkontakt igjen ut i åttiårene. Det var artig å treffe ham igjen da Unni og jeg var i Nederland i april 1994. Da besøkte vi også sammen med våre koner graven til vår felles bestefar i Haarlem.  

Daltonskolen 

Men tilbake til 1940. Tidlig i september startet den nye skolen. Det var den såkalte Dalton Høyere Borgerskole. Det var tre parallelklasser med 30 elever hver. Jeg havnet i C- klassen som var en ren gutteklasse. Den gang var det nemlig ikke så mange jenter som gikk inn for videre utdannelse. Vi startet opp med matematikk, nederlandsk, fransk, tysk, geografi og historie. Vi hadde 6- 7 skoletimer ma., ti.,to., og fr. men bare 4 timer på on. og lø. Da hadde vi fri om ettermiddagen. I pausen mellom 12 og 14 reiste vi hjem for å spise. Det var 1,5 km til skolen. Det hendte at jeg syklet, men jeg gikk ofte. 

Etter de to første timer om morgenen hadde vi to fritimer. Denne tiden skulle vi bruke til å gjøre våre oppgaver som vi fikk utdelt hver lørdag. Vi kunne sitte og arbeide hvor som helst bare vi holdt oss innenfor skolen. Lærerne var tilstede i sine klasser for å hjelpe hvis vi hadde behov for det. Jeg likte systemet bra. Jeg foretrakk å gjøre så mye som mulig av opp­gavene allerede hjemme i helgene, slik at jeg hadde noe å gå på. Ikke alle klarte denne selvstendigheten. De forsvant ganske fort fra skolen.

Jeg var uheldig med matematikklærerne. De skiftet ofte og det skapte problemer for meg. Det gikk bedre med språk. Jeg hadde mere anlegg for det. Men jeg syntes at alle fag var morsomme. Rektor var nasist, men nokså ufarlig. Dyktig må han også ha vært, fordi han senere ble tatt til nåde og ble rektor i en annen by. Farligere vare tegnelæreren som dessuten var en meget ubehagelig person. Også geografilæreren var nasist, men han var kjent som en stor tulling som heller ikke kunne holde orden i klassen sin. Han inndro alle geografibøker for å lime over alle tekster som inneholdt negative ting for Tyskland eller positive ting for England. Etterhvert som flere land kom med i krigen ga han imidlertid opp. I mellomtiden hadde vi allerede klart å fjerne de limte strimler. Jeg tror ikke at vi hadde nasister i klassen, men det kan hende at noen av foreldrene var det. Vi hadde imidlertid aldri problemer med nasister. Vi hadde mye moro med geografilæreren i klassen. Vi tygget på tørkepapir som vi blåste gjennom et rør på europakartet som hang over tavlen. De satte seg fast på kartet. Kunsten var å treffe Berlin.  

Vi var heller ikke redde da vi skulle ha skolekonkurranser på skøyter 31 januar 1941. De skulle egentlig vært dagen etter, men på grunn av mildvær og fare for at vi kunne drukne ble løpene fremskyndet. Nå var det slik at denne dagen også var fødselsdag til prinsesse Beatrix. Da bestemte vi oss for å demonstrere ved å ha på oss bare røde, hvite, blå og oransje klesplagg. Da vi møtte opp slik på skolen alle sammen med våre skøyter ble imidlertid nasistene sinte. Lærerne ble redde og hele løpet ble avlyst. Men vi hadde da fått noe utløp for vår irritasjon.    

Wim Vriend 

Jeg var stille av meg og hadde derfor få kamerater. Jeg var imidlertid hele skoletiden sammen med en gutt som het Wim Vriend som bodde likeved i Jordbærgaten. Han var god i matematikk, men fryktelig dum i språk. Vi kunne derfor utfylle hverandre. Han hentet meg hver dag når vi skulle på skolen. Etter at vi hadde fått radio våren 1941 kunne jeg fortelle ham de siste nyheter fra krigen underveis. Det var morsomt senere da russerne kom i gang for alvor og tok en by fra tyskerne omtrent hver eneste dag. Han likte dette egentlig bare sånn passe for fami­lien var streng kristlig og redd for kommunistene. Han ville bli mis­jonær. Jeg håper det gikk bra med ham.   

Mimi 

I september 1940 fikk vi katt. Det var egentlig min katt som gave fordi jeg hadde klart min adgangseksamen om våren. Katten ble blandet opp hos fransklæreren til Ollie. Jeg var med og hentet den i september. Den var gråstripet og biteliten. Den tisset på hånden min. Vi kalte den Mimi, selvom det var en han. Han var veldig snill og ble fullverdig medlem av familien. Til jul fikk han et halsbånd med bjelle og en rød sløyfe. Han fikk da også lov å titte opp i gryten hvor kaninen lå. Han begynte mer og mer å ligne på oss andre.  

En gang var han borte i 10 dager. Det var fryktelig og alle gråt. Så plutselig kom han  hjem, helt ut­magret. Sannsynligvis hadde han blitt innestengt et sted uten adgang til mat. Han fikk  med en gang ekte appelsinsaft, kokt fisk og ris, slik at han kom seg ganske fort. En annen gang hadde han hoppet ut av vinduet, men uten å skade seg. Det var mye drama­tikk med ham. På vei i en buss i ferien lå han gjemt i en kurv oppå bagasjen til en tysker. Som en god patriot tisset han på den. Da vi senere flyttet til vårt nye hus i Rotterdam hoppet han i kanalen bak haven. Kanalen var dekket med grønske som han trodde var jord. En gang måtte jeg ta ham med til dyrlegen. Det var i Rotterdam. Jeg puttet ham i en veske som han ikke kunne komme ut av. Så inn på trikken. Hos dyrlegen åpnet jeg gladelig vesken. Katten sprang ut og rett ut av vinduet. Jeg etter på gaten med en masse trafikk og folk som jeg holdt på å løpe overende. Heldigvis fikk jeg tak i ham til slutt. Det var dumt at legen hadde åpent vindu. Han burde i all fall ha minnet meg om faren. Mimi hadde fått en hudsykdom og måtte ha salve som måtte smøres på med en tannbørste. Det var ellers en riktig kosekatt som likte å ligge på fanget mitt. Mor syntes han var blitt for gammel og sykelig etterhvert. Da jeg var i Norge i 1951 bestemte hun seg for å benytte anledningen til å få sendt ham til dyrlegen for alltid. Jeg var nok fryktelig lei meg for dette, men det var vel det beste og måtte ha skjedd senere  uansett. 

Aldri fritidsproblemer 

Det fantes ikke noe organisert fritidsliv utenom hirden. Alt annet var forbudt. Jeg måtte derfor til daglig stort sett amusere meg selv. Det var ikke noe problem. Skolearbeidet krevde mye og ble en slags hobby. Til og med sommeren 1942 var jeg ofte på sandstranda med spaden min. Vanligvis alene. Så likte jeg godt å sykle, gjerne for å oppdage og undersøke steder hvor jeg ikke hadde vært før. Jeg har aldri visst hvor fint det var å sykle i Holland før etter at jeg kom til Norge. Vi hadde alle­rede dengang sykkelveier langs de fleste veier. Ikke var det bakker heller. Det var bare vinden som kunne være lei. Men gear og håndbremser var det strengt tatt ikke behov for. 

Jeg ble også glad i å lese voksne bøker. Det måtte jeg også på grunn av skolen. Jeg leste etterhvert lett tyske, franske og engelske bøker. Min favorittforfatter var Howard Spring som skrev romaner om den sosiale revolusjon i England før krigen. Antony Adverse bok O, Absalom, gjorde også stort inntrykk på meg. 

Så lenge det var fotballkamper var jeg ofte og så på. Begge vintrene 41 og 42 var meget strenge, så jeg brukte skøytene mine så mye som mulig. Men noen storløper ble jeg aldri. Dertil hadde jeg for svake ankler. 

Trist krigstid 

Tyskerne så vi egentlig ikke så mye til, heldigvis. Hirden var mer brysom, iallfall så lenge tyskerne seiret på alle fronter. Det var ikke lett å være optimist frem til høsten 1942, selvom vi var overbevisst om at Hitler ville bli slått før eller senere. Far hadde lest Hitlers bok: Mein Kampf, der han selv hadde skrevet at han ikke kunne vinne en krig mot USA. Vi satt derfor og ventet og håpet på at de kom med i krigen. Men først tok tyskerne Yougoslavia og Hellas våren 1941. Til og med Kreta erobret de, slik at de kunne bombe Suezkanalen. Så kom 22 juni. Jeg husker den dagen godt. Det var strålende vær og veldig varmt. Sammen med Geurt og noen andre syklet vi til en skog like ved Hoek van Holland. Den het Staalduin. Vi skulle se på den fine naturen der. På vei tilbake punkterte jeg. Resten av turen måtte jeg sitte bakpå hos Geurt og holde min egen sykkel med  en hånd. Dette var ikke så vanskelig. Da vi kom hjem fikk vi den store nyheten om at tyskerne hadde gått inn i Rusland. Dette var noe uventet, fordi disse land var blitt enige om ikke å angripe hverandre. Men det var selvfølgelig bare skuespill. Vi håpet at russerne nå ville slå tyskerne, men det begynte motsatt. Flere miljoner russere ble tatt til fange, tyskerne nådde om høsten frem til utkanten av Moskva. Stalin hadde nemlig vært så dum å myrde de fleste offiserene i 30- årene, fordi han var redd for at de kunne styrte ham. Dessuten hørte han ikke på advarslene fra sine egne spioner. 

Det ble en trist høst, helt til det begynte å regne i Rusland, og tyskerne stagnerte midt i møkka. Så ble det fryktelig kaldt. Tyskerne var ikke forberedt på dette. De hadde bare sommerklær, fordi opplegget var å bli ferdig med Stalin før vinteren. Deres kjøretøyer og annet utstyr var heller ikke beregnet på kulde. Så russerne kunne utnytte situasjonen og tilbringe tyskerne sitt største nederlag så langt i krigen. Russerne benyttet seg så av vinterpausen til å komme seg, godt hjulpet av forsyninger de fikk sjøveien fra England og USA. 

Pubertet 

Det var våren 1941 jeg må ha kommet i puberteten. Jeg hadde aldri hatt noe øye til jenter. Men plutselig var det en jente i parallelklassen som visstnok gjorde inntrykk på meg. Jeg begynte stadig å sykle forbi huset hennes i håp om å få se et glimt av henne. Jeg måtte være forsiktig, faren hennes var oberst. Dette hadde Geurt fortalt meg. Han gikk i en blandet klasse og visste alt om jenter. Jeg fikk aldri se henne. Og ikke turde jeg snakke med henne på skolen heller. Jeg var altfor sjenert. 

Bas Thierrie 

I slutten av 1940 var det slutt med forlovelsen mellom Loekie og Dick. I stedet gikk hun nå med en tegnelærer og kunstmaler som het Bas Thierri. Foreldrene hans var fra Zeeland og faren hans  var folkeskolelærer i en liten bygd på landet en mil østover. Faren var en koselig kar som hadde for vane å sette seg til å reparere husholdningsartikler søndagsmorgenen. Dette skjedde under en fryktelig banning, og resultatet var ofte at apparatene gikk enda mere i stykker.  

Jeg likte Bas veldig godt. Han overnattet hos oss annenhver helg. Han lærte meg å tegne ved å bruke all slags tricks, siden jeg ikke hadde anlegg for tegning. Dermed fikk jeg bedre karak­terer på skolen.  

Bokmarked 

Like før hver sommerferie var det alltid bokmarked på skolen. Da var det mulig å kjøpe brukte lærebøker fra dem i klassen over. Det var artig, for samtidig skulle vi selge til dem som kom etter oss. Pengene fikk jeg fra far, for det ble alltid en netto kostnad. Jeg fikk alltid de pengene jeg ba om, men det var lite å kjøpe dengang, og ikke hadde jeg særlige behov heller.        

Fortsatt nok mat 

Vi hadde fortsatt bra med mat hjemme. Det meste var riktignok rasjonert, men vi fikk da nok å leve av. Kvaliteten var iflg. mine foreldre også mye bedre enn under første verdenskrig. bl. annet var det nå tilsatt vitaminer i en del varer. Vi fikk av og til også appelsiner fra Spania. Men mange varer så som kaffe og te var ikke å få annet enn som surrogat. Vi hadde lagret ekte vare for mange år, men det stjal tyskerne. 

Pearl Harbour 

Kort tid etter at vi ble oppmuntret av de russiske seire kom skrekkmeldingen om japanernes angrep på Pearl Harbour 7.des. Det var et hardt slag for USA å miste det meste av flåten sin i Stillehavet. Dermed begynte igjen en periode med bare negative hendelser. I en jafs tok japsene det meste av sørøst- Asia i sin besittelse. De tok også Nederlandsk India. Der ødela de hele den nederlandske flåten og tok alle nederlandske voksne og barn til fange. De var fanger helt til sommeren 1945, men mange omkom av sult eller mishand­ling. Kjæresten til Ollie overlevde, men det ante vi ingenting om før høsten 1945. Tyskerne var slemme og kriminelle, men japanerne var mye verre. For dem betydde mennes­keliv ingenting.

Det ble vonde måneder fremover med mange tapsmeldinger. Tyskerne var fortsatt så sterke at de klarte å slå seg frem helt til Wolga ved Stalingrad og til toppen av Elbrus i Kaukasus. I Afrika slo General Rommel seg frem nesten til Alexandria. I august forsøkte engelskmenn og canadiere seg på et raid mot Dieppe. Mange trodde at dette var invasjonen, og tyskerne spilte bevisst på dette. Raidet var da heller ikke noen suksess, så store tap de allierte hadde lidt. Men erfaringene kom godt med senere. 

Det eneste positive denne tiden var at nå hadde USA blitt med. Dermed var krigen i prinsippet avgjort. Det var nå bare et tidsspørsmål når den enorme amerikanske maskinen ville være i full gang. Vi merket også en økende overflygning om natten av fly som var på vei over oss til å bombe Tyskland. Etterhvert skjedde dette nesten hver natt, av og til i flere timer. Da lå jeg i senga mi og tenkte hvor nære våre venner egentlig var, dog samtidig ugripelige for oss som lengtet etter den friheten som engang hadde vært oss forunt. 

Byen deles i to 

I september skjedde det store ting i vår by. Tyskerne var åpenbart blitt skremt av Diepperaidet. De hadde nå bestemt at det skulle bygges en 500 meter bred anti-tankkanal gjennom hele byen et stykke bak selve kyststripen. Plutselig fikk flere tusen huseiere i stripen beskjed om å komme seg ut innen en uke med alt sitt innbo. Ikke skjønner jeg hvordan de klarte det og hva det ble av dem, men neste uke var hundrevis av arbeidere i gang med nedrivingen. Et stort moderne sykehus  og et monumentalt lyceum gikk også med. Vår skole skulle også tas ned, men rektor klarte å forhindre det ved et kompromis som gikk ut på at vi iallfall måtte flytte ut. Vi ble nå plassert i en gammel folke­skole like ved der jeg hadde gått på den kristelige skolen før. 

Alle måtte være med på å pakke og sjaue. Det var fire km. vei mellom skolene. Vi brukte håndkjerrer som kom fra et bakeri. Det ble mange turer. Det var utrolig trist å se vår fine skole helt forlatt. Senere ble mye av det innvendige ødelagt. Mange vinduer hadde gått i stykker, maling var blitt borte. Lysarmatur var stjålet etc. Heldigvis overlevde den krigen og kom i full drift igjen allerede et år etter krigen.  

Foreløpig ble noen veier holdt åpne over kanalen, men da også disse forsvant var en bydel med vel 100000 innbyggere blitt helt isolert. Denne befolkningen var imidlertid allerede evakuert til den østlige delen av landet. De fikk nå som en slags trøst den fordelen at de slapp den harde krigsvinteren som skulle avslutte krigen. Det var også slik at deres hus ble stående, til og med hageanleggene og trærne. Ellers i byen hugget folk alt de kom over av trær for å få litt varme i livet og for å koke mat, hvis de i det hele tatt hadde noe.                                                                  

Fisk og grøt 

Vi var så heldige å ha et fiskeutsalg rett over gaten. Fiskerne i Scheveningen fikk lov å fiske i havet, mens tyskerne så på. Det var mest flyndre de fisket. Vi måtte imidlertid stå i kø. Men takket være naboskapet til fiskemannen var vi godt orientert om når fisken var i anmarsj. Mor stekte flyndren i en teskje salatolje. Det var fryktelig godt husker jeg. Det syntes Mimi og, som da hadde en bra dag. Jeg fikk en tid en slags ruggrøt til frokost. Den var ikke vond, men en gang veltet tallærkenen og tømte seg på buksen min. Det ble en del bråk av det, men jeg syntes mest synd på grøten som var spilt. Vi ble forøvrig stadig flinkere i å utnytte hver eneste matsmule. Det er i det hele tatt interessant at menneskene har en utrolig evne til oppfinn­somhet og tilpas­ningsevne. Vi var heller ikke ute etter materie­lle goder. Det var nok å ha noe å leve av. Men vi måtte også ha noe å leve for. Og det var ikke vanskelig for de fleste. Alle ønsket seg slutt på bandittene og morderne som styrte landet. Det er et tanke­kors at nå 50 år etter er mange folk fortsatt i samme situasjon. 

Radio med antistøyantenne 

En gledelig nyhet fikk vi i juni 1942. USA hadde klart å senke største delen av den japanske hangarskipsflåten. Etter dette ble japanerne tvunget i forsvarsposisjon. Det var fint å ha radio og kunne høre på BBC- nyhetene. De ble sendt i alle slags språk. Jeg klarte etterhvert å skille ut noen av språkene, bl. annet norsk. Det var også da jeg ble kjent med melodien av nasjonal­sangen. Vi fikk radioen bare noen uker før alle måtte innlevere sine radioer til oppbevaring hos tyskerne. Ingen av disse apparatene var igjen etter krigen. Far hadde fått vink om innleveringen, derfor kjøpte han den siste  som var til salgs våren 1941. Til å begynne med plasserte vi den i tøyskapet i sovevær­elset. Da måtte vi opp hver gang for å høre BBC. Det ble litt tungvint. Vi var heller ikke redde for at tyskerne plut­selig skulle fare inn med husundersøkelse. Derfor tok vi radioen ned i stuen. Men vi sørget for at naboene ikke kunne høre den. Det visste seg å være en heldig ordning. Tyskerne hadde nemlig begynt med støy­sendere som dekket over BBC. Far hadde endel greie på slikt. Han konstruerte en vindusantenne som var et kors med mange tråder omtrent som snorene på et tørkestativ. Det hele sto på radioen. Det var helst bare far som kunne betjene den. Han brukte da også hodetelefon, for støyen laget mye bråk. Det var viktig å prøve seg frem. Hvis far holdt hånden sin i en bestemt stilling i forhold til antennen ble støyen mindre. Bas laget en gang en tegning av ham, når han satt i denne karak­teristiske stilling. Tegningen finnes enda i mine papirer. Vi spøkte med at han holdt hånden hevet til hitlerhilsen. Jeg brukte også radioen til å høre på musikk fra BBC, spesielt middagsprogrammet: hwile you work, som var oppmuntrende sanger for alle som jobbet i fabrikkene.  

Tyskerne taper 

Den 4. november var endelig dagen da krigen snudde til vår fordel. Da kom meldingen om at Montgommery hadde slått tyskerne og italienerne i Egypt, som var på vill flukt  vestover. Så kom den 8.novenber med nyheten om at de allierte hadde landet i Marokko og Algerie. Der var det riktignok ikke tyskere, men franskmenn­ene som hadde ansvaret, og de hadde så langt vært lojale overfor marion­ettregje­ringen i hjemlandet. Nesten alle franske styrker sluttet seg til de allierte med en gang. Det ble en fin styrking av de allierte. Hitler ble fryktelig sint og svarte med å besette den hittil ubesatte delen av Frankrike. Den desarmerte franske flåten som lå i havna i Toulon kunne ikke unnslippe, men den­ senket seg selv på havna, slik at tyskerne ikke klarte å utnytte den. 

Så kom meldingen fra Stalin den 19 nov. om at russerne hadde fanget hele tyskernes 6. armee i en felle ved Stalingrad. Det var åpenbart at tyskerne nå var på defensiven. Tyskernes kapitu­lasjon i Stalingrad 31 jan. 1943 frydet oss alle. Samtidig hadde Montgommeri tatt Tripolis og var på vei til å møte amerikanerne som slåss mot tyskerne i Tunis. Det var virkelig en lettelse å feire jul denne gang, og alle var vi i spenning om hva Churchill hadde sagt om det kommende år: at det ville skje store ting, før bladene ville falle av trærne til høsten. 

Videre i naturfag 

Våren 1943 måtte jeg velge linje videre på skolen. Jeg ville nok fortsette med naturfag, for jeg ville jo bli ingeniør selvom jeg egentlig hadde mere anlegg for språk. Det var imidlertid tegne­læreren, han slemme, som satte seg imot. Samme var tilfelle med mange andre elever. Nå ble det opprør, og han måtte gi seg. Egentlig hadde jeg vel kunnet gjøre det bra i språklinjen, men der fulgte også økonomi med. Det var ikke min styrke. I ettertid vet jeg da også at jeg aldri har klart å få noe regnskap til å stemme på øren. Derimot er jeg litt stolt av at jeg har vært flink med å gjøre riktige overslag i miljonklassen. Jeg fikk heldigvis en bedre matematikk- og mekanikklærer fra sept. 1943. 

Far var veldig opptatt av skolearbeidet. Han gjorde for moro skyld alle oppgaver i matte og fysikk. Det kunne han, men ikke kjemi. Det hadde han aldri lært. Dengang var det slik at de oppgaver jeg fikk på skolen var omtrent de samme som han hadde fått 25 år tidligere. Dette har forandret seg radikalt senere. Jeg husker at oppgavene som John fikk på gymnaset var totalt forskjellige fra det jeg kjente til. Far var også flink med fransk og tysk. Han rettet feil hos meg stadig vekk. Men å uttale språket klarte han dårlig. 

Wieb 

Imens hadde Ollie fått en ny kjæreste. Hun hadde lenge vært jaktet på av mange gutter, såsom kalven, oksen, ost og andre typer som jeg ikke husker navnene på. Karel var så langt borte, og hun skulle vel ikke ha forlovet seg så ung. Det endte opp med at hun gikk med Wieb som tidligere hadde gått på samme skole som jeg, og som deretter hadde begynt å studere for landbruksin­geniør i Wageningen. Vi var ikke begeistret for dette forholdet. Loekie likte ham ikke. Ollie holdt ham også noe skjult for oss. Jeg syntes så synd på Karel som ble sviktet, selvom jeg forsto at situasjonen var vanskelig. Vanligvis kom Wieb ikke lenger enn trappeoppgangen hvor de satt om kvelden på nederste trinn og fridde. Wieb hadde vært soldat i 1940 og blitt tatt til fange med en gang. Han ble fanget i en kirke som senere ble beskutt av våre egne. Det hadde vært en vond opplevelse å se sine medsol­dater bli drept der. 

I 1943 skulle alle studenter til Tyskland for å arbeide. Han måtte også dra. Han kom heldigvis på en gård. Det var bedre enn i en by som kunne bli bombet og hvor det var dårligere med mat. Men han likte seg jo ikke i Tyskland. Og han forsøkte utveier for å lure seg tilbake. Det var slik at studen­tene fikk permi­sjon av og til. De måtte reise gruppevis, men hvis en gruppe ikke kom tilbake fra permisjon fikk neste gruppe ikke permisjon i det hele tatt. Tyskerne var lure slik. Noen hadde allerede kommet seg tilbake ved å henge seg opp under en godsvogn som de visste skulle til Nederland. Andre hadde selv brukket benene sine, da de var på permisjon. Dette var drastisk, men Wieb overveiet faktisk dette. Det ble en annen løsning. En lege på sinnsykehuset i Loosduinen var villig til å erklære ham sinnsyk på grunn av hans opplevelser under femdagerskrigen. Med denne attesten ble han fri mann igjen, men måtte passe på å oppføre seg deretter når farlige folk var i nærheten. 

På leirskole 

Ukene og månedene gikk i 1943. Det ble etterhvert stadig stram­mere tøyler som tyskerne la på oss. Vi kunne fortsatt reise fritt i hele landet. Jeg kom derfor enkelt til Lex. Jeg var også om sommeren en uke på skoleleir. Det var i Brabant ved Boxtel. Leirstedet het Zegewerp. Jeg var da sammen med Herman Uunk som hadde gått i klassen min på folkeskolen. Han gikk videre på et Lyceum som var seksårig med latin og gresk. Faren hans var en kollega av faren min som døde før krigen. Jeg husker at det var en jente i leiren som jeg likte, men som jeg ikke turde snakke med.  

Selvom vi fikk nok mat i leiren, var vi pr. definisjon sultne. Vi var jo fra byen, og det betydde lite mat. Derfor fant vi på å sykle til bondegårder omkring og spørre om vi kunne få litt mat. Da ble vi ofte bedt inn og fikk en tallærken grøt. Det var status å få mest mulig grøt. Vår fysikklærer var en av lederne. Han var virkelig en fin type. Dett visste seg å holde stikk, for han ble tatt av tyskerne og skutt et par måneder før frigjøringen. 

Nettet snøres til 

Krigen gikk videre. I mai ble de siste tyskerne fanget i Afrika. De hadde mistet en hær der også. I juli landet de allierte på Sicilia som ble frigjort på noen uker. Tidlig i september dro de allierte over til fastlandet. Mussolini ble avsatt av kongen og Italia kapitulerte. Noen dager senere erklærte de Tyskland krig. Det var nok disse begivenhetene som Churchill hadde hatt i tankene under sitt julebudskap  året før. Det skjedde mye på en gang. Russerne tvang tyskerne flere hundre kilometer tilbake. Beleiringen av Leningrad ble opphevet. Med et par måneders mellomrom rykket de frem, og tyskerne klarte bare å forsinke dem en stund. Julen 1943 så det faktisk ut til at frigjøringen kunne komme året etter. 

Vi merket utover våren en tiltagende flyaktivitet. Stadig var det flyalarm om dagen når amerikanerne fløy over for å bombe i Tyskland. De siktet ikke så nøye og bombet fra stor høyde, slik en gang i Rotterdam som måtte unngjelde enda en gang, nå like ved det stedet hvor jeg ble født. Det ble store skader og mange drepte. Under luftalarm måtte vi gjemme oss under benkene i klassen, eller samle oss i gymnastikksalen. 

Invasjonen 

Den store dagen kom 6.juni med invasjonen i Normandie. Det var rett og slett en festlig og spennende dag for oss. Endelig var slutten nær. Dagen etter fikk vi bekreftet at landsettingen hadde lykkes til tross for dårlig vær. Vi fikk et lite sjokk noen dager senere da Hitler kom for dagen med sitt nye våpen: V-1. Det gjorde stor skade, men etterhvert klarte britene å skyte ned de fleste av dem. Rakettene fløy nemlig lanngsommere enn spitfires når disse angrep dem i glideflukt. Det tok lang tid, før de allierte klarte å bryte seg ut av brohodet sitt. Dette skjedde til slutt i begynnelsen  av aug. Samtidig rykket russerne inn i Romania som kapitulerte, og de nærmet seg War­sawa. Tys­kerne var nå virkelig hardt kjørt. Noen militære og hedersmenn forsøkte seg med et anslag mot Hitler, men de bare såret ham. Dermed måtte krigen gå videre. Etter gjennombruddet støtte de allierte  raskt frem og befridde nesten hele Frankrike og Belgia i løpet av noen solrike sommeruker. 

Tullete tirsdag (5. september) 

Tyskerne var blitt helt forvirrede. Mandag 4.sept. falt Antver­pen med uskadet havn i hendene på britene. Det ryktes om kvelden at de passerte Moerdijkbroene. Folk ble helt ville. Mange dro ut tirsdag til innfartsveien fra Rotterdam for å hilse dem velkom­men. Nasistene fikk panikk. Flere flyktet østover hals over hodet. Dette var moro, trodde vi. Skolen hadde akkurat begynt den dagen, og det ble liten interesse for lekser da. Men des­verre, det kom ingen frigjørere denne dagen. De hadde stoppet like nord for Antwer­pen, for de hadde fått problemer med for­syningene sine etter den lange marsjen nordover. Dette ga tyskerne en mulighet til å reorganisere seg. De tyske soldater hadde i flokker flyktet hitover. Nord for elvene sto SS- folkene klare for å få dem til å ta seg sammen igjen. 

Tyskerne vil ta meg 

Vi merket det på vår måte. Tyskerne forsøkte å få tak i alle gutter over 17 år for å få dem til å arbeide for seg. Ryktet gikk den 5.sept. at de dagen etter skulle arrestere oss på skolene. Jeg var nesten 17 år da og kunne være i faresonen når som helst. Det endte med at alle gutter forlot skolen den dagen. Det ble med en gang organisert en leksetjeneste ved at jentene gikk rundt med disse. Senere ble det også arrangert undervisning hos enkelte lærere, bl.annet hjemme hos fysikklæreren inntil også dette ble for farlig. 

Walter 

Jeg fikk derfor god tid. Det ble nemlig vanskelig å konsentrere seg. I disse dager kom jeg til å være mye sammen med Walter Cornelis i klassen min. Han bodde noen kvartaler bortenfor i Pomonalaan. Faren hans var kaptein på en av de største passa­sjerskipene i verden. Han hadde vært ute i mai 1940 og var derfor et eller annet sted i verden. Moren hans som var belgisk var således gressenke i ekstensio. Det hørte med at Walter var kjærest med datteren til fransklæreren. Han var en meget streng person og ble faktisk rektor etter krigen. Slike forhold gjorde at Walter hadde høy status i klassen. Moren hans var veldig ung og pen, og hun var veldig hyggelig på en spesiell verdensvant måte. Rike var de også. Jeg tror faktisk jeg kan si at den tiden jeg var sammen med Walter og moren hans ga meg en ny dimensjon i livet. Det var da jeg kom over min sjenerthet. Det ble plutselig så mye lettere å bevege seg blant folk selv om de var rike. De hadde til og med kjøleskap som var uhørt denne tiden. 

Jeg opplevde den første V-2 Det ble til at jeg hjalp Walter med en del plikter han hadde overfor tanter og onkler. Således var jeg med ham på sykkel til Wassenaar, fashionabel forstad i nord, da vi plutselig ble skremt opp av en fryktelig eksplosjon fulgt av at en sigarformet gjenstand på 20 meter eller mere reiste seg bak buskene langs veien med en ildhale bak seg. Det viste seg senere at vi ved en ren tilfeldighet hadde vært vitne til den første ordinære oppskytningen av tyskernes siste hemmelige våpen V-2.  

Det var en blandet fornøyelse som ble oss til del. Dette var noe nytt, og det satte nok skrekk i oss. Det skulle vise seg at tyskerne med hensikt hadde valgt oppskytningsstedene nær de store befolkning­ssentre for at de skulle avskrekke britene fra å angripe disse steder. Siden tyskerne lett skiftet startsted var det forøvrig nesten umulig å få has på dem. Det klarte imidler­tid tyskerne selv i en viss grad godt hjulpet av sabotører i fabrikkene. Det hendte nemlig rett som det var at en rakett eksploderte på bakken. Andre stoppet etter noen sekunder i luften. Disse var verst, spesielt om natten. Da lå jeg i sengen og hørte oppskyt­ningen. Fortsatte lyden i et minutt kunne en føle seg noenlunde trygg, men stakkars engelskmenn. Men når lyden opphørte etter noen sekunder var det bare å trekke teppet over hodet og ønske seg lykke til. Da skulle de fattige ha takk. For da falt raketten ned over byen et eller annet sted, men hvor? Vi ble nokså nervøse av det.  

I løpet av vinteren ble det mange nervevrak. Det verste vi opplevde var en oppskytning om ettermiddagen første nyttårsdag. Den skjedde like sør for oss. Nesten med en gang tok raketten horisontal stilling mot nord. Den kom nesten rett over oss med en stor ildhale bak seg. Et lite øyeblikk etterpå hørte vi eksplosjonen. Den hadde slått horisontalt inn i en husvegg og ødelagt titalls leiligheter og mange ble drept. Det ble en fryktelig brann. Jeg var der og så det. 

Den store skuffelsen 

Tilbake til september. Det var blitt stille ved fronten som nå gikk gjennom Westerschelde, så like nord for Antwerpen, langs Albertkanalen og nord for Luik eller Liege som det heter på fransk. Der sto amerikanernes 1. armee. Den 13.september erobret de Maastricht. Dette gikk så fort for seg at tyskerne ikke rakk å bryte telefonlinjen. Faren min fortalte at de på  kontoret hadde snakket med en amerikansk offiser i byen. Dette hadde visst vært en spennende opplevelse. Noen dager senere gikk amerikanerne for første gang over den tyske grensen og tok Aachen. Der stoppet de, for tyskerne hadde her forskanset seg i den såkalte Siegfriedlinjens forlengelse som de hadde bygget al­lerede før krigen. 

Søndag 17 september var igjen en strålende dag slik det var så mange av under krigen. Ikke vet jeg hvorfor. Midt på dagen hørte vi et brøl som nærmet seg. Jeg gikk opp på taket for å se etter. Det var litt av et syn. Fly over hele himmelen. Motorfly med to, tre glidefly bak. Jagerfly rundt omkring. Det var et mektig syn. Tyskerne skjøt ikke på dem. Det synes jeg var rart. Et par timer senere fikk vi over BBC beskjed om at det var i gang landinger ved Arnhem. Det ble noen spennende dager. For nå følte vi oss sikre på at enden var nær. Desverre lyktes ikke operasjonens hovedmål å holde broen over Rhinen ved Arnhem. Det er en lang historie som jeg har lest mye om senere. Vi var optimistiske de første dager, men da tåken kom på tirsdag og ikke ville forsvinne, ante vi uråd. I ly av tåken kunne tyskerne tilføre forsterk­ninger, slik at restene av de britiske og polske soldater måtte trekke seg tilbake på den sørlige elvebredden. Det hele tok  vel ti dager. Det ble mer og mer trist etter all den store fremgan­gen det hadde vært den siste tiden. Samtidig med landin­gen hadde jernbanen satt i gang streik for å hindre tyskernes bevegelser. Dette slo nå tilbake på oss, for det ble slutt på all tilførsel av mat og brensel til den tett­befolkede delen av landet. Ikke noe rart at vi var sjalu på våre landsmenn i sør. Hele Brabant, deler av Limburg og øyene langs Westerschelde var befridd i løpet av november. Der fikk folk mat og varme. Hadde jeg for eksempel vært i Maastricht på ferie den 13.sept. ville jeg ha vært fri da. Det er rart å tenke på dette i ettertid, men ingen kunne jo ane da hvordan det ville gå videre. 

Jeg går under jorden 

Realiteten var at resten av landet, spesielt den vestlige delen, var fanget i en felle. Tyskerne var i stor mangel på folk. De satte derfor i gang storstillede razziaer på arbeidsføre menn. Det skjedde i Rotterdam i starten av oktober. De undersøkte alle hus og tok med seg menn mellom 17 og 55 år. Tilsammen 54000 ble satt på transport til å bygge festninger  eller arbeide i fabrikker i Tyskland. En av dem var Bob Visser som jeg senere ble kjent med som student. 

Vi fikk selvfølgelig høre om razziaen. Det kom derfor en melding fra undergrunnsbevegelsen om at det ville bli en lignende aksjon hos oss. Dermed begynte vi å arbeide med å lage gjemmesteder. Det var ikke mulig å lage noe slikt i vårt hus. Men hos Walter var leiligheten i 1. etasje. Vi skar så et passe stort hull i plankegulvet. Under det var det et fuktig sandlag. Vi kunne bare bevege oss der på knærne. Vi begynte å grave litt, men vi kom fort ned på grunnvannet. Vi fikk derfor tak i treverk som vi la over sanden. Plast var ikke oppfunnet, så vi la papir over bordene i håp om at dette ville absorbere fuktigheten. Det hjalp nok ikke så mye som vi hadde håpet. Oppå der la vi så madrasser. Hullet i gulvet dekket vi til med gulvbelegget, slik at det ikke var direkte synlig. 

Så ventet vi. Først var jeg hos Walter bare om dagen og sov hjemme. Da det ble mer truende sov jeg også hos ham om natten. Da måtte far av og til komme og besøke meg, bl.annet for å levere mat. Han sa at vi ikke måtte være redde. Hvis tyskerne kom og skulle skyte gjennom gulvet og eventuelt skyte oss gjennom nesen skulle vi likevel ikke gi en lyd fra oss, sa han.  

Dette hørte Walters mor at han sa. Etter dette fikk hun stor respekt for ham. Han måtte være litt av en harding, sa hun. Walters onkel ble også med oss etter noen dager. Til og med fransklæreren ble med. Men jeg tror at han gjorde det mest fordi han hadde et godt øye til Walters mor. Men det var gjevt å sove sammen med en så viktig person i et jordhull. Det ville bety mye høyere status for meg blant elevene.  

Razziaen ble til slutt virkelig satt i gang. Tyskerne begynte i de sentrale områder, og arbeidet seg så utover mot oss. Det var østerrikere som ikke var så veldig ivrige. De fant veldig få menn. De fleste hadde gjemt seg godt. Dermed ga tyskerne opp, og vi kunne reise hjem igjen. Det var på tide, jeg var blitt så stiv i knærne at jeg hadde vanskelig for å bevege meg. Det var nok rheumatismen som meldte seg hos meg for første gang. Etterpå fikk jeg gjennom hemmelige kontakter forespørsel om å bli med i undergrunnsstyrkene som rødekorsmann. Det sa jeg ja til. I tillegg forandret de mitt identitetsbevis og gjorde meg for sikkerhets skyld to år yngre. Jeg har oppbevart dette kortet som et minne.

Slutt på trikk, gass og strøm 

Livet ble mer og mer trist. I oktober forsvant trikkene fra gatebildet i mangel på strøm. I november forsvant gassen og så elektrisiteten. Dermed var det for mange ikke lenger mulig å komme på jobben. Far hadde allerede vært hjemme fra begynnelsen av jernbanestreiken. Han var nemlig fra høsten 1943 blitt underdirektør på telegrafen i Rotterdam. Hele forretningslivet stoppet opp av seg selv. Bare de som hadde ansvar for å skaffe og fordele maten og for å holde en viss orden, hadde jobb. Vi var derfor hjemme alle sammen. Mor sa i ettertid at tross all elendighet hadde det vært ett gode i denne prøvelsens tid. Det var at hele familien var samlet. Normalt ville stadig noen av oss vært på farten.  

Den russiske ovn 

Nå satt vi ikke bare på rompa hele tiden. Vi var  heldige som hadde fått koksens vinterforsyning i hus før transporten ble brudd. Den  var meget knapp, men mange omkring hadde ikke noe i det hele tatt. Uten gass og strøm måtte vi koke maten på en ovn. Kaminen var ikke egnet til det, men det ble forhandlet en såkalt russisk ovn. Den var liten, bare 40 cm høy, og med en diameter på 30 cm. Vi erstattet vår vanlige kamin med en Sala­man­derovn som sto på jenterommet oppe. Så satte vi den russiske ovn oppå denne. Salamanderen ga oss en viss varme i stuen. Russeren var til å koke på. Mellom Salamanderen og skorsteinen var det innmontert et rør med flat utvekst som en for eksem­pel kunne varme vann på. Det hele var et fiffig arrangement som ga en enorm energibesparelse. Far var fyrmester. Han ble et­terhvert veldig flink med denne jobben.  

Matproblemet øker 

Matrasjonene ble stadig mindre. Heldigvis hadde vi også fått potetene i hus før det ble alvor. Så hadde mor økonomisert så mye med salatoljen fra 1940 at hun kunne tilsette litt av den i middagsmaten. Grønnsaker hadde vi foreløbig nok av, for de ble dyrket i vårt område. Kjøtt var det praktisk talt ikke å få. Så middagen var poteter med gullrøtter eller rosenkål. Mengden var imidlertid ikke tilstrekkelig. For å hjelpe på kjøpte vi sukker- roer som det var nok av. Disse ble skrelt og kokt. Det ble en slags grøt av dette. Spiste vi den til middag i stedenfor poteter ble vi fryktelig mette med det samme, men etter ti minutter var vi like sultne igjen. Pulpen kunne vi la stå på ovnen. Etter et par dager var den dampet inn så mye  at det var blitt et tynt lag med sirup på bunnen av kjelen. Den smakte ikke godt, men vi fikk da litt sukker i oss på denne måten. 

Noe annet var tulipanløk som nesten var gratis. De skar vi i tynne skiver, omtrent som chips. Vi la dem så til steking på ovnen. De smakte faktisk godt. Noe som var å få var merkelig nok Sambal Oelek som er et sterkt indonesisk krydder. Jeg husker at jeg sto i kø for å få tak i dette. Det var veldig godt til potetene og rosenkå­len, rene festen når man blandet maten godt til en slags lapskaus. Siden har jeg alltid vært glad i å blande maten slik med sambal. 

Det var selvfølgelig mulig å få noe på det svarte markedet. Det gjorde vi en gang hos pølsemaker de Vries på hjørnet av vår gate og Laan van Meerdervoort. Det gjaldt en kilo kjøtt for 70 gld. som svarte til en ukelønn for en trikkekonduktør. Det var lite fett i det, det smakte ikke noe spesielt godt heller. Så det ble med den ene gangen.

Tilleggsmat 

Da var det av større betydning at Loekie var ansatt hos SHELL. Den hadde innenlandske tankbåter som fortsatt seilte for tys­kerne. Da tok de gjerne med noen matvarer østfra til ansatte. Da måtte jeg hente varene ved kanalen som lå 5 km øst for oss. Det var både poteter, ost og smør. For å transportere det måtte jeg lage en kjerre av en gammel barnevogn. Det ble en lang tur, men det kom godt med. Vi hadde det således noe bedre enn mange andre. Vi klarte oss såvidt at vi ikke sultet. Faktisk sa moren min, som gjerne hadde greie på sånt, at denne vinteren hadde familien aldri hatt så god helse før. En gang i februar fikk hver av oss i vest- Holland en gave fra det svenske røde kors. Det var en loff innpakket i et papir med det svenske flagget utenpå. Det var også med noe svensk margarin. Br¢d har aldri senere smakt så godt. 

Mange sultes i hjel 

Ellers så satt vi der da hjemme. Den ene naboen var blitt syk. Han var ikke gammel, men begynte å tisse i senga på grunn av redsel for å sulte i hjel. Folk reagerte helt forskjellig på situasjonen. Noen ble fysisk berørt. Leggene este opp til det flerdobbelte. De hadde fått odem. Vel 5000 mennesker i byen døde av sult. Det var et problem å få gravlagt dem, fordi det ikke fantes noe tre til å lage kister. Andre mennesker ble overner­vøse, også på grunn av rakettene som falt vilkårlig over byen. Andre igjen ble helt apatiske. Men så var det også de som levde opp, for de så en mening i situasjonen, de kunne hjelpe andre. 

Vi så ikke så mye til andre mennesker, men en gang traff vi på Herman Uunk. Det viste seg at de hjemme hos ham overhodet ikke hadde noe annet å spise enn to begre med suppe fra sentralkjøkk­enet utover to snitter brød og en barneskje smør om dagen. Han fikk så spise hos oss flere ganger. Det gjorde godt. Moren hans var helt uten bekjentskaper og meget beskjeden også. Hun var ikke i stand til å finne på noe ekstra. Hun fikk kraftig odem, men klarte seg såvidt. 

Leser engelsk 

Det var ikke lys. Ikke hadde vi stearinlys heller. Men vi hadde dårlig parafin som luktet vondt. Den lyste opp litt, slik at vi kunne se det viktigste omkring oss, men heller ikke mer. Om dagen tok jeg meg sammen og leste språk, bare engesk egentlig, fordi det var liksom det eneste som hadde noen mening. Det føltes som en slags stille hevn på tyskerne å lese engelsk og ikke tysk. Å gå tur var det ikke tale om. Det var altfor usikkert hvem man eventuelt kunne møte.  

Ikke hadde vi strøm, så vi kunne ikke få inn BBC. Jeg eksperi­menterte imidlertid med krystallmottagere og brukte det tomme lysnettet som antenne. Jeg klarte også å få koblet meg inn i kabelradioen som gikk langs balkongen. Med høretelefon fikk jeg inn Hilversum. Det var nasiradioen riktignok, men vi hadde etterhvert klart å tolke de tyske meldinger på vår måte. Den daglige glede var når under­grunnsavisene ble puttet gjennom postsprekken. Det kom gjerne flere slike hver dag. Vi så ikke etter hvem som kom med dem. Det var best å vite minst mulig. Den vanlige sensurerte avisen kom også daglig. Den var en trist affære. Både stoffet og annonsene. Spesielt de siste var mange av grunner jeg har nevnt ovenfor. 

Et under skjer 

Så en dag i februar om kvelden satt vi rundt ovnen. Plutselig gikk det et lysglimt gjennom stuen. Vi skvatt til. Det måtte ha vært strøm på nettet som hadde forårsaket glimtet. Vi undersøkte med den vondluktende parafinlampen sikringsskapet. Ja, ganske riktig, sikringen hadde gått, så det måtte ha kommet spenning og så hadde det skjedd noe som gjorde at spenningen ble borte igjen. Vi prøvde en ny sikring med samme resultat. Bare et glimt. Men da kom jeg på at jeg hadde brukt lysnettet som antenne. Dermed var saken løst, trodde vi. Men så var det ingen sikringer igjen. Det eneste vi kunne gjøre nå var å spørre naboen om å få låne en sikring. Men da ville han få greie på at vi hadde strøm, og det var åpenbart at det bare var oss som hadde fått spenning. Vi kunne nemlig ikke oppdage noe lys hos naboene. Det endte med at vi spilte med åpne kort mot naboen som var han som tisset i senga. Vi sa at vi ikke skjønte hvorfor det plutselig hadde blitt spenning, men når det nå en gang var slik var det bare å ta imot den med glede, bare han kunne låne oss en sikring. Som takk skulle vi strekke en ledning over til ham slik at han kunne få lys. Dermed hadde vi løst saken. Vi kunne nå også fyre litt elektrisk, og vi kunne lese igjen. 

Men det vik­tigste var vel at vi igjen kunne høre på radioen. Det var akkurat blitt spennende, for tyskerne var nettopp fordrevet ut av Reichswald øst for Nijmegen. Amerikanerne tok broen ved Remagen ved et kupp, og de nærmet seg Rhinen over hele linjen. Vi beholdt strømmen en måneds tid. Vi har aldri fått greie på hvorfor vi plutselig skulle få den tilbake. Det var fint så lenge det varte. Og naboen, ja, han hadde nå sluttet å tisse, i allfall i senga!  

Våren tenner håpet 

Det var nå blitt lysere ute. Det begynte så smått å grønnes på trærne. Våren var i anmarsj og med den fornyet håp om at mare­rittet snart måtte ta slutt. Tidlig i april gikk kanadierne over Rhinen og befridde hele Nederland øst for Utrecht i løpet av noen uker. Tyskerne ytet bare mindre motstand. De trakk seg tilbake til den gamle Hollandske vannlinje. Tenk å være så frekk. Mens så de allierte nærmest gikk sin seiersmarsj gjennom Tyskland, var det bom stille hos oss. Ingen antydning til kamphandlinger. Men det kom beskjed om at siste uke i april var det siste gang mat å dele ut. Situasjonen var derfor ytterst kritisk. Også for oss, for nå var alle reserver oppbrukt.  

Det regner mat på oss 

Så skjedde det noe mandag 30 april, prinsesse Juliana,s fødsels­dag. Det kom en formasjon flyende festninger over oss i lav h¢yde. De begynte å kaste beholdere ut og ned på flyplassene like rundt byen. Det visste seg at i all stillhet hadde det blitt forhandlinger med tyskerne om overgivelse. Det skjedde i Wageningen og prins Bernhard som ekstysker spilte en viktig rolle under disse forhandlinger. Hardkokte nasister hadde villet slåss videre, for festning Holland var gjort nesten uinn­tagelig. Men det ble gjort klart for dem at de ville bli dømt som krigs­forbrytere, hvis de fort­satte krigen etterat resten av hæren i Tyskland ville ha kapitu­lert. De militære anså nok at slaget var tapt og ville hjem så fort de kunne. Det ble til at de ga tillatelse til at mat ble kastet ut på nærmere bestemte steder så fort som mulig. 

Denne dagen og hele uken igjennom fløy de over oss. Det var tale om tusenvis av flylaster, for det var hverken mangel på fly eller mat i England. Man var jo ferdig med bombingen av Tysk­land. Flyerne vinket til oss og vi vinket tilbake. Til og med Mimi ble tatt ut på balkongen for å hilse på "maten", men den ble vettskremt av motorduren. Maten besto av eggepulver, melkepulver, mel og sjokolade. Det tok noen dager før vi fikk den i butikken. Det var en sann glede.  

Krystallmottageren virker 

Så sent som fredag var det ingen tegn på at tyskerne hadde gitt seg. Vi visste ingen ting om at det ble forhandlet. Så, da jeg satt på badet for å høre etter 21- nyhetene i krys­tallmottageren min, hørte jeg meldingen om at alle tyskere i nordvest- Tyskland, Nederland og Danmark hadde kapitulert med virkning fra dagen etter kl. 8.00. Jeg løp ned og skrek: krigen er slutt! Det var et utrolig øyeblikk som jeg aldri vil glemme. Det hadde virkelig vært en ond drøm, et mareritt. Da jeg kom ut på gaten var det allerede flagg ute. Det var åpenbart mange som hadde krystallmottagere. Det tok bare noen minutter før hele gaten var et hav av flagg. Folk som aldri hadde sett hverandre omfavnet hverandre. Snart begynte tyskerne bak antitankkanalen å skyte all sin ammunisjon opp i luften, spesielt sporlys som et slags fyrverkeri. De var jo også glad for at det var over. De hadde sin familie i Tyskland og var slett ikke sikre på om de hadde overlevd bombingen. Den natten var det rart å ligge i senga og tenke tilbake til den natten etter kapitulasjonen i 1940. Det var nesten ikke til å tro at alt dette vonde var over nå. 

Den første dagen i frihet 

Dagen etter var det tidlig på. Det ble rent faktisk ingen forandrin­ger å legge merke til for oss da klokka slo 8. Vi hadde jo hverken gass eller strøm, og ikke var det trikker å reise til byen med heller. Jeg tok derfor bena fatt de åtte kilometere til sentrum. Det var nok mange som gikk i samme ærend. I sentrum så vi hjemmestyrkene for første gang. Tyskerne sto fremdeles vakt de fleste steder. Noe senere kom en kanadisk offiser i en jeep. han hadde nok kjørt langt. Han ble selvfølgelig mottatt som en konge. Det var i det hele tatt vanskelig å få et glimt av ham.  

Da jeg kom hjem fikk jeg høre at hjemmestyrkene hadde vært og spurt etter meg. Det visste seg at jeg var mobilisert uten at jeg egentlig var klar over det. Jeg møtte derfor opp i et hus hvor det hadde vært tyskere. De hadde rømt i all hast, for de hadde etterlatt seg en masse mat. Det var her at jeg i noen dager var vakt sammen med andre i tilfelle det skulle bli sårede. Det ble det ikke, men det ble uhorvelig mye spising. Vi spiste den ene boksen med skinke etter den andre. Jeg hadde fått to armbind. Den ene med hjemme­styrkemerket, og den andre med det røde kors. Jeg har oppbevart disse som et minne. Jeg var ikke der hele tiden. Jeg var derfor desverre ikke med da vi fikk i oppdrag å følge en fangetransport av nasister. Det var synd, for det hadde vært veldig moro.       

Prinsesse Irenebrigaden kommer 

Mandag hadde jeg fri om ettermiddagen. Da dro jeg til byen, for det var varslet at Prinsesse Irene brigaden var ventet. Og ganske riktig, da jeg var nesten fremme møtte jeg hele kolonnen. Den var nesten ikke å se, for folk hadde fått seg plass på nesten hvert eneste kjøretøy. Jeg var ikke sen til å hoppe på jeg og. Det hele var en fantastisk opplevelse. Nå følte vi oss med en gang tryggere og. 

Dagen etter kom canadierne. Jentene gik helt fra konseptene. Til og med Ollie og Loekie ble helt ville og lot seg føre med til skogene. Men Wieb var rask til stede for å hente opp Ollie igjen. Noe senere hadde vi to soldater på besøk. De hadde geværene sine med. De fortalte uten noen form for sinnsbevegelse at de bare noen timer tidligere hadde skutt et par tyskerne som ikke ville grave opp miner. De hadde også sigaretter med seg, og jeg fikk smake. Til da hadde jeg nesten ikke røkt, for det var ikke noe å få tak i. Et par ganger hadde jeg fått noe av Loekie. Jeg trodde nemlig at jentene ble imponert av gutter som røkte. 

Dysenteri 

Et par uker senere fik jeg plutselig høy feber og dysenteri. Jeg vet ikke hva det kom av, men jeg har mistanke om at den fete tyskermaten kunne være årsaken. Jeg var dårlig mange dager. Jeg var så utenfor at jeg ikke en gang reagerte da far fortalte at det ikke skulle bli noen eksamen. Alle fikk diplom basert på standpunktkarakterer. Det var den eneste mulighet, ellers ville skolene ha blitt for små. Skolen ble åpnet igjen like etter at jeg var på bena igjen, men rimeligvis ble det ikke rare greiene av det. 

Den første trikken 

Samfunnet begynte langsomt å komme til hektene igjen. De første trikker kom ut igjen i juni. I løpet av vinteren hadde tyskerne stjålet mange av dem og kjørt disse til tyske byer hvor trikken var blitt ¢delagt under bombingen. Det samme hadde skjedd med togene også. Derfor tok det lang tid før trafikken ble noenlunde normal. Det ble bygget midlertidige broer over antitankkanalen for å skape trikkeforbindelse mellom bydelene. Folk flyttet tilbake til husene sine som de hadde måttet forlate høsten 1942. 

En bil med lopper 

Den første transporten mellom byene som kom i gang skjedde pr. båt over kanalene. Det tok lang tid. Far,s første tur til Rotterdam gikk med båt. Han var borte i vel 18 timer. Men han fikk da sjekket tilstanden på kontoret. Umiddelbart etterpå ble han utnevnt til telegrafdirektør. Han som var der under krigen hadde vært stripete og ble derfor avsatt. Så fikk han en bil med sjåfør til disposisjon for å kjøre ham frem og tilbake til kontoret hver dag. Det var en gammel ford, og den var full av lopper. Mor fikk mye strev med å plukke dem ut av klærne. Det verste var at Mimi  helt ubegrunnet  var blitt mistenkt som synder. Det var fint med bil, for av og til kunne vi være med. Det var spesielt lettvint, fordi vi allerede i juli måtte se etter et hus i Rotterdam. 

Tyskerne så vi ikke  mere til. De var satt til å rydde opp i de værste tingene. De måtte rydde alle miner og alle obstakler på sand­stranden som ble åpnet for oss senhøstes. I august fikk de lov å reise hjem. Som straff måtte de gå hele veien til fots. Vi gikk og så på dem. Det var minst 10000 som passerte oss. De sang fortsatt sine sanger, men ikke de nazistiske.    

Avskjed med skolen 

Så ble det den siste skoledagen. I stedenfor en fest bestemte vi oss for at alle tre avgangsklasser skulle reise ut i skogene ved  Zeist og bo i telt. Vi hadde vært så lite sammen det siste året at nå skulle vi jamen være sammen dag og natt en hel uke til ende. Det var ikke bare bare det. Det gikk ikke tog enda, men en gutt hadde visse forbindelser, og fikk tak i en falleferdig lastebil med tilhenger med sjåfør. Så reiste vi og det var virkelig en fin avslutning som jeg har gode minner om. Jeg husker til og med at jeg gikk en lang tur med en av jentene og turde snakke med henne, til og med holde hånden hennes. Det var visst ikke så farlig for meg, for hun hadde fast følge. På tilbaketuren streiket bilen da vi var kommet til Utrecht. Gode råd var dyre. Det var allerede sent og ingen hjelp å få. Men det var en canadisk avdeling forlagt i nærheten. Det var ingen sak sa de. Vi kjører dere selvfølgelig hjem. Det var godt gjort og jeg tror at de virkelig syntes det var fint at de kunne komme til nytte på en slik måte. 

På danseskole 

Det hadde ikke vært lov å danse under krigen. Men nå ble det fester over en lav sko. Jeg gikk sporenstreks på dansekurs. Det gikk så noenlunde bra de første gangene helt til vi var kommet til tangoen. Da meldte jeg pass. Siden har jeg aldri vært på danseskole. Men jeg klarte meg langt med det jeg hadde lært. Jeg kunne til og med fantasere litt også. Det var gatefest hele sommeren i gjennom. Hver gate hadde sin fest som var åpen for andre. Det var ikke tale om alkoholforbruk på disse fester. Det var forøvrig lite å få tak i. Hjemmebrent eller lignende var et ukjent begrep i Nederland, antakelig fordi butikkprisene var mye lavere enn her. 

Optimisme overalt

Det var i det hele tatt en utrolig fin stemning blant folk. Alle jobbet og jobbet med opprydning, planlegging og oppbygging. Det er egentlig utrolig så mye vi kan hvis vi bare er motiverte nok. På søndag kl. 13.50 var det stille på gatene. Da var det ti minutter radioprogram som het: de spoorwegen spreken dvs. jernbanene taler. Det var informasjonssjefen Postumus Meier som talte. Da listet han opp alle landevinninger som var oppnådd den uken som var gått. Han snakket på en slik måte at det nesten ble som en spenningsroman i 50 episoder. I Rotterdam hadde man fått et nytt slagord: i Rotterdam daar gaat het goed. Dvs. I Rotter­dam der går det bra. Jeg var faktisk litt stolt av at jeg snart skulle flytte til Rotterdam, for byen var kjent for sine flinke og raske gutter.

Tilbake til Rotterdam

Under en av turene til Rotterdam kom vi over et hus i Hillegers­berg, nord i byen og beste strøk. Det var en enebolig i en rekke på fire. Adressen var Willem Nagellaan 23. Det hadde en liten forhage med flaggstang og en bakhage som grenset til en kanal  som sto i forbindelse med insjøene omkring. Nederst var det en kjeller over hele husets grunnflate. Den hadde også en vindusdør ut mot kanalen. Der lå det en kano som fulgte med huset. Over kjelleren var det to stuer, en inngangsportal, W.C., og kjøkken. Fra kjøkkenet og stuen var det dører ut mot en balkong, også denne i murstein slik som huset ellers.  

Fra balkongen gikk det en tretrapp ned til hagen. Den var ikke mer enn maks. 10 m lang frem til kanalen. Denne var fem meter bred og bare en meter dyp. Det gikk en trapp opp til annen etasje hvor det var en liten gang. Fra denne gikk det dører mot to soveværelser rett over stuene, badet på forsiden av huset, en W.C. og et mindre rom på baksiden. Her var det også en like stor balkong. Så gikk det en trapp oppover til et rom hvor det var en utslagsvask. Derfra var det dører mot to rom til. Bak kanalen var det fire etasjers hus som lignet blokker. De hadde imidler­tid vel 20 meter lange hager, så det virket ikke så trangt som det h¢res ut for. Det var i allfall mere åpent enn vi hadde det i Haag. Jeg likte huset og gledet meg til at vi for første gang kunne få bo i et hus med hage.

Det hadde bodd nasister i huset under krigen, men huset var ikke ødelagt på noen måte. Huset var til salgs eller til leie. Ollie ville at far skulle kjøpe det. Men han var en veldig gammeldags mann når det gjaldt å sette seg i gjeld. Han mente at man ikke skulle låne penger. Man måtte ha hele beløpet i hendene før man kjøpte noe. Jeg er også blitt sterkt preget av dette, men etter at jeg kom til Norge ble jeg etterhvert friere. Så det ble slik at vi leidde huset. Dermed begynte en ny epoke i livet for meg. Jeg skulle jo samtidig bli student. 

STUDIETIDEN

Det vanskelige studievalg

Allerede før vi skulle flytte til Rotterdam måtte jeg jobbe med å komme meg inn på den Tekniske Høgskole i Delft. Det var ingen begrensninger ved studentinntaket. Men det var en del som måtte ordnes. Jeg hadde tross manglende manuelle ferdigheter alltid hatt et drag til det tekniske, og da spesielt det som har å gjøre med vann og trikker. Det var vannet som vant. Jeg meldte meg derfor på hos avdelingen for Weg - en Waterbouwkunde som det heter på nederladsk. Tittelen skulle da til slutt bli Civiel Ingeniør. Studietiden var på fem år.

Far hadde egentlig håpet på at jeg ville studere for elektro, for da kunne jeg senere bli ansatt i PTT- konsernet slik som han. Men han var klok nok til ikke å presse meg. Å presse sine unger til noe er det dummeste man kan gjøre for dem enten det gjelder yrke eller fritidssysler.

Egentlig hadde jeg hatt intet imot å bli meteorolog. Mystikken omkring været har alltid tiltrukket meg, og det gjør det den dag i dag. Jeg hadde allerede på skolen svelget bøker om vær og klima. Det var jo ingen værmeldinger under krigen, så jeg gjorde mine fattige forsøk med å varsle ut fra det jeg kunne obser­vere i luften over meg. Det var oppmuntrende at søstrene stolte på meg. De hadde stadig spørsmål om det ville bli regn, når de skulle ut på et eller annet. Besynderlig at John ble værvarsler. Jeg kan selv­følgelig ha påvirket ham som liten, men jeg kan ikke huske at dette noen gang har skjedd bevisst. Han var som liten like mye opptatt av vann, veier, grus, sand og tog som jeg var. Det er nå i allfall artig at han fikk det yrke som jeg så gjerne kunne ha tenkt meg selv.     

En kostbar fornøyelse

Jeg ble innskrevet i August. Det var ikke gratis. Far måtte betale 350 gld. for studieåret. Hver eksamen kostet dessuten 60 gld. Så kom studiebøkene i tillegg og alle reiseutgifter. Til sammenligning var hans månedsinntekt som telegrafdirektør ikke mere enn 300 gld. Det var derfor helt klart at mine foreldre måtte forsake mye for at jeg kunne studere. Det var imidlertid aldri en klage å høre fra dem over dette. Det var den natur­ligste sak i verden at foreldrene skulle ofre seg for at ungene deres skulle kunne få det bra senere. Som det var dengang gjaldt dette primært guttene. Pikene skulle jo normalt gifte seg og bli forsørget av mannen. På dette område har det foregått litt av en revolusjon, men bare i den vestlige verden. Denne kultur­forskjelllen er faktisk blitt større med årene. Det ser vi i praksis i dag med mange innvandere i vårt nærmiljø. I dag har vi forøvrig statens lånekasse. Det var ikke slik dengang. Kun enkelte som hadde særdeles gode karakterer kunne få et stipend. I praksis hadde studentene derfor foreldre som på et eller annet vis klarte å finansiere studiet, eller studenten hadde en jobb ved siden av. Det var imidlertid svært uvanlig å ha jobb i tillegg. Men det var mer akseptert når man i det minste hadde blitt kandidat. 

For mange studenter

Jeg hadde nå fått sykkelen tilbake og få satt på nye dekk. Så jeg tok meg endel sykkelturer til Delft. Da sparte jeg penger på transporten. Det var lett å sykle dit og faktisk kortere enn med trikk eller tog.  Jeg hadde fått anvist en eldre student for å veilede meg: Co van der Duin. Det ble ikke så stor hjelp som det kunne ha vært, fordi han som alle andre studenter ikke hadde vært på høgskolen på to år. Mye var blitt annerledes, skulle jeg snart få merke. Det var jo slik at det ikke var tale om ett nytt årskull, men minst tre og vel så det, fordi en god del eldre ikke hadde rukket å starte med utdannelsen sin i det hele tatt under krigen. Jeg var også meget spent på hvordan det ville gå med meg som hadde mistet avgangseksamen.

Avskjedsfest

Flyttedagen var 19. september. jeg fikk lov å ha en avskjedsfest for mange av mine venner og bekjente. Det skjedde uten bruk av alkohol uten at dette ble etterlyst av noen. Mor hadde laget bowl av all slags frukter. Jeg hadde også invitert noen jenter fra skolen og oppdaget at det ikke var det minste farlig å snakke med dem. Vi til og med danste. En av jentene, Lieke Verschuur, bodde midt i byen. Jeg kunne ikke la henne gå alene hjem om natten. Derfor lånte jeg sykkelen til Ollie, og med den i den ene hånden syklet jeg fem kilometer for å hente henne. Om natten samme tur, men omvendt. Det var slik det skulle være den gang. En skikkelig gutt skulle være galant. Jeg lurer på hva det er blitt av henne.

Flyttingen

Så var det å flytte da. Siden jeg var den som hadde fri, var jeg oppmann for pakkingen. Dette foregikk ikke med esker. Slike fantes det nesten ikke så kort tid etter krigen. Transport­firmaet hadde noen dager i forveien levert en tredve- førti trekasser. Disse pakket vi, spikret dem igjen, og så påførte jeg et nummer med angivelse av hvilket rom kassen skulle til i det nye huset. Takket være denne strenge disiplinen ble det lite rot med utpakkingen. Sjåføren med loppene hadde også vært med, for bilen hans var endelig blitt renset.

Jeg fikk det øverste rom bak, og Ollie rommet på forsiden.I annen etasje sov far og mor akter og Loekie foran. Det var faktisk en balkong der også. På badet var det badekar og en geyser som leverte varmt vann, dersom gassflammen var tent. Mimi tok flyttingen med stor ro og kom seg fort etter det uventede badet i kanalen bak huset.

Masete opplegg

Dagen etter startet forelesningene i Delft. Da tok jeg trikken til stasjonen. Det var linje 14 som hadde moderne motorvogn og ombygget liten tilhenger. Reisen med toget over Schiedam til  Delft tok 15 minutter eller der omkring. Den varte akkurat lenge nok til tre runder bridge med pass rundt en av rundene. I Delft var det et kvarters gange til W. og W- bygningen som vi kalte den. Men flere av forelesningene ble holdt i andre bygninger som lå et kvarter i en annen retning. Siden det var akkurat et kvarter mellom hver forelesning ble det litt av en spurt å rekke frem tidsnok. Det var faktisk viktig det, fordi det var så mange studenter at noen ganger var det bare ståplasser igjen. Flere forelesninger ble til og med holdt in duplo. Det hadde lønnet seg å ha hatt sykkel dengang. Men den hadde jeg hjemme. Et­terhvert brukte jeg mest sykkel til stasjonen i stedenfor trikk. Interessant, men vanskelig.

Det var mangel på professorer, og spesielt stor mangel på assisenter og veiledere. Det var forståelig på grunn av det hiatet som hadde oppstått under krigen. Det første året var mest preget av matematikk som var fordelt over tre fag. Jeg likte disse fag egentlig godt, men det ble vel tungt med så liten forkunnskap samtidig som det ikke var hjelp å få.

Ellers hadde vi fagene mekanikk, konstruksjon og kunnskap om byggestoffer. Dosenten som doserte i mekanikk var en godslig gammel oberst fra militærakademiet. I gamle dager var det bare dette akademiet som utdannet ingeniører av vår retning dvs. militæringeniører. Derfor het det Civiel- ingenieur da høgskolen ble etablert. Konstruksjonsfaget var mye tegning. Det begynte med å tegne vegger av mursten med allslags innlagte finesser. Så kom takkonstruksjonene. Det var mest vrient når to tak skulle møte hverandre. Da ble det lett tull. Ille var det også med dører og vinduer. De var gammeldagse for å gjøre det vanskelig for oss. De hadde et utrolig antall profiler og avrundinger. Folk hadde jo så god tid i gamle dager til å lage ting og ar­beids­kraften var billig. Byggestoffaget innebar at vi med en gang kunne si navnet  på riktig tresort, kalk, mørtel etc., når vi ble forelagt en prøve. En gang lurte vi assistenten. Vi blandet flere typer mørtel sammen og spurte ham hva denne mørtel het for noe. Han ga feil svar. Det var vel ikke så pent gjort, men vi hadde et stort behov for å finne på noe morsomt.

Studentforeningen

Jeg ble fort kjent med noen andre studenter. Rimeligvis var det dem som reiste frem og tilbake med tog. Det var jo der vi spilte bridge. I oktober kom Walter til å bo hos oss en god stund. Han hadde begynt å studere økonomi på høgskolen i Rotterdam. Faren hans hadde omsider kommet tilbake fra krigen, men jobbet en tid i London. Han bodde i Woking. Walters mor reiste derfor dit for å holde ham med selskap der ut vinteren. Det var spesielt koselig å ha Walter hos oss. Vi ble begge medlemmer av studentfor­eningen i Rotterdam.

 Den var nemlig også åpen for oss jernbane­studenter. Nå var det ikke bare å bli medlem en, to, tre. Det var flere ukers læretid. Vi fikk fra starten av beskjed om at vi var nuller og nikser, at vi var dumme og ikke hadde skj¢nt noe som helst av livet. Ikke fikk vi lov å sitte på stoler heller. Til nød var det tillatt å sitte på gulvet. Vi måtte utføre all slags ærender og drittoppgaver for de eldre studenter. Ikke fikk vi lov til å le, og ikke fikk vi øl.

Det var en hard tid, men ingenting mot det som var krav i den konservative studentforening hvor elevene måtte få attest fra horene. Wieb var medlem av en slik forening. Der hadde en elev fått i oppdrag om å tisse på politisjefen, og dette hadde han virkelig gjort og. Politisjefen tålte mye, men dette gikk for langt. Dermed fikk han tre dagers fengsel. Men så ble han da feiret stort og æresmedlem. Vår forening var som sagt anner­ledes. Den var sosialistisk. Det var noe nytt. Vi hadde også den katolske og den reformerte studentforening. Av disse grunner var det naturlig at virksomheten i de ulike foreninger gikk mye på teologiske og politiske diskusjoner som kunne foregå i voldsom affekt. Morsomt var det når det var valg av nasjonal­forsamling. Da gikk vi ut og rev ned den katolske valgplakaten fra et stativ og sjauet den inn i lokalene våre. Der fikk vi lov å kaste øl på plakaten. Når en traff partiformannen i ansiktet, ble det ropt: se han kaster opp. På festene var det nok en god del fyll. Jeg kom aldri så langt, for jeg syntes det kostet så mye penger.

Andre fine fester var rulett. Det var forbudt, men noen holdt vakt utenfor for å varsle i tilfelle politiet var i anmarsj. Jeg synes spillet var fascinerende, men jeg spilte alltid safety først. Jeg ventet på at den ene fargen hadde gått 6-7 ganger etter hverandre. Da satset  jeg på den andre. Tapte jeg da fort­satte jeg med dobbel innsats. Det var vanskelig å tape da, men det ble heller ingen storgevinst. Spillet var også farlig for dem som ikke kjente sine begrensninger. Men det var også mye alvor. vi hadde fine foredragskvelder med skarpe diskusjoner. Da jeg senere flyttet til Delft mistet jeg kontakten med foreningen. Det var interessant  å ha vært med i en tid hvor jeg sikkert hadde behov for kommunikasjon og livs­læring.

Fint bosted

Det var et fint strøk vi bodde i. Det fineste i byen. Likeved lå kirken med ruinen av middelalderslottet til ridder Willem Nagel. Det lå fint på en liten høyde. Ved siden av lå den gamle lands­byen Hillegersberg. Navnet taler jo allerede om en høyde. Ikke det at det var så mange meter å snakke om, men 5- 6 meter er mye i Nederland. Trikken gikk gjennom hovedgaten som var anlagt senere. Her var butikkene. Det var to store innsjøer rundt oss. De sto i forbindelse med hverandre. Fra kanalen kunne vi direkte nå den ene av dem. Vi overtok jo kanoen. Så etter skikkelig oppu­ssing og maling var det bare å dra ut og etter to broer var jeg ut i det fri. Finest var øyene inne i sjøene. Ollie kjøpte  en seilbåt. Den hadde vi liggende bak den også. En gang jeg var ute med både Ollie og Loekie gikk vi rundt. Det var helt unød­vendig, men det hadde vært en del spektakel ombord og ulike meninger om navigeringen. Siden hadde jeg aldri mer kvinner i båten de gangene jeg fikk lov til å låne den.

Plaswijk

Det var mange fine eneboliger, men de lå sjelden for seg selv. De var bygget fast i rekker. Det var en park i nærheten som het Plas­wijk. Der var det noen dyr, bl.annet apekatter og papegøyer. Det var også en Theeschenkerij der, dvs. en kafe. Finest var selve parken med de smale stier og trær og blomster. Ved siden av parken lå tennisbanene hvor jeg senere skulle ha mange hyggelige matcher. Jeg likte godt å gå lange turer langs sjøene. Da gikk jeg på demningen hvor det var en sti. Det var også fint å sykle ut på landet. Bare en halv kilometer nordover var man midt i bondelandet. Jeg fikk forresten en ny sykkel. Den var grønn og hadde til og med en håndbrems. Jeg kjøpte den hos fietsemakeren.

"Fietsemakeren"

"Fietse­makeren" holdt til i nabogaten. En fietsemaker var en samfunnsperson i Nederland. Alle hadde sykkel, og hadde bruk for en fietsemaker rett som det var. Han var derfor gjerne en person med mye kunnskap om folk. Han hadde alltid tid å snakke med kundene. Jeg var ofte innom der. Da løste vi en rekke problemer i samfunnet, helt gratis.

Tobakken

Det samme var det hos frisøren på den andre siden av gaten, og hos tobakksmannen i hovedgaten. Jeg hadde jo begynt å røke da vi flyttet, for da ble det for første gang tobakk å få kjøpt på rasjoneringskort. Da syntes jeg at jeg måtte benytte meg av denne rettighet. De aller fleste i min alder røkte den gang. Jeg brukte for det meste rulletobakk. Det var mye billigere. Den gang røkte de fleste gutter. Jentene røkte sjelden. Far røkte sigarer hele sitt liv. Jeg syntes det luktet godt av det, men ikke av pipen som han røkte en del år. Den var imidlertid meget spennende, fordi det skulle komme tilsyne et bilde av en gammel skonnert på pipen etter at den var godt innrøkt. Derfor ba jeg ham røke mye slik at jeg kunne se om det var sant.

Under krigen var det dårlig med tobakk. Derfor oppbevarte han restsnippene i en stor messing boks for ombruk. Det luktet fart inne i den. Den står fortsatt på hylla over peisen hjemme. Jeg har også opp­bevart hans sigar­eske av messing utvendig og seder­tre innerst. Før krigen fikk han en gang i måneden tilsendt en stor pakke med sigarer. Det var fine esker som jeg samlet på. De var fine å leke med eller oppbevare ting i. Det luktet også så godt inne i eskene. Lukten brakte tankene hen til Østerland som var et begrep innhyllet av mystikk.

Kaldt i huset

Den første fredsvinteren var nokså spartansk. Enkelte varer var fortsatt rasjonert. Strøm var det lite av. Derfor var det utkobling om natten. Det samme gjaldt veilyset. Det gjorde ikke så mye det, for folk hadde mer enn nok med å sove. I trikkene og togene var annen hver lyspære skrudd ut. Vi fyrte kun i stuen akter. Ellers var det nokså kaldt i huset. På kjøkkenet var det en liten lunk, når mor holdt på med maten. Det var bare enkelte vindusglass og dårlig isolasjon. Det var kaldt å stå opp og vaske seg i kaldt vann. Da Unni var hos oss for første gang frøs hun ofte. Så mye kaldere det er i Norge, har jeg nok frosset mye mere i Nederland enn her, hvor husene er langt bedre beregnet på kalde vintre.

Loekies båtgubbe

Kort tid etter at vi flyttet ble det slutt mellom Loekie og Bass. Han kunne ikke løsrive seg fra moren, og bli selvstendig. Jeg var veldig lei meg for det. Slike hendelser skulle være forbudt mente jeg. Jeg likte ham jo så godt. Han var en koselig kar med en masse humor. Nå gikk Loekie med en mann som var mye eldre enn henne. Han het Cor Dekker og hadde et eller annet yrke som var litt vanskelig å få greie på. Han hadde i allfall noe utestående med myndighetene om skattebetalingen. Han skyldte dem mye skatt og ville ikke betale. Han var skilt og hadde barn som vi aldri har hørt noe om. Han var slett ikke den typen som hørte hjemme i vårt miljø. Mor var fortvilet, for Loekie flyttet sammen med ham uten å være gift. Den gang var dette nærmest kriminelt. Han var imidlertid en uhyre dyktig kar til å bygge båter, og da spesielt seilbåter. Han var også maskinist. På grunn av sin spesielle røffe opptreden kalte vi ham for "de botenvent" som betyr noe slikt som båtgubben. Han hadde nesten ikke tenner. Det fikk Loekie fort rettet på ved at han fikk et nytt gebiss. Vi så veldig lite til dem i flere år, for Loekie visste at han ikke var spesielt velsett hos oss. Vi får komme tilbake til ham senere.

Mye var i støpeskjeen

Jeg hadde seks eksamener til våren. Jeg klarte fire av dem, men strøk i analytisk geometri og analyse. Det var 1071 deltagere i disse eksamener. Herav var det nøyaktig 1000 som strøk. Jeg hadde øvd meg skikkelig på tidligere eksamesoppgaver. De hadde stort sett ligget i samme gate i hele århundret. Men denne gang var det blitt en ny type oppgaver. De vanskelige oppgaver var vel et resultat av at høgskolen bevisst ville sile ut så mange i denne omgang at det ikke ville bli så stor trengsel oppover. Det var også kommet helt andre lærekrefter inn som nok hadde andre tanker om moderne undervisning.

Det var jo typisk for denne tiden at alt var i støpeskjeen. Krigen hadde snudd opp ned på så mangt.Det gjaldt så ulike områder som kolonier, kvinnens plass, likhet og rettferdighet. Far hadde for eksempel skiftet fra å være konservativ til å stemme på det nydannede arbeiderparti. Han var idealist og så for seg en ny tidsepoke. Han forklarte meg meget senere at han etterhvert hadde oppdaget at utviklingen alltid gikk videre. De konservative og de kristelige pro­testerte, men etter en stund kom de diltende etter. Det var derfor liten vits i å være bakstreversk. Ved å være med med de progressive kunne man få mere innflytelse på en utvikling som ikke lot seg stoppe, en utvikling som på en måte er natur­bestemt. Jeg opdaget dette senere selv etter at jeg ble bedre kjent med forholdene i Norge og Sverige. Det var helt klart at fordelingen av godene heroppe var langt mer rettferdig enn sørpå. Landene sør for oss kommer sakte, men sikkert etter. Det betyr ikke at alt er bedre her. Vi kan saktens lære litt av andre også.

Baksmell

Men tilbake til høgskolen. Jeg leste og leste hele sommeren som var forøvrig en av de dårligste jeg kan huske. Ferieturer ble det ikke tid til. I september gikk jeg opp til fornyet prøve, men desverre med samme dårlige resultat. Det var til liten trøst at vi var i samme båt hundrevis av oss. Jeg fikk nå merke at jeg måtte svi for at jeg hadde fått for lite grunnlag. Jeg tok det derfor ikke alt for tungt. Det var selvfølgelig leit, men det fantes en plausibel forklaring. Problemet som oppsto var at jeg nå delvis arbeidet videre med annentrinns fag, og delvis måtte følge matematikkforelesnigene om igjen. Det var ikke noen grei kom­binasjon. Neste sjanse var til våren. Det var også den siste. Strøk jeg da ville jeg måtte gjøre om igjen også de fire ek­samener som jeg hadde klart før.

Den kaldeste vinteren

Vinteren som kom var den kaldeste jeg har opplevet i Nederland. Den varte fra begynnelsen av desember til begynnelsen av mars. Det var skøyteis lenge. Siden kulden hadde startet foran en helg med liten skipstrafikk og var streng i starten ble kanalene tilfrosset i en slik grad at båtene ikke klarte å bryte isen. Dermed oppsto det ideelle forhold for skøytefolket. Verre var det for økonomien og forsyningssituasjonen. Det ble da også en lang vinterferie på alle skoler, også på meg.

Men vi benyttet anledningen til å skøyte. Det er tross alt nasjonalsporten i Nederland. Folkets deltagelse tilsvarer omtrent deltagelsen i skiing her til lands. Denne vinteren var jeg til og med på langtur sammen med Kees Klok og en til. Vi startet i utkanten av byen. Vi brukte en lang stokk som vi holdt i alle tre. Så skøytet vi i samme takt. Av og til måtte vi ta av oss skøytene når vi måtte krysse en vei, en jernbane eller en åpen råk. Av og til klarte vi å passere under broer også. Det var ikke så lett, for mange broer var så lave at vi ikke kunne gå oppreist der. Dessuten var det gjerne svak is under broene. Vi skøytet i flere timer og kom til slutt etter fem mil frem til Leiden.  Der tok vi toget hjem. Det var virkelig en flott opplevelse som jeg er glad for å ha vært med på. En annen sak var at jeg ble så stiv at jeg måtte holde sengen i tre dager. 

Kees Klok

Jeg fikk etterhvert en del nye venner som jeg ofte så på toget. Jeg nevnte allerede Kees Klok. Han hadde de samme vanskeligheter som jeg. Vi likte begge to å filosofere og hadde gjerne disku­sjoner som kunne vare til langt på natt. Han likte Frankrike og tok seg en hiketur rett som det var. Han likte å analysere mennesker, spesielt prostituerte. Han ville ha greie på hvorfor de var blitt slik. Dette gikk visst ikke så særlig bra for ham. Da han ble ingeniør reiste han til New-Zealand for å slippe to års militærtjeneste. Derfra reiste han til Canada hvor han jobbet en stund. Der traff han Bianca fra Tasmania. De giftet seg og har siden bodd i Hovedstaden Howard. Da Loekie og Ollie var der på campingtur en gang har de besøkt ham. Kona hans var blitt en fremtredende labourpolitiker. Onkelen hennes hadde vært president. Jeg har skrevet Kees etterpå, men merkelig nok ikke fått svar. Jeg er redd han kunne ha lidt av en sykdom og kanskje stengt seg inne. Det kunne ha vært likt ham.

Bep v.d. Velde

En annen venn var Bep van der Velde. Han var tøff. Han kjørte motorsykkel. Faren hans hadde en radio- og TV-butikk. Det var der jeg så fjernsyn for første gang. Bep hadde kjærest som het Koksi. De var ofte uvenner, men fikk barn for det, så de måtte gifte seg. Det gikk imidlertid bra likevel, for da Bep besøkte oss her i huset for annen gang, var hun med. Vi jobbet en del sammen senere da jeg hadde flyttet til Delft. Da spiste vi middag sammen for å spare tid. Da kjøpte vi to hekto hestekjøtt hos hesteslakteren som vi hakket i terninger. Disse ble så stekt sammen med løk. Med en flaske billig vin ble det litt av et festmåltid.

Han var impulsiv. Han kunne si: nå tar vi oss en tur til Scheve­ningen  og ser på jenter på Boulevarden. Det var bare det at jeg da måtte sitte bak på motorsykkelen hans. Jeg hadde ikke hjelm, men jeg tok resolutt tevarmeren fra min hybelvertinne og satte den på hodet. Bep holdt på å le seg i hjel, og sa at han ikke hadde vært ute for større gærning enn meg. En annen gang han hadde vært hos meg i Delft sent skulle jeg sykle hjem etterpå. Ingen sak for ham. Han hadde tau og trakk meg etter seg hele motorveien nesten til Rotterdam. Det var helt tullete, men det gikk bra.

Han var en meget hjelpsom type som syntes så synd på meg som ikke hadde kjærest. Han forsøkte stadig å prakke noen på meg, bl. annet assistenten på apoteket. Det var helt tydelig at han var svært glad da jeg kom sammen med Unni. Dermed slapp han å bekymre seg for meg mere.

Bob Visser

Så var det Bob Visser, sønn av en skipskaptein på Holland - Amerikalinjen. Foreldrene var skilt. Bob var en ivrig kino­gjenger. Han var så forelsket i Danielle Darieux at han så filmen med henne hver dag så lenge den var på programmet. Vi arbeidet sammen om landmålingsoppgavene. Det er et fint bilde av oss hvor vi står og måler i Delft. Han var flink med fotogra­fering. Det var han som forstørret bildene av Unni for meg. Han tok også bilder av meg som jeg sendte til Unni. Han hadde kjærest som het Ellie. Jeg var til stede da de giftet seg. Bob reiste til USA for å slippe militærtjenesten. Der gikk han i oljen. Han ble tidlig pensjonist. Da var han innom her som rådgiver for et oljeselskap. Ellie var med. Det var så moro. I 1990 besøkte Unni og jeg dem hjemme i Los Angeles hvor de bor eksklusivt med utsikt over hele byen.  

Cor Bachofner

Han som jeg var mest sammen med var Cor Bachofner. Han bodde ti minutters sykkeltur nærmere byen. Han var yngre enn meg og meget skarp. Han raste gjennom hele studiet på under fem år. Han hadde dårlige tenner som han selv kalte for gravsteiner. Han hjalp meg nok med lesingen, men jeg synes det nesten var flaut. Vi spilte mye bridge. Ofte  sammen med faren og moren hans. Da ble det gjerne et par glass genever til. Han var lite fingernem, men visste likevel nøyaktig hvordan saker og ting skulle repareres. Da ga han skrujernet til moren sin og instruerte henne i hvordan hun skulle bruke det. Han hadde faste vaner og manerer. Først bød han meg en sigarett (han var for fin til å rulle). Så bød jeg ham etc. Han hadde ikke kjærest, men i notisboka hans sto det at han skulle gifte seg når han var 34 år, hvilket da også skjedde.

Flere ganger i året hadde vi bridgekveld hos Kees de Graaf som bodde likeved Cor. Denne Kees som studerte sosial­geografi  ble vi kjent med gjennom fetteren hans som også het Kees med Lambo som etternavn. Han bodde på hybel i Delft og studerte det samme som oss. Mora mi kalte oss for de fire Keeser. Disse bridgekveldene kunne ta hard på med mye genever og mann­folkprat. Kees de Graaf var en artig type. Han innviet oss en gang i sin store hemmelighet mot at vi aldri skulle fortelle det videre. Da tok han atlaset, slo opp kartet over Egypt og pekte på de store dalfører som lå lavere enn havflaten. Han ville ta patent på å få satt disse daler under vann, slik at det ville bli et fuktigere klima der. Vi hadde veldig moro der. Til og med da han tente på fyrverkeri midt over bridgebordet. Det ble en del drikking, så på vei hjem gjaldt det å holde stø kurs på sykkelen midt mellom alle kanaler som det var mange av akkurat på denne strekning.

Klaas Knop

Så var det Klaas Knop som bodde bare noen hus bortenfor og som gikk samme linje i Delft. Faren hans var arbeidsdirektør.  Moren hans var meget pen, og de hadde like pene døtre i gifteferdig alder: Lineke og Nelliet. Lineke var den mest avbalanserte. Hun var forlovet med sønnen til finansrådmannen i Rotterdam. Far kjente ham godt, for som Telegrafdirektør ble han stadig innbudt til kommunale evenementer. Nelliet  var ustadig og impulsiv. Hun hadde en kjærest som hun kranglet mye med. Engang tømte hun et askebeger over hodet hans. De emigrerte til slutt til Ny-Zea­land. Klaas var spesialist på 800 meteren. Han var forlovet med Hennie. Hun var en fin type som faktisk var litt glad i meg også. Jeg var ofte innom hos Klaas. Man var alltid velkommen der. Jeg var rimeligvis også der under de mange forlovelser som fant sted.

Norma

Jeg hadde flere bekjente i Rotterdam og, men jeg kan ikke huske alle. I ettertid lurer jeg på hvordan jeg blant all lesingen kunne få tid til å ha såpass mange venner. Men kontakten med dem gjorde det nok lettere å leve, og så var det utviklende og.

Jeg hadde fortsatt av og til kontakt med Herman Uunk, som fort­satt  bodde i Haag. Jeg  var og besøkte ham der. Det var alltid litt trist i denne familien. Godt at naboene der hadde en papagøye som kunne le. Herman korresponderte med en jente i Manchester. Hun het Hazel. Han lurte på om jeg også var interes­sert. Det var jeg, fordi England var fortsatt et eldorado for meg, slik vi lengtet etter å kunne være der under krigen. Dessuten var det bra for språket. Det var slik jeg ble kjent med Norma Brown, en vennine av Hazel. Noen skjønnheter var ikke disse jenter, men typisk engelske. Det ble brev sånn en, to ganger i måneden og mye utveksling om forholdene i våre land og nærmiljø.

Dumpet igjen, men gir meg ikke

Det ble vår 1947. Eksamen nærmet seg. Jeg leste og leste. Desverre gikk det galt for tredje gang. Jeg skjønner fortsatt ikke hva det kom av. Det verste var at jeg måtte begynne forfra igjen med alt etter to års strev. Jeg var nok langt nede akkurat da. Jeg overveiet alvorlig å hoppe over til meteorologutdan­nelsen, for den hadde jeg alltid hatt stor sans for. Jeg var så lei meg, fordi alle de forsakelser som far og mor hadde måttet oppleve kanskje ikke hadde vært noen vits. Det var nok til å bli gal av. Men å gi opp, nei det var ikke familiens varemerke. Det oppdaget jeg til fulle etter at jeg senere i livet ble bedre klar over livsløpet til faren min, og mine søstre har også visst samme utholdenhet. Så jeg bet tennene sammen og bestemte meg for å fortsette og ta ny eksamen. Det hadde tross alt skjedd noe med meg. Jeg hadde fått venner og følte meg slett ikke isolert eller som et null.

Julia

Så gjorde jeg noe jeg ofte hadde tenkt meg, men ikke turde ta sjansen på før nå, nemlig å melde meg på tennis­trening i Plas­wijkparken. Vi var en fem, seks stykker. Racketen var kostbar, men det var da et godt formål. Jeg lærte temmelig fort såpass at jeg ikke dummet meg ut. Det var også et par jenter med. En av dem var Julia Braendle. Hun hadde sveitsisk far som hadde et agentur i tekstiler. Hun var liten og tykk, typisk rikmannsjente og meget utadvendt. Mor kom av og til forbi banen og så henne. Hun sa: hun er en liten djevel.

Det ble til at vi to spilte mye sammen denne sommeren. Hun hadde intet å gjøre før høsten. Da skulle hun på pikeskole i Lausanne. Av og til var vi i kano eller gikk på kino. Vi var bare venn­er, men likte å snakke med hverandre. Det var forøvrig den varmeste og lengste sommer jeg har opplevd. Jeg lurer på om den avslap­ning jeg fikk på denne måten var en stor fordel for lesingen min. Det gikk nemlig slik at ved eksamen i september klarte jeg alle fag. Dermed hadde jeg opnådd første del av propadeutisk eksamen.

Endelig bestått

Så var det neste delen. Den hadde også mye matematikk, men også statikk. Denne vinteren studerte jeg mere selvbevisst. Våren 1948 tok jeg ikke fatt på alle eksamener samtidig. Det gikk bra med de første. Etter sommerferien klarte jeg de andre eksamener. Dermed var jeg ferdig med hele første delen av studiet og kunne ta fatt på kandidatsdelen. Det var en stor lettelse å ha kommet så langt  vel et år forsinket.

Til England med Herman

Sommeren 1948 hadde også vært en interessant opplevelse. Da hadde Herman og jeg kommet så langt at vi skulle besøke jentene i England. Dette skulle bli min første utenlandsreise. Jeg gledet meg stort, spesielt fordi England hadde fått en nesten magisk betydning for meg under krigen. Far var veldig snill som ga meg penger til reisen. Det var også for Herman viktig å reise billigst mulig. Derfor reiste vi med en liten lastebåt "Bury" til Hull. Vi hadde ikke råd til køye. Vi fikk sove i hengekøyer under dekk i lasterommet foran. Der var det fullt av meloner og tjære. Vi seilte om kvelden med økende kuling. Det var vår første sjø­reise. Ville vi bli sjøsyke? Det var ikke noe å se på havet. Så vi la oss like godt. Det måtte skje i en fei, for vi kjente på oss at oppkasten var nær. Det ga seg i hengekøyen. Der lå jeg og tenkte at endelig er vi på vei bort fra land, familie og alt det kjente. Hva ville møte oss der på den andre siden? Jeg hørte de kraftige bølger slå mot skipssiden og håpet at minesveiperne ikke hadde glemt noe da de ryddet havet i 1945. Tankene gikk også tilbake i tiden under istidene da Nordsjøen var land hvor Rhinen kronglet seg nedover mot nord. Hva skjulte seg egentlig på bunnen av det havet vi seilte på?

Vi var tidlig oppe for ikke å miste  øyeblikket da man kunne se England for første gang. Da var vi allerede kommet noe i ly av kysten slik at vi ikke ble sjøsyke. Så så vi kysten. Båten skled langsomt oppover Humberelva og la til kaia. Det var litt uvant for oss å se kaien der. Den var mye høyere enn vi var vant til. Det kom av den store forskjellen mellom flo og fjære.

Vi hadde ikke så mye bagasje. Vi brukte skipssekker. Syklene var med. Så syklet vi til jernbanestasjonen. Der fikk vi syklene på toget. Det var selvfølgelig et damptog som var typisk en­gelsk. Det luktet kull. Det virket ikke helt rent, men setene var som 1. klasse hjemme. Etter to timer var vi i Leeds, men fikk ikke tid til å se nærmere på byen. Toget fortsatte til Manches­ter.

Manchester

Ved sekstiden kom vi frem til stasjonen som selvfølgelig var ekte engelsk dvs. meget stor. Jentene sto der i s¢ndagsdrakter. Herman snakket godt engelsk og hilste først. Jeg fikk nerver og stammet for mye. Vi tok bussen hjem til Hard road. Huset til Norma var typisk engelsk. Lave toetasjers hus, ikke en blokk å se, men et utall antall piper på hvert tak. Det var et område for den litt bedrestilte arbeiderklassen og kontorfunksjonærer.

Moren til Norma var på ferie. Jeg var hedersgjest og fikk sove i soveværelset til hennes foreldre. Faren hennes var veldig snill, men noe sykelig med mye hodepine. Norma stelte i huset, mens jeg var der. Mye tid gikk med til å fyre i peisen. Jeg ser henne fremdeles stå bøyd foran bålet. Peisen var viktig, for den sørget for at det ble varmt vann. Vi var et par dager sammen for å bli kjent, se litt på byen og gå på kino. Den var også typisk engelsk. Da forestillingen var slutt ble det spilt "God save the king" og alle reiste seg.

Til London på sykkel

Så var det sykkelavgang til London. Vi bega oss på vei. Som normalt regnet det annen hver dag. Men vi brydde oss ikke om været. Jeg husker ikke nøyaktig ruten. Delvis syklet vi på hovedveien, men gjerne også gjennom landsbyer. Overalt møtte vi vennlighet. Vi spiste middag i lastebilkafeer. Det var billig og godt med fish and chips. Vi overnattet i youthhostels som vi var medlem av. Vi traff stadig andre ungdommer underveis, de fleste på sykkel. Vi var innom Warwickshire hvor vi så på slottet. Eieren hadde åpnet det for turister for å kunne få penger til å betale den nye skatten som de rikeste måtte betale. Så var vi selvfølgelig innom Stratford on Avon. Der var vi inne i huset til Shakespeare. Herman var litterær og spesielt opptatt av ham. Deretter kom vi til Oxford. Der luktet det allerede gammel tradisjon på lang avstand. Vi nådde Temsen ved Henley ut på lørdag. Vi kom akkurat tidsnok til å oppleve kapproingen der.

Egentlig kom vi nå for tidlig til London, for vi hadde reservert på herberget først fra søndag. Vi tok sjansen og syklet innover byen fra vest. Uten problemer skled vi inn til byens sentrum hvor vi fant frem til herberget, men der var det nok fullt. Gode råd var dyre. De anbefalte oss å enten ligge på en benk i Hyde­park eller å gå til the Salvation Army i Great Peterstreet. Vi valgte det siste og ble mottatt med stor interesse som svært uvanlige kunder. Det skjønte vi etterhvert som vi merket at klientellet der ikke var mors beste barn. Etter å ha betalt den obligatoriske shillingen for en natt leverte vi fra oss verdi­sakene til oppbevaring. Soverommet visste seg å være en sal med minst 100 senger. Vi ble anvist seng som virket skittent med urent senge­tøy. Overalt lå det mannfolk som lallet, snorket eller laget andre skrekkelige lyder. Da vi tok av skoene fulgte vi anvisnin­gen om å sette et sengeben i hver sko. Det ville gjøre det vanskeligere å stjele dem. Vi lå der en liten stund, men da orket vi rett og slett ikke mere. Vi tilbrakte resten av natten i ventehallen. Jeg er nesten sikker på at vi den gang fikk oppleve det verste av det verste en turist kunne komme ut for av bekjen­tskaper. Men vi spøkte det bort dagen etter. Flere ganger så vi noen av de individer fra natten. Da sa Herman: se der går jo vennene dine.  

Vi fikk noen fine dager i London. Vi var i Tower, Westminster Abbey, i den delen av Brittish museum hvor mammoutene var, og vi tok trikken til Wimbledon hvor Herman som ivrig tennisspiller måtte se arenaen for de store kamper. Vi kjørte en del med undergrunnen. Det gikk veldig fort. Vi hadde bare et problem. Det var å komme frem til den riktige Aldgatestasjonen, for der var det visst flere av. Vi spiste i billige pubber og husket  på driksen som skulle legges under tallerkenen når man reiste seg. Det hadde jentene innprentet oss. Å gi driks direkte var en uhøflighet. Ingen måtte få se at noen ga driks. Det skulle være hemmelig. Tilbaketuren gikk bra, selvom vi hadde glemt venstre­kjøringen da vi startet opp. Vi forlot London norderut og kom helskinnet tilbake til jentenes store glede. Vi hadde nå vokst i deres øyne etter å ha bestått denne første prøve.

De hadde jobb og ikke ferie, men i weekenden tok de oss med til Peak district hvor vi gikk fottur. Det var der vi lærte engelsk naturvett. Matpapir skulle gjemmes under en sten. Typisk engelsk det også: mest mulig gjemsel og mystikk. Hos Monrad Kron i Trollfaret utøves denne fremgangs-måten ved å feie all skitten under teppet.

Wales

Etter denne turen dro vi til Wales. Jeg ville så gjerne se den Irske sjøen og fjellene. Vi bestemte oss for å hike. Vi tok først bussen til utkanten av byen. Der fikk vi kjøre med to forret­ningsmenn til Chester. Da vi fortalte dem at vi var hollendere og at vi bodde hos våre pen friends spurte de med en gang om vi sov med dem. Da begynte vi faktisk å lure på om vi  var gammeldagse eller om dette var noe som var kjennetegnet på den engelske forretningsstanden. De satt oss av i Chester. Da vi sto der foran et hus kom mannen ut spurte hvem vi var. Det resulterte i å bli bedt inn på tea and cakes. Han var pensjonert arbeider og bodde alene. Huset var spartansk, men med en at­mosfære som gjorde at du følte deg vel. Dette var et fint eksempel på engelsk gjestfrihet.

Siden ingen flere biler stoppet gikk vi til jernbanestasjonen og tok et somletog til Bangor langs den Irske sjøen. Det var en skjønn tur med pent vær og utsikt over havet. Nå var vi i Wales. Det var soleklart at vi ikke skjønte et kvekk av språket som var keltisk. Det eneste som lød kjent for oss var g- en som i hollandsk og arabisk. Vi gikk så fottur inn i fjellene som slett ikke var så avskrekkende høye. Den høyeste toppen er Snowdon på 1080 meter. Vi kom ikke dit opp på grunn av været. Vi hadde aldri sett fjell før og syntes det var nokså fremmed alt sammen. Jeg gikk så mye at jeg fikk blærer på hælene. Herman hadde på universitetet lært at kaldt vann var det beste mot mange plager. Det var beleilig at det rant en bekk forbi. Jeg prøvde da om remediet virket, og jamen gjorde det godt. Ingen sak å gå ti kilometer etterpå. Også der bodde vi på herbergene, og vi traff mange hyggelige ungdommer.

Lake distrikt

Den siste turen vår gikk nordover til the Lake district. Dette er en av de peneste områder i England med fjell, sjøer og skog. Det lignet mye på Norge fant jeg ut, senere selvfølgelig. Artigst var Ambleside hvor vi bodde i et tårnrom med utsikt mot alle vindretninger.

Til slutt tok jentene oss med på en cricketkamp som er nas­jonalsport. Det var et stadion hvor det satt 30000 mennesker rundt. Vi satt der i seks timer i varmen. Det var en av de få dager med pent vær. Men på grunn av forurensingen så vi solen bare som en brun kule. Luften var full av sotpartikler som satte seg på skjortene. Da vi gikk spurte jentene om vi ville dit dagen etter også, kampen var nemlig bare halvspilt. Vi spilte også tennis. Parkene i England er jo så nydelige og velstelte. Bare parkene alene er verd en ferie der. Da var også Olive med. Hun var virkelig en pen jente å se på. Hun korresponderte med Cor Bachofner, han med gravsteinene i munnen. Cor var ikke den typen til å være med på en slik tur som vår.

Besøket hadde vært meget lærerikt syntes vi. Det var så fint å oppdage at vi unge var så like til tross for markerte forskjel­ler i språk. Det var rart å tenke på hvordan vi fleipte med hverandre om at vi hadde ført fem kriger mot hverandre. Dette hadde også de lært om på skolen. Vi traff aldri disse jenter mere. Vi korresponderte noen år til. I 1953 fikk jeg brev av henne om at hun var blitt gift. Jeg håper at hun fikk det bra.

Jeg får tvilling

Reisen tilbake gikk bra. Det var nok trist å være hjemme igjen i den vanlige tralten. Som jeg nevnte gikk det bra med eksamen om høsten. Men akkurat da jeg ble 21 år fikk jeg en fortykkelse bak helligbenet. Jeg var ikke hos legen med dette før etter jul. Han så med en gang hva det var for noe: en fistel eller tvilling. Den måtte opereres. Det skjedde først i mars. Jeg lå da 12 dager på sykehuset. Det ble fortalt meg at dette var arvelig. En onkel av mor hadde hatt det, men dengang brukte de bare omslag med froskelår. En datter av mors eldste bror hadde også hatt det da hun ble 28 år. Ens barn kan visstnok ikke få det, men det kan deres barn og i så fall det motsatte kjønn. Det ville i så fall innebære at døtre til Eivind og Espen kan få det. Men bare i en alder som kan deles på 7. For eksempel 21 og 28 år. Om alt dette er sant skal jeg ikke sverge for, men det hele er herved nevnt som informasjon.

Ollie og Wieb

Jeg har nok glemt å skrive om ting som skjedde i familien i mellomtiden. I slutten av 1946 giftet Ollie og Wieb seg i det gamle rådhuset i Hillegersberg. Det var bare en enkel tilstel­ning, for de hadde ikke så mye penger og det var nokså kort tid etter krigen. De skulle bo hos oss, fordi det var dengang uråd å få tak i noe for seg selv. Nesten ingen av de unge ektepar fikk noen sjanse til å bo for seg selv. De fikk soveværelset til far og mor til stue, og de sov i rommet på loftet ved siden av meg. Far og mor flyttet inn i Loekies rom som jo var blitt ledig. Wieb hadde fått en kontorjobb i Haag. Ollie jobbet i en of­fentlig organisasjon som ryddet opp i alt mulig rot og skitt fra krigens dager. Der jobbet også Loekie.

Etter noen måneder ble Ollie syk. Hun hadde fått lungebetennelse som ble til pleuritt. Dette nærmet seg TBC. Hun fikk blodpropp i et ben også. Det var stygge greier det. Hun lå også på sykehus en tid hvor hun sterk mistrivdes. Det var også noe tull med hennes huslege. I februar ble jeg en gang bedt av Wieb på en søndag å ta toget til Amsterdam. Der skulle jeg hente en ny type medisin som nettopp hadde kommet til landet. Jeg husker tydelig at jeg reiste dit. Jeg spiste da hos onkel Karel og tante Toosi. Det var hun som lenge hadde jobbet i "de Byenkorf" på tekstilav­delingen. Hun var snill under krigen da hun hadde skaffet meg undertøy utenom rasjoneringen. Det var bare det at hun da ikke hadde sett meg på mange år med det resultat at klærne var flere mål for små. Onkel var handelsmann. Han hadde bil før krigen og solgte potetskrellemaskiner. Det hendte han besøkte mor om dagen når han var i byen.

Heldigvis ble Ollie langsomt bedre. De bodde hos oss til tidlig i 1949. Da fikk Wieb jobb som lærer i Almelo. I mellomtiden skulle Ollie ha barn. Det var noe nytt for familien og de nødven­dige forberedelser ble truffet til å ordne seg etter den fore­stående begivenheten. Men av en eller annen grunn døde barnet etter seks måneders svangerskap. Hun måtte imidlertid gå tiden ut. Ungen ble født hjemme, for Ollie ville aldri mer til et sykehus. Det var en trist affære. Det enenste som var gled­elig var at etter denne saken ble hun helt frisk igjen. Legene sa at ungen hadde tatt med seg giftstoffene som hun hadde fått i seg etter den langvarige sykdommen.

Loekie og båtgubben flytter inn

Loekie og de botenvent bodde trangt. Etterat Ollie og Wieb flyttet hadde de lyst til å flytte til oss. Det var vel egentlig ikke så populært, men vi hadde fått beskjed om at vi skulle få innkvartering hvis det bare bodde tre mennesker i huset. Dermed var det klart hva som var best. Men det ble en forandring av huset. Jeg flyttet nå ned til der Loekie opprinnelig hadde rommet sitt. Så kom de botenvent  og fjernet veggen mellom de to rommene oppe. Dette ble da deres stue og soverom. De bodde der ikke så veldig lenge. Han dro nemlig allerede om høsten til Indonesia. Den som likte situasjonen best var Mimi. Både han og Loekie elsket katta. Den var da også mest oppe.

På seiltur

I mellomtiden studerte jeg videre. Jeg var kanskje dum da jeg tok hele eksamen før sommerferien. Jeg hadde hatt operasjonen i mars og var mere medtatt enn jeg var klar over. Eksamen  ble en fiasko, og jeg fikk faktisk så mye nerver at jeg måtte til legen og få medisin for det. Da var det hyggelig at Loekie og de botenvent tok meg med på et par seilturer. Han hadde selvfølge­lig en fin seilbåt. Vi dro ut fra Rotterdam til øyene i sør. Der lærte han meg hvordan man måtte navigere i et farvann fullt av feller. Det var flere lumske sandbanker. Så var det tidevannet. Det kom ikke likt overalt. Jeg fikk etterhvert jobben med å følge med minutt for minutt i tidevannsboka og foreta bereg­ninger. For å kunne spise middagen i ro fant vi et sted hvor vi ville stå på grunn noen timer inntil vi etterpå kunne seile videre på stigende vannstand.

Etter denne øvelse ble jeg med på en tur innenlandsk helt opp til den Helder, flåtebasen. Der skulle det være regatta til helgen. Vi kunne ikke seile i de smale kanaler. Siden vi var flere med samme mål fikk vi felles slep av marinen som også var deltager. Det var fantastisk å oppleve landet sitt hele veien sett fra vannet. Vi måtte passere mange broer som måtte åpnes for oss. Riktig livlig ble det da vi nådde Amsterdam. Vi måtte gjennom kanalene midt i byen for å komme oss til innsjøen som er havne­bassenget. Under de mange broer måtte vi passe oss. Det var alltid en del gutter som hadde moro av å spytte ned i båtene, ikke minst når det var sossen som kom forbi. Skjellsord ble det gjerne attått. Vi måtte der også gjennom slusene. Det var litt av et manovreringsarbeid som foregikk under et utall stygge eder fra både båtfolk og slusebetjening. Loekie sa at dette visstnok var nødvendig for å få det i det hele tatt til å gå. Så var det bare å dra videre gjennom den Nord- hollandske kanalen som en gang var adgangen fra havet til Amsterdam. Den ble bygget etter at adgangen fra Zuidersjøen ble for grunn for de stadig større båter. Enda senere kom Nordsjøkanalen i rett linje fra IJmuiden. Den er fortsatt i bruk for trafikken fra havet.

Da vi kom til den Helder var vi med i konkurransene. Det ble hardere enn jeg trodde. Det var åtte meter høye bølger og sterk vind. Jeg ble kvalm og kastet opp frokosten, men så var jeg bra igjen og kunne hjelpe til. Verst var det å runde bøyene. De lå der og rev og slet seg i den sterke tidevannsstrømmen. Vi klarte det hver gang med noen meters klaring. Noe redd ble jeg da vi kom i grunnere vann, for der kunne båten slå seg sund på sjøbun­nen når den kom i en bølgedal. Det var nå litt av en opp­levelse, og jeg er glad for at jeg fikk lov å være med på det. Det hadde overhodet ikke vært mulig å tenke på nervene mine.

Dertil hadde jeg vært for mange ganger i livsfare. De botenvent sa etterpå at det hadde hele tiden vært hans mening å utsette meg for vanske­lige situasjoner og mye kjeft, men han hadde vært bra fornøyd med meg. Det var da noe å reise hjem med, for dit måtte jeg. En ny interessant erfaring ventet på meg noen dager senere.       

Studentutveksling

Det var for første gang blitt mulig med studentutveksling etter krigen. Etter turen til England hadde jeg  fått mersmak på reiser. Skandinavia lokket. Jeg kan ikke riktig si om det bare var en tilfeldighet. Kanskje mor hadde sådd en spire da jeg var liten. Hun fortalte stadig om samene og teltene deres i lapp­land. Dessuten hadde hun lest Selma Lagerløff, Sigrid Undset og trilogien om de evig syngende skoger. Det knyttet seg mystikk rundt det hun fortalte. Vel, jeg søkte om å reise til Danmark, hvor det var et tilbud på å være med på oppgravninger for museene. Det var gratis opphold. Jeg skulle bare betale reisen. Det gjorde det lettere å få far med på det. Han hadde vel også den oppfatning at internasjonal kontakt var veien å gå i en foranderlig verden.

Det var første gang jeg skulle reise med internasjonalt tog, og til og med gjennom gammelt fiendeland. Ikke noe rart at jeg både gledet meg og var spent. Jeg glemte derfor fort at det ikke gikk som det skulle med eksamen.

Toget kom fra Hoek van Holland med en masse engelske soldater og familier som skulle til Tyskland. Jeg kom på i Rotterdam. I Utrecht fikk jeg selskap av to nederlandske kinesere og en kvinnelig student fra Leiden universitetet. De skulle samme sted. Ved Oldenzaal skiftet vi fra elektrisk lokomotiv til tysk damplokomotiv. Så over grensen. første stopp var Bentheim. Der var det fullt av engelske MP- er. Langs toget sto tysk jernbane­personell i uniformer som minnet oss sterkt om krigen. Alle måtte ut, ta med bagasjen. Det var litt av en jobb, og det tok lang tid å undersøke hver eneste koffert. Endelig gikk det videre. Hver gang vi kom til en større by møtte oss et trøstes­løst syn: utbrente stasjoner og bygninger, mennesker i fattige grå klær. Spesielt Hamburg og Bremen var styggelige greier.

Ut på kvelden kom vi over den danske grensen ved Padborg. Det jeg husker veldig godt fra dette øyeblikk var at alt, landska­pet, menneskene, husene, fargene virket så vennlige. Overgangen var som natt og dag.

København

Så kjørte vi med dansk diesellokomotiv videre til Fredericia hvor vi gikk av toget, for her skulle vi bli møtt av en dansk student for videre forføyning. Klokken var over midnatt, men ingen dansk student å se. Så der satt vi helt til morgenen. Da kom studenten som skulle skysse oss videre. Han ga oss billetter til København, hvor vi ankom ut på ettermiddagen. Vi fant frem til anvist oppholdssted. Det var et slags ungdomsherberge. Jeg husker ikke adressen, men jeg tror jeg kan finne huset igjen, for jeg husket at trikkelinje 5 gikk forbi der i en bestemt retning. Selv om trikkene nå er borte vil det ved hjelp av trikkekartet som i årevis har ligget i utedoen på hytta være mulig å lokalisere huset.

Vi fikk være i København i flere dager. Danskene arrangerte en rekke sightseeing turer for oss. Vi bodde sammen med studenter fra de andre nasjoner som ble med: England, Tyskland, Sverige, Norge og Finnland. Det var artig, for slikt samkvem hadde jeg aldri opplevd før. En kveld ble vi satt på båten til Bornholm. Finnene og svenskene ble satt på toget til Jylland. Dermed ble vi fort skilt fra noen av våre nye bekjente. Men det var det ikke noe å gjøre med. Vi reiste med nattbåten, men uten køye. Det var så varmt at vi lå på dekk. Jeg lå oppå skipssekken min og stirret på stjernene og lurte på hva som ville skje videre.

Vi gikk av i Nexø på østkysten. Der ble vi innkvartert i en brakke som tyskerne hadde bygget under krigen, og som også russerne hadde bodd i etter frigjøringen.

Bornholm

Så ble vi anvist arbeidssted på et jorde hvor Paul Simonsen fra museet i København ledet utgravningene. Jeg ble godt kjent med ham og kona hans. Vi skrev til hverandre i flere år etterpå. Da fortalte han at han skulle flytte til Tromsø. Der har jeg besøkt ham en gang på museet hvor han ble direktør. Vi fikk små skjeer til å grave med. Det var lite spennende inntil vi begynte å gjøre funn fra bosetningen for ca. 1500 år siden. Det var veldig varmt den sommeren, og vi hadde mange hvilepauser i det sterke solskinnet. Jeg var heldig og fant en del tenner uten å ane at det virkelig var tenner. Jeg fikk nå i allfall prisen for det beste funnet i klasse B, uten at jeg i dag kan huske hva nå dette egentlig innebar. Det var et reinsdyr jeg fikk. Jeg har det enda.

I fritiden var vi mye på sandstranden for å bade og sole oss. Stranden var helt spesielt hvit der, men det var mye tang og tare i vannet. Det var også lite bevegelse i vannet på grunn av den lille forskjellen mellom flo og fjære. Vi hadde alle fått sykkel. Slik tok vi gjerne fine turer innover landet. Det var meget pent landskap der. Det luktet litt mindre fisk i skogen. De danske og engelske jenter var helt gærne etter oss gutta. Men av en eller annen grunn var jeg litt utenfor. Det gjorde ikke noe, for vi hadde det så travelt. Danskene fra museet tok oss rundt på øya til de gamle kirkene, til Hammerhusslottet og til Christiansø. Hver dag ble vi vekket av en danske som spilte: oh, what a beautifull morning. Det var sant og. Det kom ikke en regndråpe.

Jeg blir helt vill

Etter en stund sa jeg farvel. Jeg kunne blitt lenger, men nå hadde jeg fått lyst på mere eventyr. Jeg tok damptrikken til Rønne og nattbåten derfra til København. Da jeg ankom ved herberget kom akkurat da en finsk jente ut (Marjatta) som jeg hadde pratet mye med før vi ble skilt fra hverandre. Jeg rakk akkurat tidsnok til å følge henne til stasjonen. Hun skulle nemlig hjem akkurat da.

Så der sto jeg nå helt alene i en fremmed by. Jeg fikk lov å bo gratis i herberget, men måtte selv sørge for mat. Så lite penger jeg hadde levde jeg kun på melk, smør, sukker og loff. Det var godt og. Jeg vanket rundt og så meg omkring. Så så jeg en dag over til Malmø, og syntes at det  måtte da være spennende å avlegge byen et besøk. Jeg hadde penger til ferja tur- retur.

Over til Malmø

Så reiste jeg over. Det første jeg gjorde var å finne ungdoms­herberget. Der traff jeg en student som hadde med betjeningen å gjøre. Han hadde sommerjobb der, sa han. Jeg spurte om det var lett å få jobb for utlendinger. Intet problem, sa han, og viste meg veien til arbeidsformidlingen. For et land tenkte jeg, og syntes at eventyret lokket. Jeg var etterhvert blitt nokså likegyldig. Jeg gikk til arbeidskontoret, og før jeg egentlig var klar over det var jeg ansatt som tallerkentørkeraspirant på Pilgården Restaurant midt i byen, med gratis måltider. Lønna var ca. 60 kroner i uken. Men så var det overnattingen. Jeg gikk tilbake til studenten i herberget og avga rapport og bestilte seng for natten. Ikke nødvendig, sa han, moren min er på ferie. Du kan bo hos meg. Det var vanskelig å avslå. Han dro meg med til en boligblokk, og der fikk jeg et rom for meg selv. Det er mat i kjøleskapet, ta akkurat hva du vil.

En reise med takk for svenskehjelpen

Det var litt av en velkomst jeg hadde fått i dette landet som virket så overordentlig rent og velordnet. Det var også herfra  svenskeloffen hadde kommet under krigen. Jeg unnlot selvsagt ikke å takke svenskene jeg traff for sist, hvilket i sin tur ga svenskene en ekstra stimulans til å proppe meg med mat for sikkerhets skyld. Jeg var nå en holden mann og veldig stolt av min første jobb i livet. Jeg hadde til og med råd til å kjøre trikk. Jeg kjøpte også  en krystallvase til mor for mine f¢rst tjente penger. Via verten min traff jeg flere svenske studenter. Det virket som om Hollendere var meget populære. Jeg ble stadig innbudt til å være med på noe.

Å tørke oppvasken var i lengden litt kjedelig. Nå var jeg så frigjort blitt at jeg rett og slett tok sjansen på en hiketur til Stockholm. Hvis dette lyktes ville jeg også bli den i familien som hadde vært lengst mot øst. Dette ville gi meg økt prestisje overfor Wieb. Det hele måtte skje på en uke, for plikten begynte etterhvert å kalle.

The point of no return

Jeg sa fra til verten som ønsket lykke til på turen. Mandagsmor­gen sto jeg med skipssekken langs veien til Helsingborg. Jo da, en bil stoppet og jeg kom meg til Helsingborg. Der traff jeg en landsmann i samme ærend. Av alle var han kjent med vår nabo i Haag, han som tisset i senga. Vi slo følge. Første bil var en forretningsmann som var soppelsker. Derfor måtte vi flere ganger stoppe for å se etter sopp i skogen. Jeg med ut for å hjelpe, men det ble mest giftige saker. Neste bil var en fotograf. Kameraten min kunne litt svensk og imponerte fotografen såpass at vi ble bedt med hjem for å se lysbilder av svensk natur. Etterpå kjørte han oss til ungdomsherberget i Huskvarna. Nå var jeg kommet så langt at om det skulle gå galt ville jeg ikke hatt penger til å komme meg tilbake til Malmø. Men det hadde gått helt etter programmet så langt, så vi fortsatte dagen etter. Jeg husker ikke hva slags biler vi fikk kjøre med videre, men vi kom til Nykøping den dagen. Der overnattet vi.

Lurt av to jenter

Dagen etter og flere biler senere kjørte vi tidlig på etter­middagen inn i Stockholm. Vi sa takk for følge der, og jeg fant veien til ungdomsher­berget. Der traff jeg to jenter som sa at de var flyktninger fra Estland. Men etterhvert og før jeg hadde dummet meg ut helt kom sannheten for dagen. De prøvde bare å ha litt moro med meg. De var medisinske studenter fra Leiden. Jeg var nok litt ergerlig da, og har siden fått en noe reservert hold­ning til kvinnelige medisinstudenter. Stol ikke på dem!     

Eventyrlig tilbaketur

Desverre hadde jeg ikke tid til å være i Stockholm. Ikke hadde jeg penger heller. Derfor var det bare å trå til igjen dagen etter. Ved ellevetiden var jeg på vei ut av byen med en laste­bil. Der sto jeg ved en bensinstasjon i Sødertælje. Timene gikk og ingen bil stoppet. Jeg hadde hørt at det var vanskeligere å hike med A- biler. Det var det så mange av der. Jeg begynte å lure på hvordan nå dette skulle gå uten penger og allting. Måtte jeg likevel gå til konsulen og be om pent vær?

Citroen

Klokken var halv syv da det plutselig stoppet en citroen, den gamle gode  og artige bilen. Den skulle tanke. F¢reren så på meg og skjønte at jeg var Hollender. Jeg har nettopp hentet ny bil fra båten, sa han. Jeg skal hjem til Væksjø. Det er langt. Derfor er det godt med selskap. For en flaks. Vi kjørte og kjørte og det ble mørkt. Så kom vi til Norrkøping. Der ville han spise. Vi stoppet ved en av de beste restaurenter. Vi gikk inn, men ble stoppet av dørvakten som pekte på at det ikke var adgang for personer uten slips og jakke. Føreren ba øyeblikkelig om å få snakke med hovmesteren og fortalte ham om at her gjaldt det en Hollandsk student som var i Sverige for å takke for svenske hjelpen under krigen. Dermed var det bare å sette seg og bli betjent personlig av hovmesteren. Vi spiste krabbe. Det var noe nytt for meg. Den ble servert med tannlegeutstyr. Det var ikke så enkelt som en biff, men det gikk da på et vis. Jeg kunne da ikke fornærme verten.

Ringte kona

Så kjørte vi videre. Jeg ble nå litt urolig og ymtet forsiktig frem med at jeg snart måtte finne ut hvilket ungdomsherberge jeg skulle bo på. Oh sove, sa han, nei jeg ringte hjem til kona fra hotellet. Hun skulle re opp en seng til meg i stuen. Det betydde at jeg ville være over halveis allerede etter en dag. Vi kjørte og kjørte. Han ble tr¢tt og flere ganger stoppet han for å sove litt. Jeg måtte hele tiden finne på noe for å holde ham våken. Det var heldigvis klarvær og fullmåne. Det var et vakkert landskap vi passerte med vekslende skog, jorder og innsjøer. Jeg tenkte at nå skulle mor ha vært her. En gang kom det en hare i vår vei. Da satt sjåføren farten opp etterhvert for å se hvor fort en hare kunne løpe. Til slutt kom vi frem. Kona hadde  selv­følgelig lagt seg. Klokka var over tre. Om morgenen var det frokost, takksigelser og avskjed og på gjensyn hvor det enn måtte være.

Søppelbilen

Så var jeg på vei igjen. Da fikk jeg napp med det samme. Det var imidlertid bare en søppelbil. Rart så mye jeg har drevet med søppel. Siden har jeg aldri kjørt i en søppel­bil. Turen ble ikke lang. Bilen var på vei med fullt lass til fyllingen. Som det var dengang lå slike fyllinger ganske nær byene. Det var før folk hadde lært å protestere. De satte meg derfor av ved veikrysset til fyllingen.

Der var det tilfeldigvis en ung dame utenfor et hus som så nysjerrig på meg. Vi kom i snakk. Hun var kona til læreren på stedet. Om jeg ikke ville komme inn. Læreren var ikke hjemme ennå, men han ville helt sikkert gjerne snakke med en utlending, for de hadde ikke vært der på år og dag, bortsett fra dansker da, men de tellet liksom ikke med. Jeg ventet og læreren kom. Og det ble mye snakk om hvor jeg kom fra og krigen og allting. Og så ble det god mat og mye også. Desverre kom det ut på kvelden uventet besøk til dem. Jeg følte meg nokså utenfor da. Jeg trodde det var best å stikke av gårde for å kunne rekke et eller annet ungdomsherberge eller i verste fall legge meg på skipssek­ken under et tre i skogen. Jeg var nå så hardbarket at jeg ikke var redd for noe.

Da jeg hadde gått et par hundre meter kom damen syklende etter meg. Jeg måtte ikke gå fra dem nå, for vi skulle prate mere og så skulle jeg sove der, for piken var på ferie, og da kunne jeg like godt sove i hennes seng. Det var selvfølgelig vanskelig å si nei til dette tilbud.

Dagen etter var lørdag og ut på morgen­siden var jeg i gang igjen. Flaks da også. Det stoppet en gammel ford fullt med syngende dansker. Men det var plass til meg også. det var en livlig tur med mye sang. De skulle over ved Helsingborg. Så jeg takket for meg og kjørte med det svenske vegvesen den siste biten tilbake til Malmø.

Ble til mann og fikk hybel

Det hadde vært litt av en tur. I ettertid forstår jeg ikke at jeg i det hele tatt tok så mange sjanser. Men denne turen gjorde nok mye for selvtilliten. Søstrene mine sa det etterpå, at nå hadde Kees blitt en mann. Ollie smidde jernet mens det var varmt. Nå skulle jeg bo i Delft på hybel. Jeg måtte bort fra mor, for ellers kunne jeg bli en grøtgutt igjen. Far syntes nok dette kunne bli vel kostbart, men han protesterte ikke. Han var vel egentlig helt enig.

På hybel hos fru Maatje

Så ble det til at jeg fikk bo hos fru Maatje i de Hof van Delftlaan 39. Hun var enke og hadde leiet ut til to studenter oppe i annen etasje. Hun bodde selv i stuen foran nede. Jeg fikk det store rommet bak. Det hadde dører mot en stor hage. Jeg fikk et soveværelse oppe på loftet. Jeg likte meg ganske bra der. Det gjorde ikke noe at jeg hadde gjær- og spiritus fabrikken like­ved. Men det var mye bråk fra denne om natten og det luktet sprit.

Jeg spiste frokost for meg selv, men vertinnen kom alltid med te til meg. Middagen spiste jeg mest i sentrum kafe, to retter for to kroner. Det var hyggelig der med utsikt over kanalen. Det var to faste kelnere: Gijs og Bertus. De var alltid kledd i smoking. Det var da jeg fikk mage for første gang. Det kom av at restaur­anten brukte mye mel i grønnsakene. Hos mor var det også mindre fett i maten. Etterhvert varierte jeg mere. Det var jo så mange restauranter. Hos kineseren for eksempel spiste jeg bami med speilegg. Brød, melk og pålegg kjøpte jeg i kolonialbutikken likeved. Ba jeg om mager ost av hensyn til linjen ble dette neglisjert, for en student måtte ha skikkelig mat, sa butikk­damen.

Jeg er blitt sterk

Jeg måtte nå gjøre flere fag om igjen. Heldigvis var mange i samme båt. Det var jo en trøst. Det holdt på å glippe for meg da jeg tok sjansen igjen på eksamen i teoretisk mekanikk. Jeg var nå blitt mere selvbevisst og uredd. Jeg ringte rett og slett på døren hjemme hos professoren og forklarte ham at jeg hadde vært så nervøs under eksamen. Jeg spurte derfor om jeg ikke kunne få lov å komme til en muntlig eksamen til ham, hvis han mente at dette var mulig. Han var en snill gammel mann og veldig lei seg på mine vegne. Jo, noen dager  senere fikk jeg innkallelse til muntlig. Det gikk over all forventning. De var to stykker som eksaminerte. Etter en stund begynte de å krangle seg imellom. Dermed gikk tiden og jeg var reddet. Under kranglingen gjorde jeg meg så liten som mulig, i håp om at de ikke skulle få øye på meg. Dette var en nøkkeleksamen som nå ga meg større frihet.  Dermed fikk jeg ro på meg til å studere videre. Våren 1950 hadde jeg klart det meste av 1. avd. av candidatseksamen.

Religion og jenter

Det var vel egentlig et nytt liv jeg førte nå. Jeg fikk rimelig­vis kontakt med flere studenter som bodde på hybel. Vi traff hverandre gjerne på samme tidspunkt i restaurantene. Jeg satt og arbeidet for det meste, men om kvelden kunne man bli sliten i hodet. Slik hadde vennene mine det også. Derfor ringte det gjerne på en kar ved nitiden for en prat. Da begynte det med en disku­sjon om religiøse forhold. Det var typisk det mest vanlige emne, for Nederland var berømt for sin store frihet til å mene og tro noe.

Men etter en stund kom praten uvegerlig inn på jenter. Inntil neste venn ringte på. Da tok vi fatt igjen på de store religiøse spørsmål, men bare for en stund. Så ble det jenter igjen etc. Slik gikk det for seg hver eneste gang. Vi drakk aldri noe alkohol da. Det var ingen som tenkte på det, og ikke trengte vi det heller for å prate. Men det ble mye røking. 

Tennis og biljard

Jeg skjønte at det var viktig med mosjon. Det ble  en del gåing og sykling i Delft, for de enkelte avdelinger lå et godt stykke fra hverandre. Jeg likte å gå rundt i den gamle bydelen, spe­sielt i mørket. Da prøvde jeg å forestille meg hvordan det måtte ha vært der for 400 år siden. Men for å få løsnet litt på musklene ble jeg med i en treningsgruppe for studenter. Det var nok litt for avansert for meg, så jeg forsøkte meg på tennis­banen. Der var det alltid noen som en kunne slå et slag med. Det spilte også noen der fra den katolske skole under ledelse av en pater. Han var kledd i den vanlige prestedrakten med kjole, men utrolig flink til å spille. Jeg spilte forresten ofte biljard med ham i kafe "den Sure druen" på stortorget. Da drakk vi et par glass genever til.

Nattkino

Vi gikk mye på kino. Av og til også på nattkino for studenter som trengte avslapning etter en lang lesekveld. Vi så ofte franske filmer, for de hadde en meget høy kvalitet. Men også Brief Encounter med Audrey Hepburn var litt av en godbitt. Men ofte var filmene dårlige. Da kommenterte vi dette høyt under filmen der vi satt på første rad. Vi hadde ikke råd til bedre plasser.

Himmelske sigarer

Men vi var med på mye annet og. Det var en rekke forelesninger om kvelden ved studentuniversitetet. Også der mye om religion. Da var det fullstappet. Jeg husker en teologisk professor som fikk spørsmål om hvordan han trodde at det var i himmelen. Da tok han en stor sigar opp av lommen, tente den, og mens det ble dødsens stille i salen sa han: jeg tror at den himmelske følelse jeg har fått over meg nå er betegnende for livet etter døden." Han fikk ingen flere spørsmål. Svaret hadde nok gjort et vold­somt inntrykk på forsamlingen som forøvrig for det meste besto av røkere. Det ble meldt om sterkt øket sigarsalg i dagene som fulgte.

­

Nok av jenter

Midt imellom alle de religiøse diskusjoner ble jeg med i en gruppe som tilhørte den tidligere statskirken, dvs. Den Neder­duits Hervormde kerk. Vi hadde møte hver uke med studentpresten som var en moderne kar. Vi var også med på noen weekend møter. Flere av mine venner var også med. Det som tiltrakk oss spesielt var at sekretæren til avdelingen var med. Det var hun som satt med all informasjon om våre karakterer. Hun var meget omsvermet. Kanskje det var derfor hun var med. Det var nok mange jenter i denne byen som håpet det beste for fremtiden. Dengang var det status å ha huket en student. Men jeg hadde blitt advart av søstrene mine. De sa at jeg ikke måtte binde meg før jeg var 24.

For lite sint

Jeg skrev  artikler i studentavisen om religion. Bep og Kees Klok diskuterte hva jeg mente, og som de hedninger de var, var de dypt uenige med meg. Men samtidig sa de til meg at de var veldig stolte av å være venn med en som skrev i studentavisen. Det var nemlig uhyre vanskelig å slippe til der. Bep var en grei kar, en enkel sjel så rett frem og ærlig som man kunne bli. Han sa til meg flere ganger: kan du ikke bli sint en gang ? Ikke en gang når jeg slår en stol i hodet på deg reagerer du. Han hadde visst andre erfaringer med Koksi.

Døpt

Det ble til at jeg ble døpt. Det skjedde i den store kirken midt på torget. Virkelig noe å tenke på for alle som måtte ha lyst til å gå løs på det store puslespillet som Pål og Anne-Lise kjøpte til meg da de var i Nederland i 1994. Faren og moren min kom fra kristelige miljøer. Mor var luthersk og far var det samme som jeg ble med i. De hadde imidlertid sine opplevelser som så mange andre som gjorde dem til passive kristne. Jeg opplevde også etterhvert at kartet og terrenget ikke stemte. Du kan tro på gud, men du trives ikke med å bli satt i en bås. Slike båser blir lett til klikker som oppleves alt annet enn det gode eksemplet. Så fort kristenheten bli organisert formelt kommer striden om regelverket og kamp om makten.

Blir mer og mer filosof

Men akkurat som far har også jeg gjennomgått mye tenkning over tilværelsen. I dag har vi bedre muligheter til det enn før, fordi vi nå er istand til å se jorden og atmosfæren rundt den utenfra som en helhet. Alt skjer i en tynn stripe under og over jord­overflaten. Intet kommer til og intet forsvinner. Det som er, det er. Men det kan anta ulike former gjennom tidene. Egentlig er det rart at vi bekymrer oss om alt mulig. Om hundre år er allting glemt, samtidig som alt er der allikevel.

Da jeg var seks år trodde jeg at verden sluttet bak trikkestal­len i Loosduinen. Middelalderens paver hadde ikke vesentlig større horisont. I dag vet vi fortsatt ikke hvor grensen for universet egentlig går, og hvorfor allting er som det er. Kanskje det er lurt å si som mor sa, slik faren hennes hadde sagt, at livet er en skole. Og i sannhet er det mye å lære. Det meste lærer man faktisk når man er gammel nok.

Loekie emigrerer

Omkring årsskiftet 49-50 emigrerte Loekie til Indonesia. De botenvent hadde allerede reist litt tidligere. Han ble ansatt som sjef på en fabrikk på en øy ikke så langt fra Singapore. Det var en trist avskjed, spesielt for moren min. Den gang var det slik at reist var reist, oftest for bestandig. Telefonsam­tale var luksus kun beregnet på miljonærer. Ingen kunne ane at utviklingen kom til å overvinne mange distanser. Jeg husker at hun sto på båten og vinket. Alle gråt. En epoke i livet var avsluttet. En ny tid begynte. Mor tok det pent. Hun var slik. Alltid hadde hun i slike stunder noen utsagn som gjorde under­verker for sjelen. Hun sa at barn får man aldri til odel og eie, men bare til låns. Det viktigste var at ungene hadde det bra.

Heldigvis opprettholdt de en hyppig brevkontakt i alle år helt til Loekie og Lindy kom på besøk i 1975, dvs 25 år etter. Rart også å tenke på at etter disse 25 år har jeg sett Loekie hele 5 ganger. Så her er det tale om utvikling. Og enda lettere vil det bli å reise.

Hjem i helgene

Jeg reiste nesten alltid hjem i helgene, og alltid på sykkel. Det hendte jeg først reiste lørdagsmorgen, hvis jeg fant på å gå på kino kvelden før. Da spiste jeg middag hjemme og reiste tilbake søndags kveld. Det var ca. 15 km å sykle. Det meste av veien gikk på småveier langs kanaler og flere vindmøller. Det tok ca tre kvarter, men med sterk motvind kunne det nok være litt drøyt av og til.

Sommeren i Almelo

Det nærmet seg sommeren 1950. Jeg måtte  ha to måneders praksis. Løsningen ble en oppsynsmannsjobb i nærheten av Almelo, slik at jeg kunne bo hos Ollie. Hun var forøvrig for det meste på ferie, for som lærer hadde Wieb lang ferie. Jeg hadde allerede vært i Almelo i påsken for å kikke litt rundt. Det var bare en liten provinsby. Men det var fine omgivelser med vekslende skog og jorder. Huset var veldig rart. Det lå på et hjørne midt i byen.

Jeg var der hele sommeren og syklet hver dag  til anlegget. Det var meget omfattende: det skulle bygges en ny skipskanal. Dermed måtte jernbanen legges om med en høy bro over den nye kanalen. Kontoret vårt var i et bolighus som etterpå skulle rives. Det ble mye landmåling. Det finnes en rapport med mange bilder over  hva jeg gjorde der. Den er oppbevart. Min venn Piet v.d. Weele var også med. Han bodde på hybel. Der var datteren i huset meget interessert i ham, husker jeg.

På den andre siden av gaten var tobakksbutikken. Eieren hadde to døtre i gifteferdig alder. Jeg kj¢pte tobakken min der selvfølg­elig. Han pratet meget koselig med alle kunder. Det var jo en del av jobben. Jentene kom ofte forbi, når jeg var der. Ollie sa etterpå at han hadde håpet på et godt parti for døtrene. Ollie hadde en pianola i stuen. Den kunne spilles som vanlig piano eller så kunne en sette inn en ferdig rull musikk. Da var det bare å tråkke og så kom det de fineste musikkstykker fra kjente komponister. Jeg likte å spille på denne måten. Jeg kunne jo ikke vanlig piano. Vinduet var åpent og jentene på den andre siden satt og lyttet foran sitt vindu. Da følte jeg meg skvær da. Vi får håpe det gikk bra med dem. De var meget snille.

Julia igjen

Så var det på igjen med studiene. Det gikk bra med gjenværende eksamensfag. Det gikk også bra våren etter med alle fag unntatt veianlegg. Jeg hadde visstnok ikke klart å være tydelig nok med  å forklare den såkallte dråpeløsning.

En kveld i desember fikk jeg uventet besøk av broren til Julia som jeg egentlig knapt kjente. Han håpet jeg kunne gi ham noen gode råd, for han ville studere  for arkitekt. På denne måten fikk jeg hilse igjen på Julia. Hun var ferdig med pikeskolen i Lausanne og drev dank. Hun var faktisk blitt enda tykkere. Desverre var faren deres meget syk med lungekreft. Han døde like etter jul. Det ble nok en vond tid for moren hennes som var mye yngre. Jeg var ofte innom der etterpå. Sykkelveien til Delft gikk rett gjennom gaten. Julia hadde kjøpt en liten bil for å fornøye moren litt. Da var jeg med på biltur vanligvis til Scheveningen for å drikke kaffe.

Moren hennes likte meg godt og håpet nok på et godt parti for datteren sin, men familien var katolikk. Det betød at den andre parten må bli katolikk den også eller at i det minste barna blir oppdratt i den katolske tro. Flere ganger mens jeg var der var liksom helt tilfeldig også familiens pater til stede. Jeg tror Julia var klar over morens bestrebelser. Men hun visste hvor vi sto. Så vi var bare venner.

Etter at jeg reiste til Norge har jeg ikke sett henne mere. En gang ringte hun, mens Unni og jeg var på fest i den nederlandske forening. Det var i 1962. Da var hun på besøk hos sin bror som hadde en jobb i Oslo. Hun skulle reise dagen etter. Men broren, Bernt heter han, hadde jeg en god del kontakt med. Han var også hjemme hos oss. Jeg besøkte ham i 1964 i Zurich hvor han bodde med sin kone.

Norden lokker igjen

Da det nærmet seg våren ble det uro i meg. Jeg hadde vært i Danmark og Sverige og hadde så absolutt fått smaken på norden. Det hadde jo vært så hyggelig med alle de snille mennesker jeg hadde truffet. Det var i mellomtiden blitt mere fart over studentutvekslingen. Det var en jobb ledig i Klbenhavn i forbin­delse med kloakkarbeider i en av bykommunene. Det viste seg at denne jobben allerede var besatt. Men jeg kunne reise til et eller annet sted i Norge, som ble antydet som Fagernes. Det var en sommerjobb i veivesenet. Det hørtes ikke så dumt ut. Jeg burde etter turene til Danmark og Sverige vel prøve å finne ut hvordan det lå an der. Dessuten kunne veiarbeid komme godt med siden jeg måtte ta eksamen om igjen. Jeg visste ikke så mye om Norge da. Jeg hadde lært på skolen om Norges store handelsflåte, om at fiske var viktig næringsvei, om at det var store syngende skoger der, mye fjell og is, om bjørner, lapper i telt som frøs, og så hadde jeg fulgt med under felttoget i 1940 på atlaset, så jeg hadde peiling på hvor omtrent jeg skulle havne. Ekstra spennende var at jeg ville komme langt nordover med sol nesten hele dagen. Dessuten ble det hevdet at de norske jenter var lyse og fagre. Det hadde de i allfall vært i den tiden "normannene" hadde herjet i Nederland for 1000 år siden. De myrdet og brente for fote. På skolen var det tegninger på veggen som visste hvor fæle de var.

Klart dette måtte bli verdt å få litt bedre greie på. Jeg søkte derfor om plass og fikk ja ganske omgående. Det kom brev fra overing. Saxegaard Fra Oppland vegvesen Fagernes som var positiv.

Han skrev at jeg var velkommen og skulle få hele Kr. 2.23 pr. time i lønn som var rikelig til å leve av, skrev han. Ellers måtte jeg ta med varme klær og gode sko. Jeg måtte henvende meg til rasjoneringsmyndighetene ved ankomst for å få kouponger til sukker og kaffe.

På vei til Tyin

Reisen som skulle bli avgjørende for min fremtid tok til fredag morgen 29 juni fra Almelo. Ollie hadde nemlig nettopp (3 juni) fått Ymkje. Så ville jeg samtidig besøke noen kjente fra året før. Piet v.d. Weele var også med på samme turen helt til Frederi­cia. Han skulle jobbe i en sementfabrikk nordover i Danmark. Hos tobakksmannen kjøpte jeg et forråd sigaretter for de var visst­nok fem ganger dyrere i Norge. Det var fortsatt damptog. Men nå gikk vårt tog bare til Flensburg. Der måtte vi bytte til et lite damplokomotiv med bare en gammel vogn med åpne balkonger, maken til de tre som vi har i kjelleren. I Padborg gikk vi på toget til Frederikshavn, slik at jeg måtte bytte i Fredericia. Om kvelden kom jeg til København, men fikk ikke tid til å forlyste meg der.

Nå ble det spennende igjen, fordi jeg skulle reise videre med tog i Sverige for første gang. Det var et nattog og en svensk vogn. Vi krysset over ved Helsingør. I Helsingborg ble det koblet  fast et elektrisk lokomotiv. Toget gjorde et godt inntrykk på meg. Det gikk veldig stille på skinnene. Vognene  var renslige og inntrykket av orden og kontroll som jeg hadde fått to år før ble bekreftet. Toget var fullt besatt, men i Gøteborg gikk mange av. Jeg kunne nå se ordentlig ut av vinduet.

Jeg var spent på om landskapet ville endre seg markert, når vi skulle kjøre over grensen. Det ble lysere og lysere, mye tidlig­ere enn det jeg var vant med. Da vi endelig ved sekstiden kom til Kornsjø var det fullt solskinn. På perrongen sto det en enslig person. Det var en lyshåret pike. Var det virkelig sant det som hadde blitt fortalt meg? Dette blide inntrykk av landet står fortsatt klart for meg i minnet. Den norske konduktøren var høfligheten i egen person. Dette første inntrykket av NSB satt godt. Her kan vi se hvor viktig dette er også i dag, hvis vi vil gjøre det bra i turist­næringen.

Det var ved åttetiden vi ankom til Oslo. Stasjonen var en typisk endestasjon som det er så mange av på kontinentet og i England. De er nokså tungvinte, spesielt hvis du må flytte deg gjennom byen først for å komme deg videre. Men her fant jeg fort ut at Fagernes - Gjøviktoget gikk ut av samme stasjon kl. 13.55 spor 7.

Billig brød

Hvor mange ganger skulle jeg komme til å reise med dette toget senere? Alt dette var ukjent for meg da. Jeg hadde nok med å få meg litt mat. Det var enklest på jenbanerestauranten. Av finan­sielle grunner lette jeg etter noe rimelig. Det var veldig greit når det gjaldt brødet. Det var helt åpenbart at flatbrød var overlegent billigst. Faktisk fantastisk billig i forhold til alle andre priser som virket nesten avskrekkende sett med mine øyne. Jeg kan ikke si at jeg ble overspist denne morgenen. Siden har jeg aldri bestilt flatbrød, i allfall ikke når jeg var sulten.

Dyr frisør

Var flatbrødet billig, så var til gjengjeld frisøren  det rakt motsatte. Kr. 3.50 for et hårklipp. Det var 3.5 ganger dyrere enn hjemme. Jeg har aldri skjønt hvorfor det måtte være så stor prisforskjell. Resten av formiddagen spaserte jeg litt rundt omkring. Byen virket vennlig. Butikkene var pene og velforsynte, men prisene virket nokså dyre. Trikkene virket umiddelbart gammeldagse, men da jeg ble kjent med dem var de noen av de mest solide som jeg vet om. Men jeg forundret meg over at nordmenn ville stå på de åpne balkonger vinterstid. Mitt øye falt også på en eldre dame som var meget slank og høyreist. Det var en type som jeg ikke hadde sett før noe sted. Det er rart slik. Mennes­kene i nord- vest Europa er nokså like, men i hvert land påtref­f­es typer som er særegne for landet. Nordmenn virket noe slan­kere enn hollendere.

Spor 7

Jeg var tidlig på stasjonen igjen. Da oplevde jeg at det var kø for å slippe inn til spor 7. Slikt var jeg ikke vant med, men det henger vel sammen med at Oslo  var en endestasjon. Det var et damplokomotiv med 8 trevogner og et par godsvogner. Trevogner var noe nytt for meg. Senere skjønte jeg at NSB allerede dengang lå et godt stykke etter den europeiske utvikling. Vi har akkurat samme problem i dag.

Toget var fult besatt. Det var lørdag,og mange hybelboere reiste hjem etter arbeidstidens slutt. Det skulle Unni og jeg også komme til å gjøre mange ganger. Da fikk vi lov å reise litt tidligere fra kontoret. Selvom disse reiser tok tre timer til Raufoss, var vi alltid i så godt humør da. For da var vi på vei hjem hvor vi likte oss så godt. Det var verre med returen, men det tenkte vi ikke på før dagen etter.

Denne første gangen skulle jeg helt til Fagernes. Det begynte veldig tregt opp bakken mot Grefsen. Så ble det sving på sving og de første tunneller jeg fikk kjøre igjennom. Selvom vi fortsatt var langt fra fjellet syntes jeg at toppene allerede var ganske høye. Kupeen var full av ungdom og jeg fikk prate med flere av dem. Noen var på tur til tidlig  ferie, men de fleste skulle hjem til mor.

Rush på Roa

Da vi kom til det stedet som jeg senere skjønte var Roa, skjedde det noe rart. Toget stoppet så langt jeg kunne forstå ut i ødemarken ved en bygning som kunne være en større enebolig eller noe i den stil. Plutselig var det svart av folk som løp for livet bort fra toget. Min første reaksjon var at det måtte ha skjedd noe forferdelig, men da jeg så folk trenge seg inn i bygningen og komme ut med mat og flasker forsto jeg at det måtte være en slags storkiosk. Dette var noe helt nytt for meg. I Neder­land var jeg vant med at det kom selgere langs vognene for å selge kaffe og fylte kaker. Togene der stoppet bare et par minutter. Men på Roa, Eina, Dokka og mange lignende steder i Norge sto togene dengang vel ti minutter. Ikke rart at reisene tok lang tid. Men ingen klaget. Folk var jo ikke vant til fart, og vi hadde så mye bedre tid da.

Toget deler seg

Da vi kom til Eina hadde jeg allerede lært. Konduktøren kom nemlig forbi på forhånd og ropte noe mere enn han gjorde nor­malt. Passasjerene fortalte meg da at det betydde at : neste stopp er Eina, 10 minutters opphold. Da kan man gå ut og kjøpe seg noe mat eller drikke. Da var jeg ikke sen om å løpe ut til stasjonsbygningen, for jeg hadde ingen matpakke. I hastverket hadde jeg ikke lagt merke til at det skjedde noe med toget. Det ble delt i to, og da jeg snudde meg var det plutselig to tog med like lokomotiver hvorav den ene vendte gærne veien. Heldigvis fant jeg den riktige vognen akkurat tidsnok. På Dokka var jeg derfor forberedt på noe lignende lureri, for der var det enda en slik langstopp. Men så visste det seg at det ikke var noe togdele der. Riktignok ble en eller to vogner frakoblet, men jeg hadde da satt meg i riktig vogn fra starten.

Etter Dokka var det bare få passasjerer igjen. Nå begynte toget å stige. Det kjørte så sakte at en nesten kunne gå ved siden av. Jeg gikk bakerst i vognen og så ut over landskapet som langsomt forsvant bak meg i dalen. Det var et mektig syn som gjorde stort inntrykk på meg. Jeg trodde at nå går det rett opp i snøen. Men nei, nå gikk det fort nedover igjen til Aurdal, Leira og Fager­nes.

Bangs Hospits

Der var det så å si helt utdødt, akkurat som det pleier å være der etter forretningstidens slutt. En halvung dame med sykkel var eneste fremmøtte. Det var derfor lett å forstå at det måtte være henne som skulle ta imot meg der klokken åtte om kvelden. Hun tok kofferten min bak på sykkelen, og vi gikk bortover til Bangs Hospits. Det lå på høyre siden av veien like før broen. Huset står der fortsatt, men hospitset er borte. Jeg fikk rom på baksiden. Det var veldig stille der, men det var deilig å høre på elvebruset om natten. Vertskapet var et hyg­gelig eldre ektepar. De snakket dårlig engelsk, men det gjorde ikke noe, for jeg hadde allerede lært en del norske ord og vendinger. Det var bare synd at mine hjelpemidler var på dansk. Men jeg klarte da å konversere med vertskapet som syntes det var storartet at jeg gjorde meg så mye umak med å prøve meg på norsken. Men jeg måtte jo det, for jeg skulle jobbe i veivese­net, og kanskje måtte jeg til og med lese norsk. Helt ubemerket hadde klokken nærmet seg midnatt under praten. Det kom av at det ikke ble mørkt. Jeg var ikke klar over at det skulle være så lyst om natten.

Overingeniør Saxegaard

Sent på natten kom overingeniør Saxegård med bil fra Oslo. Han snakket godt tysk, for han hadde studert i Tyskland. Han tok meg allerede første dagen med til Bygdin. Det var en interessant opplevelse å se dette stedet og hotellet for første gang. Vi kjørte en kilometer til en ny bro. Ovenfor var veien sperret av snø. Der skulle de snart begynne å anlegge vei oppover mot Gjende. Vi spiste laksemiddag, eller var det ørret, på hotellet. Siden jeg var hollender, måtte jeg se rommet til dronning Wilhelmina hvor hun pleidde å bo de mange ganger hun var der incognito for å male. På vei nedover Østre Slidre moret Saxegård seg ved å gå skru av motoren. Nå sparer vi bensin, sa han.

Den første sauen

Dagen etter gikk jeg på kontoret. Det var bare å spasere over broen til det rare huset midt i veikrysset inn mot fjellet. Det hadde et slags utbygg på hjørnet mot broen. Der i annen etasje ved vinduet satt jeg så en ukes tid for å sette meg inn i norsk veibygging, en lærebok på vel 500 hundre sider. Av og til var jeg med opp i høyden mot Leirin i forbindelse med befaringer. Det var der jeg møtte den første sauen i Norge. Jeg tok bilde av den så godt det lar seg gjøre med en sau. En gang kom veisjefen fra Brandbu på kontoret. Han hadde datteren med seg som nettopp hadde tatt artium. Jeg husker hun hadde lyseblå sommerkjole og snakket engelsk med meg. Av læreboken skjønte jeg at veibygging i Norge nok var helt forskjellig fra det jeg hadde lært.

Ut i kulden

Etter en uke ble jeg kjørt opp til Tyin. Der ble jeg overlevert til en ingeniør fra et entreprenøfirma fra Lillehammer. Firmaet hadde ansvaret for bygging av vei fra Tyin til Tyinholmen. Begrunnelsen var at sjøen skulle reguleres for kraftforsyningen til Årdal Verk. Når veien var ferdig skulle det bli slutt på båtforbindelsen. Firmaet hadde hjelp av en tretti militærnektere som bodde i en gammel tysk brakke som lå sønnenfor boligen til stuepikene som jobbet på hotellet. På nedsiden var det et tilbygg med egen inngang. Det hadde vel vært rommet til  en eller annen oberstormfuhrer, hvem vet. Det var der jeg bodde sammen med franskmannen som kom en stund senere. Vi hadde kortest vei til langdoen. Brakken ble senere revet for å gi plass til en stor parkeringsplass. Vi fikk samme mat som mili­tærnekterne. Den var ikke noe å skryte av. Det manglet frukt og grønnsaker. Brødet ble fort gammelt. Mye gikk i hermetikk. Guttene klaget, men forbedringer tok lang tid. Det gjaldt også den eneste radioen. Den gikk på batteri for det var ikke strøm i brakka. Maten måtte lages på vedovn. Guttene var i grunnen greie karer. De hadde hver for seg ulike begrunnelser for  sitt valg som betydde to års samfunns­jobb for dem.

Brobygging

Hver dag var det tidlig på for å få plass i den lille motor­båten som kjørte oss til de diverse arbeidssteder. Det var mest hakke og spade vi brukte etter at buldozeren hadde ordnet det grøvste. Mer interessant var broarbeidet. Da måtte vi tilkjøre materialer for å forskale for brohodene, og vi måtte hente sementen. Det var der jeg lærte at brobygging egentlig var meget enkel. Vi tok det ikke så nøye med armeringen. For å spare mest mulig betong kastet vi store steiner oppi sementen. Det har holdt så langt i allfall, men når jeg kjører der er jeg alltid glad for at vi helskinnet har kommet over. Det var mest dårlig vær med mye regn og vind. Jeg måtte forøvrig skrive hjem med en gang og be dem sende mine langstøv­ler. Jeg hadde nemlig trodd at det ikke var nødvendig med støvler på fjellet, for det var jo stein og der ville regnvannet bare renne nedover uten å lage vanndammer.

Måleggen og Årdal

Det ble av og til så som så med arbeidet når været var for dårlig. Det hendte også at vi jukset litt, franskmannen og jeg. Vi gikk for eksempel på oppdagelsesreise opp Måleggen. Vi gikk en gang til Øyangen og derfra nedover skaret til kraftverket i dalen. Saxegård hadde forresten tatt meg med en gang inne i kraftverket ved Leira. Da ble jeg mektig imponert over at det gikk an å bygge så mye fint inne i fjellet. Vi tok oss også en sykkeltur ned til Årdal. Vi fikk låne sykler av militærnekterne. Så kjørte vi de 41 hårnålsvingene ned. Vi bandt et passe stort bjørketre bak sykkelen som en gratis brems. Det gikk veldig fint.

Mye underholdning var det ikke å få. Vi var en del innom hotel­let for å prate litt med gutten som sto i resepsjonen. Vi var også en gang på Nystuen. Guttene sa at det var en del jenter på Grøv. Det var også et par budeier på setra som lå på venstre siden av veien oppover, før man kom til brakka. Disse jenter var fra Drammen. Guttene herjet fart med disse jenter, spesielt sjømennene blant dem. Men jeg tror det var mest skryt.

Et varig minne

En spesi­ell jobb jeg hadde en gang var at jeg måtte trekke en telefonledning fra like nedenfor brakka til dalen der hvor ESSO er nå. Da gikk jeg med en lang stang som tråden var festet til. For hver stolpe måtte jeg da prøve å få tråden over por­selenfestet. Det var ganske tungt, men det er da en av de synlige beviser på at jeg har fremmet kommunikasjonen i dette landet.  

Det var ikke så lett å ha med franskmannen å gjøre. Samme erfaring fikk jeg også i Almelo tidligere. De kunne ikke et ord engelsk. Jeg måtte stadig være tolk, og det var ikke så helt vellykket. Han viste heller ikke tegn til å ville jobbe med hendene. Det var ikke franske studenters stil. Han pratet stadig om hvor rik han ville bli, når han ville få jobb på Madagaskar.

Unni

Mandag 16 juli var jeg som vanlig på plass på jobben. Den dagen holdt vi på ved et sted hvor det skulle sprenges for en bro. Det var på høyden med Tyinstølen eller litt lenger nord. Jeg skulle passe på at ingen turister forvillet seg i nærheten. Da kom det tre damer sørfra. Hvem som snakket først husker jeg ikke. Det var Unni med moren sin og en dame til. De var på vei mot Tyin­holmen, fortalte de. Det ble fort Unni som førte samtalen. Jeg husker at hun hadde brune bukser og en lys beige anorakk. Damene var egentlig ikke så særlig lystne på å gå videre. De hadde jo allerede gått ganske langt helt fra Høgseth. Uten å være klar over det ble jeg med tilbake. Jeg må ha vært så fascinert av Unni at jeg glemte alt annet. Hun var så munter. Jeg ble visst med helt til hotellet. Vi avtalte at jeg skulle komme og besøke henne på hotellet. Første gangen var franskmannen med, men jeg kvittet meg ganske fort med ham.

Middag på Høgseth

Jeg ble innbudt til å spise middag med faren og moren hennes på hotellet. Det gjentok seg flere ganger. Jeg tror at de syntes synd på meg som var så alene med så dårlig mat og vær. I løpet av noen dager var vi sammen hvert eneste øyeblikk vi hadde anledning til det. Unni lærte meg fort å gå i fjellet. Vi pratet og pratet, det var som om vi hadde kjent hverandre i årevis. Om kvelden fulgte hun meg halvveis tilbake til brakken. Så gikk hun ned og jeg videre. Vi vinket så lenge vi kunne se hverandre.

Bare 17 år

Vi ble nok lagt merke til av gjestene på hotellet. Vi ble vel betraktet som kjærestepar hvilket jo egentlig var sannheten og. Men Unni var bare knapt 17 år. Det var bare det at hun var meget voksen og fornuftig for sin alder. Det var forferdelig at hun måtte dra hjem til Raufoss. Jeg lovte at jeg skulle skrive til henne og kanskje komme forbi på vei tilbake. De følgende dager opplevde jeg helt annerledes enn før jeg møtte henne. Jeg bare gikk der og lengtet etter å møte henne igjen. Det ble til at jeg reiste noe tidligere tilbake enn strengt nødvendig. 

Is og jordbær

Først måtte jeg ta bussen ned til Fagernes. Der fikk jeg penger  for jobben jeg hadde gjort. Så bestemte jeg meg for å ta bussen til Gjøvik. Det var for å se litt mer av landet. Bussen stoppet på torget ved stasjonen. Jeg tok inn på Grand hotell. Regningen har jeg fortsatt. Så gikk jeg ned til stasjonen og inn på en kafe for å drikke kaffe eller lignende. Der satt jeg og lurte på om jeg turde ringe til Unni. Kanskje hadde hun glemt meg alt. Hun var jo så ung. Kanskje foreldrene hennes syntes det var litt vågalt med en utlending som svermet for deres eneste datter. Hva som ville ha skjedd med oss om jeg ikke hadde ringt er et hypotetisk spørsmål. Egentlig er det meste i verden en ren tilfeldighet enten det gjelder plante-, dyre- eller menneskeliv. Det finnes utallige valgmulig­heter. Men alt skjer likevel innenfor et større hele. Det endte med at jeg ringte henne.

Om hun hadde sittet ved telefonen hele tiden skal være usagt, men det var Unni som selv tok telefonen. Det var godt å høre stemmen hennes igjen, like blid  som hun alltid er den dag i dag i telefonen. Før jeg fikk sagt noe vesentlig sa hun at hun skulle sette seg på toget til Gjøvik umiddelbart.

Toget kom raskt. Unni steg ut og vi var så glade. Hun tok meg med opp til hovedtoppen hvor vi spiste is med jordbær. Etterpå var hun med på hotellet. Det var jo umulig å ta avskjed fra hverandre. Men så sa hun at jeg neste formiddag skulle ta toget til Raufoss. Der skulle hun hente meg fra toget, og så skulle jeg bo hos henne. Jeg var så overveldet at jeg ikke en gang turde spørre om dette egentlig var lovlig.

Raufoss

Men selvfølgelig reiste jeg. Og Unni sto der og ventet, og så gikk vi til det huset hvor jeg skulle komme til å bo så mange ganger senere. Jeg ble overøst med bløtkaker og allslags god mat. Jeg møtte flere av Unnis venniner. Vi var i skogen og i parken. Og jeg husker spesielt balkongen hvor det var så koselig å sitte. Jeg fikk sove i Unnis rom. Det var så rart at man kan føle seg så hjemme et sted. Men det må ha vært noe mellom oss som i underbevisstheten har virket meget tiltrekkende. Jeg skulle gjerne blitt i Raufoss da, men jeg måtte selvfølgelig hjem.

Tilbaketuren

Vi lovet imidlertid å skrive til hverandre. Lastet med kaker, epler og mye god mat ble jeg satt på toget til Oslo for siste etappen hjem. I Oslo overnattet jeg på ungdomsherberget som jeg ikke akkurat husker hvor det var. Dagen etter satt jeg på båten til København. Der bodde jeg på det velkjente ungdoms­herberget noen dager og fikk litt sol på meg på stranden ved Klampenborg. Så var det strake veien hjem med toget.

To års brevveksling

Da jeg kom hjem ble livet nok annerledes enn før. Jeg hadde riktignok de siste årene snakket med endel jenter her og der, men Unni var hele tiden i tankene mine. Jeg bare lengtet etter å være sammen med henne. Den beste måten å ta det på, fant jeg ut, var å skrive til henne ofte og fortelle om alt jeg gjorde og tenkte. Det ble etterhvert vel hundre brev og jeg fikk nesten like mange tilbake. Brevene ble uvilkårlig til en slags dagbok. De forteller selvfølgelig mye om forholdet oss imellom og hvordan vi vokste mer og mer sammen i tankene. Men brevene er også interessante, fordi de gir et tidsbilde av livet dengang. Brevene har derfor også kulturell betydning. Vi begynte med å skrive på engelsk. Unni var mye flinkere enn jeg med språket. Senere begynte vi å lære hverandres språk. Vi hadde sendt hverandre en lærebok i samme serie, utgitt av et engelsk forlag.  Der var det også øvelser. Da sendte jeg disse til Unni for rettelse, helt til jeg oppdaget at svarene sto bakerst i boken. Etter to år skrev jeg for det meste brevene på norsk. Unni hadde også lært hollandsk og ble etterhvert meget flink.

Nå var det om å gjøre å bli ferdig med utdannelsen så fort som mulig, slik at jeg kunne få en jobb og tjene penger. Jeg hadde jo lært at mannen ikke kunne gifte seg, før han var i stand til det økonomisk.

Først ble det en liten endring bomessig. Bob Visser lå litt foran meg i løypa. Han hadde behov for et rom i Delft frem til våren. Det ble til at han fikk mitt rom nede. Selv beholdt jeg soveværelset oppe. Jeg behøvde ikke være så mye i Delft nå. Det ble også litt billigere.

Diplomoppgaven

Jeg måtte nå også velge endelig retning med hensyn til diplom­oppgaven. Jeg valgte sanitærteknikk som i praksis gikk ut på et valg mellom vann og kloakk. Jeg valgte vann. Det innebar plan­legging av et vannverk for Alfen aan de Rijn, en by som lå to, tre mil nord for Rotterdam. Råvannet skulle pumpes mange mil fra Rhinen til infiltrasjonsbassenger utenfor byen. Etter naturlig rensing i sandlag skulle det forrensede vannet pumpes opp til et renseanlegg for såkallt dobbelfiltrering for å få fjernet jern og mangan. Så måtte det bygges et reservoir for det rensede vannet.

Vi skulle være fire stykker om oppgaven. Utenom meg var det Gerrit de Boer, Kees Slabber og en til, men han falt fra ganske fort, fordi han ikke klarte sin kand. eksamen. Min andel i oppgaven ble prognoser for befolkning og vannforbruk, infiltra­sjonen og oppumpingen.

Professor Krul

Det begynte med en befaring på stedet. Da var selve professor W.F.J.M. Krul med. Han hadde så mange fornavn, fordi han var katolikk. Han var en spesiell type. Han virket noe gammeldags og forfinet. Ikke alle likte ham, men det kan også komme av at fagene hans ikke hadde status da. Retningen var også ny. Vi var den andre gruppen som ble utdannet. Av en eller annen grunn likte jeg ham. Det var kanskje, fordi han tente en enthousiasme i meg for selve faget. Han var en mester i å foredra. Han snakket åtte språk, var formann i det nederlandske språkrådet og han var medlem av 48 internasjonale komiteer. Til daglig var han direk­tør av "het Rijksinstituut voor de Drinkwatervoorziening" i Scheveningen. Av forståelige grunner var han lite å se der.

Jeg lærte ikke så mye fag av ham. Men han ga meg ting med som kanskje hadde langt større betydning. Han forklarte at kunnskap om den historiske utvikling var en grunnforutsetning for et riktig angrep på aktuelle problemer. Språket var ingeniørens viktigste redskap, sa han. Behersket du ikke ditt eget morsmål hadde du liten mulighet for å få andre til å skjønne hva du egentlig mener. Da blir man i beste fall en tegnebrettingeniør. Så det gjelder å formulere seg forståelig og tale slik at du blir forstått. Han brukte gjerne standardvitsen om vitenskape­lige rapporter som var akkurat som aftenkjoler. De var veldig pene utenpå, men man kunne ikke se det essensielle.

Jeg kom meget godt overveis med ham. Det første han spurte meg om etter å ha fått vite at jeg hadde vært i Norge, var om jeg allerede hadde lært norsk. Det var nærmest et hint om at det måtte jeg selvfølgelig gjøre. Han snakket selv svensk.

Livets beste kurs

Jeg tok hintene hans på alvor, og meldte meg sporenstreks på kurs i foredragsteknikk. Der var det ikke mange deltagere. Bare de færreste var rede til å risikere å dumme seg ut på et slikt kurs. Det var heller ikke mange som hadde skjønt hvor viktig det kunne bli med kunnskap om kommunikasjon. Jeg ble aldri noen stor taler. Det må man være født til, slik som Churchill. Men jeg lærte en masse kunster om hvordan man skal oppføre seg eller ikke finne på. Dessuten forsvant sjenansen og frykten for å dumme seg ut. Jeg har aldri siden hatt så stort utbytte av et kurs. Det har stadig gitt meg et forsprang i forhold til mange andre som ikke torde vise seg frem av redsel for å dumme seg ut. Hos meg skulle det ikke mer enn dette kurset til for å vinne poeng. Da jeg til slutt var den av oss som foredro om diplom­oppgaven vår, og det ble kjent at det var jeg som hadde stått for sammen­dragene på engelsk, fransk, tysk og norsk var jeg nok blitt professorens mann i hans øyne. Klart han håpet å ha elever som hadde tro på det han forkynte. Det er enkel psykologi.

Han har nok vært den som har betydd mye for min senere løpebane. Jeg ble senere ansatt hos ham i kortere tid og holdt ham orien­tert om mine viderverdigheter. I 1960 ble han innbudt av Insti­tuttsjefen Kjell Baalsrud fra NIVA om å holde foredrag i Oslo. Da var det artig å hilse på ham. Da kjørte vi til og med en tur rundt hele nordmarka, spiste lunsj med høy sigarføring på Sundvollen, så på noen av mine kloakkrenseanlegg og Nitelva som jeg skulle bli forbundet med senere på flere måter. Om kvelden var han hjemme hos oss på Ljan. Vi hadde kjøpt snitter. Han var innom rommet hvor John lå og sov.

Nå går det bra

Jeg klarte reeksamineringen i faget veier uten at jeg vil påstå at akkurat dette skyldtes sommerens veibygging. Nå var jeg blitt kandidat. Som vanlig i Nederland ble slike hendelser kunngjort i avisene. Jeg var nå mest glad på fars vegne som hadde tatt sjansen å satse på meg. Jeg tror mange unger opplever det slik at de nødig vil skuffe sine foreldre. Man skal derfor være forsiktig med sine for­ventninger som far eller mor. Mange fedre går for eksempel med håpet om at deres sønner skal bli stjer­nespillere eller enere på skolen. Det er klart at også jeg har hatt mine tanker. De fleste har vel det. Men sjansen til å lykkes er så liten, at den ikke er verd prisen, for den kan bli dyr.

Lørdagsbrevene

Jeg var noe mere hjemme igjen. For jeg hadde få forelesninger igjen. Mye av arbeidet kunne jeg like godt gjøre hjemme. Jeg fikk det også travelt med å skrive brev til Unni. Det gjorde jeg oftest på lørdagskvelden. Da sto radioen på Oslo så godt det lot seg gjøre. Det ga en følelse av at Unni ikke var så langt borte. Jeg fikk hennes brev ofte på lørdag. Det var de rene feststunder som gjorde livet verd å leve. Hun var også flink til å sende ukeblad. Det var vanligvis Urd og Magasinet for alle. De forsøk­te jeg da å lese i senga. Når jeg var hjemme sov jeg i annen etasje foran. Rommet oppe ble ikke brukt til vanlig etter at Loekie hadde reist. Det lå på en måte noe vemodig over huset etter at det stort sett bare var far og mor som var igjen der. Slikt blir man ikke klar over før man selv opplever det. For eksempel da guttene flyttet ut etterhvert. Derfor er det viktig å være klar over at intet er konstant her i livet. Alt er i bevegelse og endrer seg med tiden. Det gjelder bare å utnytte de muligheter som byr seg til nye aktiviteter og vaner.

Det var en god del arbeid med diplomoppgaven. Jeg husker at jeg satt og tegnet med vannfarger noen geologiske profiler på julekvelden med radio Oslo på. De andre hadde lagt seg. Det er rart å tenke på dette nå, men julekveld er ingen helligdag og feires ikke i Nederland.

Gjensyn med Unni

Ukene gikk. Unni var travelt opptatt med å forberede seg til artium. Det var på en måte bra at vi hadde det så travelt. Dermed gikk tiden lettere for oss begge. Etterhvert som det nærmet seg våren begynte vi å forberede oss på gjensynet. Jeg hadde allerede året før innbudt Unni til oss. Men ville hun få lov som bare var 17 år? Men det ordnet hun nok stort sett selv, for det var ingen tvil om at hun ville komme. Da skulle jeg følge henne hjem igjen og bli der ferien ut.

Hun reiste først til København med alle russ. Der ble hun nok ganske sliten tror jeg. Etterpå var hun innom en penfriend i Roskilde noen dager. Den dagen hun skulle komme var jeg nok ikke meg selv. Far var snill som hadde sjåføren sin gitt i oppdrag å hente henne fra stasjonen i Schiedam. Det var nok så sent om kvelden. Jeg husker godt hun kom ut av toget. Vi var så glade at vi var helt fortapte. Hun var imidlertid forferdelig trøtt, så hun kom rask i seng oppe i tredje etasje som endelig kom til sin rett igjen.

Det var ikke lett å vekke henne morgenen etter. Jeg kom opp med kaffe til henne, men var ikke klar over at hun ikke likte å få slikt på senga. Da var det annerledes med meg som på Raufoss fikk bløtkake og kaffe på senga hver eneste søndagmorgen.

Vi fikk noen riktig fine uker. Hun ble med til Delft de siste dager jeg bodde der og skulle rydde opp etter meg. Jeg var så glad for at mor likte Unni. Jeg tror hun så med en gang at Unni var slik som jeg hadde fortalt henne mange ganger. Så reiste vi da til Raufoss med toget til Frederikshavn, og så med båten Vistula til Oslo. Det var en huskete tur, for det var mye vind, og Vistula var en dårlig båt for sjøsyke.

På Raufoss igjen

På Raufoss var det veldig fint å være. Vi var mye på skogs­tur. Vi besøkte familien til Unni. Vi var med Skib­ladner fra Gjøvik til Lillehammer og spiste laks og is med jordbær. Jeg var også på besøk hos vannverksjef Bechholm i Oslo. Han var en slags guru og bekjent av professor Krul. Han visste meg Festningen og Skarpsno renseanlegg og stedet hvor Bekkelaget renseanlegg skulle komme. Rart han hadde tid å avse til meg som bare var en vanlig student. Jeg ble nå iallfall ansatt hos ham senere en gang og kom meget godt ut av det.

Jeg besøkte også Byingeniør Tunold Hansen i Gjøvik. Han skulle bli avgjørende i mine senere forsøk på å få en jobb i Norge. Der traff jeg også assistentingeniør Audun Tenden, en ekte sunn­møring som senere skulle bli min forlover i bryllupet.

På minussiden var at jeg fikk en forferdelig tannpine. Unni tok meg med til en tannlege i Gjøvik. Han mente at det var vis­domstannen som var årsaken og trakk den derfor ut. Desverre, det var like vondt. Det var vanskelig å fine årsaken. Kanskje var det blitt betennelse. Legen ga meg derfor en penecelin sprøyte i rumpa. Det hjalp ikke. Jeg måtte holde munnen oppe hele tiden. Jeg gapte som en løve sa Unni. Det eneste jeg klarte å spise var jordbær som det heldigvis var sesong for. Endelig kom tannlege Hvam som holdt til i nabohuset hjem fra ferien. Det var søndag­morgen, men han stilte opp. Bessa var til og med tilstede. Da endelig fant han en rotbetennelse. Det var nok den verste betennelse jeg har opplevd.

Trist tilbaketur

Det var synd at Bæ fikk problemer med nervene denne sommeren. Det formørket tilværelsen for oss, spesielt fordi vi ikke visste noe om årsaken. Jeg var redd for at det hadde sammenheng med oss to. Men det var heller ikke noen sannsynlig teori. Unni skulle dessuten flytte på hybel i Oslo for å gå på Handelsgym. Hun skulle bo i Bygdøalle 13. Dagen før reiste vi til Oslo. Mor og tante Olga fulgte med, for mor skulle til en lege for å bli undersøkt. Det var en trist dag, og jeg bodde til og med på det tristeste hotellrom i byen, på hotell Atlantic. Om kvelden satt Unni og jeg på en benk i Slottsparken. Vi måtte ta avskjed da, men ikke før jeg gjorde det klart at jeg ville stå ved hennes side resten av livet, selvom jeg i farten ikke så den rent praktiske løsning av dette spørsmål. Men kommer tid, kommer råd.

Det var hard å reise tilbake. Båt til Frederikshavn. Så dagtog til Fredericia. Der måtte jeg vente lenge til sent på kveld på nattoget fra København. Jeg skrev stadig kort til Unni under­veis. Det var en måte holde nervene i sjakk. Eller jeg gikk frem og tilbake på festningsvollen. Kommet hjem var alt så tomt, for Unni var jo ikke der lenger.

Apeldoorn

Heldigvis skulle far og mor dagen etter til Apeldoorn på en liten ferie. De skulle bo i huset til Onkel Anton som var enkemann etter mors søster Jo som døde av brystkreft i 1943. Han hadde giftet seg igjen med en sprek dame. Men så fikk han TBC. Denne damen var nok blitt for sprek for ham, sa mor. Nå var han til rekreasjon et sted. Vi hadde derfor huset alene. Det var litt rart der. Han hadde et kolossalt skrivebyrå som jeg fikk bruke. Men det var fint vær, jeg satt derfor mye ute i hagen. Der hadde A som vi pleidde å kalle onkelen, et lysthus som du kunne snu etter solens gang. Han hadde vært med på litt av hvert i livet. Han var med i Boer­krigen i syd- Afrika og ble tatt til fange av engelskmennene.

To års militærtjeneste?

Det var godt å få litt avledning da. Jeg var nå så bevisst at jeg måtte gjøre alt for å sikre meg tittelen og få meg jobb. Innerst inne var jeg nok klar over at det ville bli en bedre løsning om jeg fikk jobb i Norge, istedenfor at Unni kom til Nederland. Men det var jo så mye å tenke på da. Jeg hadde også militærtjenesten hengende over meg. Den var på to år, fordi ingeniører skulle bli offiserer. Jeg hadde hatt lyst på det militære da jeg var 18 år, men da fikk jeg utsettelse år etter år. Spesielt nå var det ubeleilig med så lang tjeneste. Jeg gjorde derfor forsøk på å komme meg inn i den norske hæren. Vi var jo medlemmer av NATO alle sammen. I dag ville det gått, men ikke da. I ettertid var det besynderligste av alt at jeg uten problemer ble engasjert av det norske forsvar i 1956 som utlen­ding.

Endelig sivilingeniør

Jeg hadde bare et par eksamener igjen. Hvis alt gikk som det skulle ville jeg være ferdig den 7. november. Det lyktes alt­sammen. I mellomtiden hadde vi levert fra oss den endelige diplomoppgaven på kontoret til professoren i Scheveningen. Da hadde vi mørk dress på oss. Det var en høytidelig over­rekkelse som jeg tror professoren satte stor pris på. Noen dager senere var den offisielle utdeling av diplomene. Far, mor og Ollie var også med. Far var veldig stolt. Kanskje det var den største dag i hans liv, hvem vet. Han hadde allerede på forhånd fått trykket navnekort som det var vanlig å bruke med full tittel. Det var nok en stor dag for meg også. Det kan nemlig ikke stikkes under en stol at det hadde vært et slit.

Stor fest

Nå ble det stor fest. Ikke alle studenter var med på det. Flere av mine venner hadde allerede emigrert til det store utlandet. Festen ble holdt hos Han de Vries med en halvflaske genever pr mann. Vi ble fryktelig fulle. En gang ble det et fryktelig skrik, for en av karene hadde trengt seg inn hos hybelver­tinnen. Flere kastet opp i vasken. En ferdig ingeniør måtte stå en time og røre med fingeren i avløpet for at det ikke skulle tette seg. Han hadde gått med en tykk finger i flere dager etterpå. Så ble det fryktelig kaldt, for det viste seg at en av karene hadde tisset i ovnen. Verre fest har jeg ikke vært med på siden, heldigvis. Dette var altså slutten på studietiden.

NORGE

Slipper militærtjenesten

Det var en stor lettelse å å ha diplomet i lommen. Men et stort problem lå foran meg; militærtjenesten. Jeg var innkalt til den 18.november. Jeg var redd at Unni ikke skulle kunne vente så lenge på meg. Det var temmelig hardt å være fra hverandre så lenge. Det var trist å konstatere at så mange venner av meg, en etter en, slapp unna ved å emigrere til utenfor Europa. Latter­lig at samme regler ikke gjaldt for Norge.

Jeg reiste til Wezepleiren ved Zwolle hvor jeg fikk uniform og gevær. Det var flere sivilingeniører der. En uke senere reiste vi med all vår bagasje til Hertogenbosch som er hovedstaden i Brabant. Der ble vi plassert i Willem III kasernen. Der begynte rekruttskolen, som skulle ta tre måneder. Det var temmelig hardt. Opp kl.6, og så var det en halv times joggetur i snø­været. Det ble for hardt for mange. De fleste ble så forkjølet at det ble lang kø hos legen. Da flere fikk lungebetennelse av de nakne joggeturer ble disse heldigvis innstilt. Jeg prøvde ellers å henge med, men var totalt uinteressert, hvilket befalet nok la merke til. Jeg var også for stiv i ryggen til å krype under piggtråden. Det var bare å gi opp. Jeg ble da heller ikke uttatt til å bli undersøkt på dyktigheten til å kunne bli utdannet til befal. I stedet ble jeg innkallt til en ny medi­sinsk kontroll i Utrecht. Den førte til min store glede til at jeg ble sendt hjem. Man hadde vel skjønt at når jeg ikke var egnet til befalsutdanningen, var det liten vits å holde på meg all den tid det var blitt en overflod av repratierende yrkes­offiserer fra Indonesia.

Jobb hos Professor Krul

Min karriere i Forsvaret skulle derfor bare vare en måned. Men så glad jeg var. For nå kunne jeg finne meg en jobb med det samme. Helst hadde jeg med en gang reist til Norge for å arbeide der, men jeg behersket ikke språket enda. Kunne jeg få en jobb midlertidig i Nederland ville det gi meg noe penger å starte opp med. Så kunne jeg i mellomtiden både lære norsk og påvirke de kontakter jeg allerede hadde skaffet meg i Oslo og Gjøvik.

Jeg fikk temmelig fort et tilbud av en entreprenør via arbeids­kontoret. Det var på et kontor på en av øyene som noen uker senere skulle bli tatt av havet. Det var i ettertid  litt nifst å tenke på. Nå hadde jeg selvagt meddelt professor Krul at jeg faktisk var ledig på markedet. Han reagerte umiddelbart og ba meg komme til konferanse hos ing. Liefrinck som var sjefen for den geo- hydrologiske avdelingen. på instituttet. Det ble et møte, og jeg ble ansatt på denne avdelingen fra januar 1953. 

Sjømannskirken

Nå hadde jeg nok ikke sittet på rumpa med hensyn til norsken. Jeg var nemlig blitt en hyppig gjest i den norske sjømannskir­ken i Rotterdam. Ved halv ellevetiden søndag tok jeg sykkelen og reiste dit. Der var det gudstjeneste med kaffe etterpå. Jeg ble fort kjent med pastor Terjesen og kona hans og de andre som jobbet der. De fikk selvfølgelig greie på at jeg hadde vært i Norge, at jeg hadde kjærest der etc. De var veldig hyggelige. Jeg var ofte der også på ettermiddagen lørdag. Det var et stort oppholdsrom der med norske aviser. Det kom stadig folk på besøk fra båtene eller fastboende. Det ble mye kaffe og vafler. Men det viktigste var at jeg fikk god anledning til å lære norsk bedre og fortere.

Etterhvert hjalp jeg litt til med omvisning av sjøfolk. På 17. mai var mor med i kirken. Hun syntes det var artig å oppleve den. Senere på dagen var jeg med på den videre feiringen.

En av dem jeg traff i kirken var en nederlandsk lege som het Buskop og som var gift med søsteren til siv.ing. Kristoffer Hjellnes. Han som skulle bli min første arbeidsgiver i Norge.

Stormflod

Lørdag 31.januar blåste det mye. Da vi satt i stuen om kvelden syntes vi at det bare ble verre. Da jeg våknet morgenen etter var været litt bedre. Men i radioen fortalte de at noen dem­ninger hadde brudd sammen og at et par mennesker hadde druknet.  Da jeg kom til sjømannskirken så jeg at parken rundt kirken var oversvømmet. Det hadde aldri hendt før. Etter gudstjenesten kom det melding i radioen om at forbindelsen med øyene sør for Rotterdam var brudd. Ingen visste noe om hvorfor. Først ut på dagen kom det melding fra fly om at flere øyer i Zeeland hadde forsvun­net. Det ble litt av et mareritt denne kvelden og dagene etterpå, etterhvert som det viste seg at 1800 hundre mennesker hadde druknet.

Årsaken til flommen hadde vært en kraftig storm fra sørvest som drev en masse vann gjennom den engelske kanal nordover. Den ble umiddelbart fulgt av en kraftig storm fra nordvest samtidig med at det ble flo. Stormen klarte ikke å presse vannet fort nok tilbake gjennom den engelske kanal. Dermed steg vannstanden unaturlig høyt. Den steg faktisk etter at tidevannet normalt skulle ha begynt å synke igjen. Mange demninger var gamle. Flere ble brudd. Noen steder kom bølgen med så stor kraft at folk ikke fikk en sjanse til å registrere hva som hadde hendt før de druknet.

Noe slikt hadde ikke hendt siden før den lille istiden. Det førte til et gigantprosjekt med bygging av nye demninger som ble vesentlig høyere enn de gamle. De ble nå lagt fra øy til øy ut ved havet for å forkorte lengden. Oppå demningen ble det anlagt både motorvei og jernbane. 

På kontoret

 Da jeg begynte å jobbe på kontoret i Scheveningen var arbeids- tiden fra 8.30 til 12.30 og fra 13.30 til 17.30. Da syklet jeg til stasjon "Schiebroek", tok toget ca. 7.30 og så trikk linje 8 til Scheveningen. Denne trikkelinjen er fortsatt i drift. Den gang var trikken gammel. På grunn av vognmangel etter krigen og stor trafikk kjørte denne linje med to tilhengere. Begge var åpne trikker for sommertrafikk. Det var derfor ganske kaldt å sitte i dem. Den bakerste var en liten vogn. Jeg er ikke sikker, men det kan hende at en av disse vogner var opprinnelig fra Oslo. I 1925 ble det nemlig solgt syv slike vogner til trik­kesel­skapet i Haag. Det finnes en vogn i trikkemuseet i Oslo som ligner på disse. Jeg har tenkt å undersøke om denne vognen kan være identisk med en av dem jeg kjørte i dengang.

Lange dager

Jeg kom ikke hjem før nærmere syv. Det ble derfor lange dager. Men slik var det for veldig mange. Dessuten visste jeg at jeg neppe kom til å fortsette dette kjøret særlig lenge. Jeg kunne når som helst fått meg en hybel i Scheveningen. Men det ville bare koste mye penger for en kort periode. Det var forøvrig artig å kjøre tog med de samme mennesker hver dag.

Ved halvelleve tiden kom kona til vaktmesteren med en tralle med kaffe. I lunsjen reiste mange hjem for å spise middag. Det var uaktuelt for meg. Etterhvert lærte jeg å spise matpakka på rommet. Så skyndte jeg meg ut til sandstranden.

Der sto eller satt jeg da og så på bølgene uansett vær. Jeg fant ut at disse bølger hadde en magisk virkning på nervene mine. Jeg må nemlig innrømme at jeg var litt urolig inni meg, fordi Unni var så langt borte, og fordi jeg var så spent på fremtiden. Men så jeg på bølgene var det som om alt ble lettere og roligere. Rart egentlig, for bølgebildet er jo bare bevegelse, et virvar uten synlig system.

Men jeg tror at jeg så et system bak det hele likevel. Noe av det samme har jeg også oplevd i Norge, når en for eksempel står helt alene på en fjelltopp eller går på ski en januardag på silkeføre uten å påtreffe et menneske.

Jeg satt sammen med en litt eldre ingeniør som var veldig flink. Han var ungkar og jobbet  med oppdrag for Israel. Der hadde man allerede da vannmangel. Man var derfor interessert i våre erfaringer med kunstig infiltrasjon i naturlig grunn for oppum­ping senere. En annen kollega hadde eget rom som også var et laboratorium.

Det var skikk dengang at nyansatte alltid skulle avlegge et høflighetsbesøk hos sjefen og sine nærmeste kolleger. Flere av dem var ungkarer. Det var vel heller ikke noe problem for dem, for det var ikke tale om nevneverdig servering, hoved­sakelig kaffe og drinker.

Interessante oppgaver

Min støste jobb var å finne ut hvorfor vannbalansen for et stort åpent vannbasseng nær Amsterdam ikke lenger stemte. Innsjøen tjente som råvann for vannforsyningen. Feilen var at summen av nedbør og innpumpet elvevann ikke var lik summen av fordampning og oppumpet vann til vannverket. Antagelsen var at det kunne ha skjedd en ukontrollert lekkasje til omgivelsen gjennom grunnen.

Dertil arrangerte jeg en modell for å imitere mulige strømnin­ger i undergrunnen mellom bassenget og det omliggende terreng. Jeg fant ikke ut av det. Til slutt fant jeg på noe jeg kunne ha gjort med det samme: jeg tok en tur til Meteorologisk institutt i de Bildt. Der var de så snille å se litt etter  nedbørmåleren som vi hadde stolt på. Så viste det seg at denne var beheftet med en feil som ganske nøyaktig eliminerte hele problemstillin­gen. For mitt vedkommende har det i ettertid vært en stor tilfredsstillelse at jeg en gang i tiden har vært med på en slik "stor meteorologisk bragd".

Den andre oppgaven var også en modell av en ny type demning som skulle kles med asfalt på sjøsiden istedet for stein. Dette kunne gi enorme besparelser, siden det i hele Nederland bare finnes 16- 17 stener (en fredet hunnergrav i Drente) samt en sten i Amersfoort som er en velkjent turistattraksjon. Jeg brukte to gjennomsiktige plastplater som ble montert med noen millimeters mellomrom. Ved hjelp av gummislanger fremstilte jeg profilen av demningen i denne spalten. Flere steder var det hull i platen for uttak av slanger. Jeg kunne nå fremstille "vann­stander" ved hjelp av glukose som hadde egnet viskositet for forsøket. Dermed kunne jeg utsette demningen for de havvann­stander som kunne opptre. På baksiden av demningen hadde jeg et uttak for å kontrollere dreneringen gjennom undergrunnen. Det hele var ganske fiffig, men det ble et fryktelig søl. Skoene mine satte seg etterhvert fast i gulvbelegget. Men resultatet må ha blitt bra, for slike demninger er faktisk blitt bygget.

Ellers hadde jeg forskjellige jobber. En gang måtte jeg lede og foreta en prøvepumping for å klarlegge hva som skulle til for å lage en tørr byggegrube for en ny sluse. Jeg satt også og svarte på spørsmål fra folk som ville bore etter grunnvann. Ved hjelp av et nett av eksisterende brønner var det ingen sak å fortelle disse folkene hvor og hvor dyb de kunne finne vann og med hvilken sammensetning. Det var unødvendig med befaring.

Spenningen øker

Det nærmet seg nå sommerferien. Enda hadde det ikke lykkes å få kontakt med dem som kunne hjelpe meg med jobb i Norge. Jeg var nok litt nervøs da. Tenk om jeg ikke kunne få noen jobb i Norge. Bæ var riktig­nok blitt bra igjen etter nyttår. Men jeg trodde ikke Unni ville så lett kunne forlate landet sitt. Dessuten hadde jeg oppdaget at det lå en stor utfordring for en med min utdannelse i Norge. Dette virket spennende. Jeg var ikke redd for å bli arbeidsledig i Nederland. Jeg hadde jo fått fast jobb i Staten. Den ville jeg kunne beholde livet ut om jeg hadde villet det. Men jeg hadde virkelig lyst og energi til å prøve meg i Norge. Jeg var klar over at jeg dermed tok en sjanse, men på den andre siden ville jeg ha Unni ved min side. Jeg visste at  dette ville gi meg en betydelig inspirasjon.

Det lysner

Endelig lysnet det. Den 4. juni kom det brev fra Tunold Hansen som desverre ikke kunne gi meg jobb hos ham i Gjøvik, men han hadde hatt kontakt med Hjellnes og Falkenberg. Begge var inte­ressert i å høre nærmere fra meg. Med en gang satte jeg meg til å skrive en søknad om jobb til disse, og antydet at jeg ville være i Norge i juli, slik at jeg etter ankomst der kunne avtale et møte med dem. Jeg var nå kommet såpass langt med norsken at jeg tok sjansen å korrespondere på norsk i håp om at det ville gi inntrykk av at her hadde man med en å gjøre som åpenbart hadde forberedt seg og mente alvor.

Jobb hos Hjellnes

Så var det da å ta toget igjen 3.juli om kvelden. Ut på formid­dagen kom jeg til Fredericia og noe senere til Frederikshavn. Der var det bare å gå på båten. Det var et ufyselig vær denne natten. Jeg lå på en benk i en salong. Mange var sjøsyke, og oppkasten rullet fra den ene siden til den andre. Det var godt å komme frem til målet. Unni var visst like spent. Hun hadde like godt tatt toget til Oslo dagen før, og tatt inn på KNA-hotel­let.

Jeg så henne allerede stå på kaien og vifte. Så glad vi var da. To ganger hadde vi vært borte fra hverandre i ti måneder. Og så var vi fortsatt like forelsket. Og nå hadde jeg reist med håpet om at jeg kanskje skulle få jobb i nærheten av henne. Så reiste vi da med 13.50 - toget hjem til Raufoss. Det gjorde godt å komme dit igjen. Unni har nok gjort en skikkelig jobb med å få meg til å like meg der.

Dagen etter ringte jeg til Hjellnes og Falkenberg for å avtale møte noen dager senere. Unni bestilte to enkeltværelser på Studenterhotellet, for vi regnet med å måtte bruke hele dagen.

Resultatet av møtene ble at jeg kunne få begge jobber. Så nå hadde jeg plutselig fått det motsatte problem at jeg faktisk måtte velge. Tenk om vi kunne ha visst alt dette lenge før, da ville vi ikke hatt det så tungt de siste måneder. 

Jeg valgte Hjellnes. Grunnen var at dette var et konsulentfirma med bare bygningsingeniører. Falkenberg var mer et maskinfirma som var nærmest entreprenører. Resten av ferien var bare glede. Bessa hadde fått bil, en Commer varebil. Vi reiste alle fire til Høgseth, Unni og jeg på noen puter bak Bæ og Bessa. Der gjenopp­levde Unni og jeg sommeren 1951. Det var like dårlig vær, men det gjorde liksom ikke noe så glade som vi var. Første dagen var vi en tur til Øyangen. Bessa skulle nemlig lære meg å fiske.

Og da hadde det seg slik at jeg fikk napp ved første kast. En passe stor ørret. Det var bare det at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med den. Unni kunne ikke gi meg avgjørende hjelp i denne saken. Så Bessa måtte tilkalles fra den andre siden av vannet. Siden har jeg ikke fisket, for jeg synes så synd på fisken. Bessa og jeg sov på samme rom, og Unni og Bæ på et rom ved siden av. Bessa var fryktelig til å snorke. Da husker jeg Unni kom inn i rommet for å gi ham kjeft.

Avskjeden med fedrelandet

Ferien varte bare tre uker. Jeg måtte hjem for å organisere flyttingen. Jeg hadde allerede sagt opp skriftlig. Reisen tilbake denne gang var ikke trist. For nå skulle Unni og jeg snart være sammen så mye vi ville. Far og mor hadde også fått beskjed. Jeg grydde meg litt til å møte dem. Dengang var det fortsatt slik at avstanden mellom Nederland og Norge var omtrent som herfra til USA i dag.

Det gikk heldigvis bra, men jeg tror at de nok var litt trist. Det er så sin sak når et barn flytter hjemmefra langt bort. Det er umulig å skjønne når man selv er ung. Men de protesterte overhodet ikke. De hadde jo egentlig heller ingen plausibel grunn til det heller. De var vel også klar over at jeg ikke var alene der oppe. De hadde dessuten høye tanker om Unni, og dette fikk de da også i høy grad bekreftet senere.

I ettertid er det alltid slik at man lurer på om man gjorde riktig. Jeg har imidlertid aldri angret. Unni har nok mye av æren for det. Likevel var jeg nok litt trist, da jeg torsdag­kveld 20 august kl. 19.13 forlot Rotterdam og gamlelandet.

Fru Schwartz

I mellomtiden hadde Hjellnes klart å få tak i en hybel til meg. Det var hos fru Liza Schwartz i Jonas Reinsgate 1. Jeg hadde en del bagasje. Det var så mye at vi fikk faren til de "botenvent" til å lage en trekasse. Han var bryggeformann og en artig type. Kassen ble veldig stor, omtrent en kubikke meter. Den ble sendt med båt. Den måtte være så stor, for den skulle ha plass til tegnebrettet mitt. Det kom nå iallfall godt med da jeg i 1955 fikk en hjemmejobb av Hjellnes med å tegne Gardermoen rensean­legg for ti kroner timen. Jeg husker at jeg brukte 200 timer. Fortjenesten kom godt med, for det var dyrt å stifte bo.

Denne gangen reiste jeg for første gang med sovevogn, Wagon lit. Jeg hadde jo jobb nå. I København gikk jeg over til Scandia­pilen. Ved titiden fredag kveld var jeg på Østbanen. Der tok jeg en drosje til Jonas Reinsgate.

Unni hadde før sommeren selvfølgelig med glans klart sin eksamen på Handelsgym. Hun holdt på å søke jobb i Oslo. Men hun var på Raufoss inntil videre. Hun skulle egentlig kommet og møtt meg, men det var jo liten vits i det.

Jeg ble forøvrig godt mottatt av fru Schwartz. Jeg skjønte med en gang at hun falt for titler. Hun snakket nemlig stadig om Direktøren som var hennes pasient på Ullevål, og om advokaten som bodde i fjerde etasje. Jeg fikk et rom på gatesiden. Det lå et fint teppe på sengen. Det måtte jeg ikke sitte på, sa hun, for det hadde hun kjøpt i Tyskland hvor hun kom fra. Da hun så at jeg hadde pakket ut et stort bilde av Unni, ble hun fryktelig nysjerrig. Jeg forklarte hvem hun var. Da sa hun at jeg ikke kunne få damer på besøk, men Unni skulle få lov å komme og besøke henne til te.

Så kom kassa. Den ble brakt hjem, mens jeg var på jobben. Hun var helt ute av seg. Kassen sto foran døren i oppgangen. Det som hun  var mest opptatt av var hva advokaten oppe nå ville tro om henne som hadde lagt seg ut med en slik kasse. Jeg fikk da tømt den og plassert den i kjelleren. Heldig at den kom såvidt gjennom kjellerdøren. Jeg ga beskjed på kontoret at dette ikke var noe blivende sted.

Jeg kunne ikke snakke med Hjellnes selv, for han hadde før jeg arriverte kommet på sykehus med magekreft. Det var eldste ingeniør Per Stamnes (omtrent på min alder) som hadde ledelsen. Han tok  da kontakt med kjente, slik at jeg fikk hybel på Lysaker i Fridtjof Nansensvei 2.

Deilig tid på Lysaker

Jeg flyttet i slutten av september, men i mellomtiden måtte jeg selvfølgelig gjennom en drastisk tilvenning. Kontoret var på Fridtjof Nansens Plass 8. Det var egentlig bare ett rom. Der satt vi fem stykker med hvert vårt tegnebrett. I et hjørne var det et avluke for en kontordame som var gresk. En dør gikk til et lite rom som var kontoret til Hjellnes. Det var forferdelig trangt. Vi jobbet fra 9 til 4 og spiste vår matpakke bak tegne­brettet. Min første jobb var å beregne og tegne armeringen for Setermoen Renseanlegg. Hjellnes hadde nesten alle renseanlegg som oppdrag for Forsvaret. Jeg hadde aldri gjort noe slikt før. Og jeg hadde slett ikke tegnet bøyelister. Ved hjelp av de andre gutta kom jeg heldigvis snart inn i en viss gjenge, slik at det gikk unna. Hjellnes var jo ikke der og kunne ikke kritisere meg. Det gjorde han nok senere, fordi jeg tegnet så stygt. Og det var jo sant.

Denne første perioden gikk jeg til Majorstua og tok undergrunnen derfra. Om ettermiddagen spiste jeg middag på Paviljongen eller Rosekjelleren for tre kroner. Og så gikk jeg hjem. Av og til tok jeg en tur til Frognerparken. Jeg var også og besøkte tante Astrid i Thomas Heftyesgate. Det likte hun svært godt.

Unni hadde i mellomtiden fått ansettelse i Kirke- og Undervis­ningsdepartementet. Hun fikk hybel i Incognitogaten. Jeg fikk hjelp til flyttingen av Affen som var student på Teknikeren og forlovet med Unnis bestevennine Inga. Hybelen på Lysaker lå i annen etasje av et tidligere herrskapshus. Nede bodde to fami­lier. Den ene var familien Dahr. De hadde nettopp fått en liten jente som het Juni, og som kjent er blitt skuespiller. Oppe bodde familie Høyem og Elgen. Det var Høyem som leidde ut et enormt stort rom til meg med utsikt over Holmenkollåsen. Det var et stort skap der og en særs dårlig sofa. Ved siden av vinduet var det en vask. Vinduet var veldig stort. I hagen lå en ene­bolig hvor det til å begynne med bodde en sekretær fra den neder­landske ambassade. Jeg brukte nå toget fra Lysaker til Vest­banen.

De første møbler

Jeg måtte nå kjøpe møbler. Det ble et kjøkkenbord, to stoler, et firekantet salongbord og en lenestol med gul kledning. Kjøkken­bordet kostet 43 kroner. Det står i kjelleren og venter bare på å bli rehabilitert. Den ene stolen står på soveværelset og den andre i midtrommet på hytta. De er fullt brukbare. Lenestolen likedan. Den står i kjelleren sammen med stolen til faren til Bessa.  

Hybel med mus

Unni måtte dele hybelen sin med en annen jente. En tredje jente hadde rommet ved siden av, men måtte da passere gjennom det store rommet. I tillegg til disse tre damer bodde det der minst tre mus. Unni var fryktelig redd for dem og sov med paraplyen ved siden av seg. Jeg fikk tak i et tetningsmiddel og klarte å holde  musene unna. Vi kunne nå besøke hverandre fritt, men det var jo ikke så hyggelig med all denne flyingen gjennom rommet hennes av jenter og tilbehør.

Mitt første snøvær i Norge

Det var en dag i oktober da jeg sto og ventet på Unni at jeg opplevde snøvær for første gang i Norge. Unni hadde på vei hjem tenkt på meg og sagt til seg selv at nå må vel Kees være glad. Det var faktisk slik at jeg hadde følt meg underernært på snøvær i Nederland. Jeg synes fortsatt snøvær er fint, men det begynner å bli litt tungt med måkingen. Jeg liker heller ikke alt det glatte. Det opplever jeg mere problematisk etterhvert. Det henger vel sammen med alderen, men jeg tror også at vintrene er blitt noe varmere, slik at vi her i Korsfjellet har havnet i en mellomsone mellom snø og regn.

Unni likte seg nok ikke på hybelen. Derfor fant hun en hybel  langs Gamle Drammensveien noen hundre meter ovenfor Stabekk stasjon. Det var et gammelt hus med stor hage, men med utedo. Hun fikk et fint rom oppe. Så nå traff vi hverandre ofte alle­rede på toget på vei til jobben. Etter jobben møtte vi hverandre gjerne utenfor Klingenberg. Så spiste vi middag i Rosekjelleren eller på Paviljongen. Jeg likte godt benløs fugl a Kr.3.30. Noen ganger spiste vi på Bondeheimen hvor de hadde god kveite med augurk. Etter middagen hendte det at vi gikk på kino kl. 17.

Hybelliv med Bolla Pinsvin og kryssord

Ofte reiste vi rett hjem, vanligvis til Unni. Det hendte at jeg var innom hos meg selv for å hente sykkelen. Mandag og tirsdag var vi hos Unni. Mandag var det ønskekonsert i radioen. Den måtte vi alltid høre på. Da gikk det i Bolla Pinsvin, Søstrene Bjørklund og Sønner av Norge. Tirsdag var det nye ukeblad. Da kjøpte Unni Norsk Ukeblad og Illustrert. Jeg leste da tegne­seriene og forsøkte meg på kryssord. (Jeg hadde i mellomtiden styrket språkkunnskapene mine ved et NKS- brevkurs. Det kostet 100 kroner, men det fikk jeg fradrag i skatten for).

På de søndager vi var i byen gikk vi nesten alltid tur. Da tok vi trikken opp til Frognerseter eller Sognsvann. Eller vi gikk i Bærumskogen. Langs huset til Unni gikk en Per Skøyen buss nr. 39. Den het Løkebergruten. Jeg syntes det måtte vært artig å ha vært en gang på dette berget som da måtte være en turist­attrak­sjon. Så vi rustet oss ut med niste og da vi gikk på bussen ba jeg om to billetter helt opp til Løkeberg. Sjåføren så litt rart på oss, men vi fikk billettene. Etter bare et par stopp sa han: dette er Løkeberg. Det var nok ikke annet berg enn høybrekket på veien. Vi så nok litt rare ut da. Men vi var da i allfall ute i luften.

Søndagsmiddag på Lysaker

Etter turen gikk vi vanligvis til meg. Jeg hadde fått kokeplate fra Bessa. Så vi kunne koke poteter og steke koteletter. Det var helst det vi spiste. Og så sov vi middag. Etterpå fulgte jeg Unni hjem eller vi gikk på kino. Det var dyrt på søndager, hele tre kroner.

Etter et halvårs tid hadde jeg fått så mye vondt i ryggen av å ligge på sofaen at jeg bestemte meg for å kjøpe en ordentlig madrass. Da fant vi ut at vi like godt kunne kjøpe to, begge på treramme. Disse sengene brukte vi helt til vi fikk hytta i 1970. De er like brukbare i dag, men nå har Pål med Eivind som håndlan­ger gjort den nederste sengen i vårt soveværelse der til dobbel­tseng med meget gode madrasser. De gamle er hentet av Bakken & Bakken sommeren 1996, da de leverte den nye sofaen med stoler.   

Omtrent hver tredje uke reiste vi med toget til Raufoss. Der var det alltid så koselig om kvelden. På søndagen var vi da helst på tur i skogen. Av alle skoger liker jeg denne skogen best. Jeg vet ikke riktig hvorfor. Det kan ha sammenheng med at jeg var der så mye den første tiden jeg var sammen med Unni. Da opplevde jeg alt der så intens. Vi hadde ikke vaskemaskin, så vi tok gjerne vasketøyet med oss til Raufoss. Bæ var alltid så snill og hun laget forferdelig god mat.

Renseanlegg på løpende bånd

På kontoret ble jeg etterhvert godt inne på rutinene. Det var mye betong og bøyelister det første året. Jeg var av natur nokså forsiktig. Derfor ble det for sikkerhets skyld vel mange armer­ingsjern. Det hendte at entreprenøren påpekte at det av og til var vanskelig å få plass til betongen mellom armeringen. Da kommuneingeniøren i Ringsaker fikk mine armeringstegninger for renseanlegget i Brummundal utbrøt han at han hadde bestilt et renseverk, men fått et jernverk istedet.

Etter hvert fikk jeg prosjektere renseanleggene selv. Det ble mange av dem. Kollegene sa at jeg produserte på løpende bånd. En gang dristet jeg meg til å speilvende et anlegg. Det ble mindre vellykket, for det ble krøll med armeringen.

Nyttig ferie i Nederland

Sommeren 1954 skulle Unni og jeg på ferie til far og mor i Nederland. Da hadde Hjellnes skjønt at jeg kunne kanskje få noe vissdom med meg tilbake. Jeg skulle få gratis reise, hvis jeg ville ha møte med Dorr. Oliver i Amsterdam om renseanlegg. Det gjorde jeg, og det viste seg at dette ble særdeles nyttig for meg. Jeg lærte enormt og dro store fordeler av denne kontakten. Det ble med årene fem større Dorr. Oliver anlegg i Norge. Da vi kom hjem fra ferien hadde Hjellnes glemt at han skulle betale hele reisen, men bare halvparten.

Det var nok typisk ham. Han var nordlending og en liten luring. Men han skjønte nok etterhvert at jeg var en god mann å ha. Selv følte jeg meg imidlertid ikke som noen flink ingeniør.

Hjernerystelse

Mai 1954 flyttet vi kontoret til Youngstorget, for nå vokste staben for alvor. Første dagen på den nye plassen fikk jeg hjernerystelse. Det var forresten 18.mai. På tegnemaskinene var det enormt tunge vekter. De var blitt demontert under flyttin­gen. Min var imidlertid ikke festet ordentlig etterpå. Gutta sa det var Hjellnes selv som hadde gjort jobben. Jeg ble i allfall sykmeldt i to uker. Men nå var Hjellnes raus. Jeg fikk full lønn og at på til sykepengene.

Koselig hos Hjellnes

De to årene jeg var hos Hjellnes var kameratslig sett nok den artigste jobben jeg har hatt. Vi gikk meget godt sammen de fleste av oss. Det var mye vitsing, og så hadde vi skikkelige fester. Første skifesten var jeg for dårlig til å gå på ski. Jeg fikk derfor jobben med å klokke de andre inn på målstreken. Da måtte jeg skåle med den enkelte etterhvert som de kom inn. Jeg ble så opptatt av dette at jeg glemte meg, ble full og måtte følges inn i restauranten av Dokken som forøvrig selv levde á la cart.

Vi hadde nå fått ansatt en ingeniør som het Ormåsen. Han var fryktelig flink til å snakke for seg. Når vi syntes tiden var inne til å be om mere lønn ble han sendt inn først. Så snart vi hørte Hjellnes le høyt viste vi at mulighetene nå var gode. Så gikk vi inn en etter en og fikk pålegg.

Hjellnes visste mye, men ikke alt. Det kunne da være litt vanskelig å innrømme. Hadde han et slikt problem ble man innkalt til en kopp te. Da begynte han å fortelle noen skitne vitser for å avlede oppmerksomheten fra det egentlige målet. Så plutselig sa han; Nå må vi være flinke gutter folkens, og så kom proble­met som vi skulle hjelpe ham med.

Bare Hjellnes hadde bil. Tjenestereiser foregikk derfor mest med tog. Jeg var ofte på Haslemoen for kontrollen av byggingen av høydebasseng, vannrenseanlegget, kloakkrenseanlegget og ledn­ingsanlegg. Da tok jeg Stockholmtoget til Kongsvinger og spiste frokost på toget, for det hadde Stamnes sagt at jeg skulle gjøre. Så videre med skinnebussen til Haslemoen. Det var der jeg gjorde et forsøk med å finne grunnvann. Det fantes ikke utstyr til boring i grus den gang i Norge. Derfor brukte Eeg Henriksen en gravemaskin. Hullet ble dypere og bredere. Vi kom til vannet, men sanden var så fin at veggene bare raste sammen hele tiden. Til slutt ble hullet så stort at det var nesten nifst. Det ble ikke noe skikk på grunn­vann i Norge før vi fikk firmaer som kunne bore filterbrønner.   

Den første Bergensturen

En annen gang skulle jeg til Bergen for å ta en vannprøve. Utrolig at man ikke kunne gjøre slikt selv der borte. Jeg reiste med nattoget i en gammel trevogn. Han jeg sov sammen med hadde en lerke brennevin med seg. Det fikk jeg smake på. Jeg hadde aldri vært på et nattog før, så jeg trodde at brennevin var vanlig på nattog. Da vi kom til Voss var jeg allerede oppe. Det var utrolig spennende å se Vestlandet for første gang. Det som var mest i øynefallende var at bygningene i Bergen var så rene utenpå. Det må være regnværet det kommer av.

Den første flyturen

Min første flytur var til Stavanger. Det var høsten 1954. Jeg skulle være sammen med seksjonssjef i Forsvarets bygnings­tjeneste, Sigurd Heien, en Ålesunder som var ytterst aktiv og foretaksom. Jeg skulle hjelpe med å finne grunnvann på Sola flyplass. Jeg husker at jeg gikk hjemmefra ved åttetiden. Det var bare ti minutters gange til Fornebu. Så fløy vi da, og jeg var ikke noe mere redd enn jeg hadde forventet at jeg skulle bli. Denne turen var epokegjørende også på den måten at Heien senere ble min sjef.  

Slutter hos Hjellnes

Da jeg hadde vært hos Hjellnes i to år syntes det om det skulle bli mindre å gjøre med tanke på kloakkrenseanlegg. I mellomtiden hadde Oslo begynt å snakke om å bygge et renseanlegg på Bekke­laget. Da det ble avertert etter en avdelingsingeniør i Vann- og kloakkvesenet søkte jeg på jobben og fikk den. Det var litt av en seier å bli godtatt og til og med foretrukket selvom en var utlending.

Hjellnes likte ikke dette. Nå skulle han beholde meg for enhver pris. Plutselig ba han meg med på all slags møter og tilstel­ninger. Siste gang var en kveld vi hadde spist middag med en eller annen kunde. Etterpå kjørte han med meg på kryss og tvers gjennom Oslo i flere timer. Hele tiden forsøkte han å overtale meg å bli hos ham. Vi kunne jo bli partnere, sa han. Jeg stolte imidlertid ikke på ham. På den andre siden ga det hele meg en bra dose selvtillitt, for jeg måtte utvilsomt ha vært bra nyttig for ham.

Oslo vann- og kloakkvesen

Nå ble overgangen til OVK ikke udelt heldig. Jeg var blitt lovet prosjektering av Bekkelaget Renseanlegg. I mellomtiden hadde politikerne imidlertid funnet ut at OVK ikke kunne klare dette alene. Derfor var Vattenbygnadsbyråen blitt engasjert som konsulent. Dermed ble jobben min mye mindre interessant enn forutsatt. Jeg fikk imidlertid prosjektert kloakktunnelen fra Kværner til Bekkelaget, samt tunnelen fra Ljan. Ellers ble det mest småjobbing. Jeg var der bare i ni måneder. Det var den jobben jeg likte dårligst og lærte minst av. Men jeg rakk da å bli kompiss med vannverkssjefen Bechholm. Han var en guru som hadde mye status innen vårt fagområde.

Forlovet og  på husjakt

Unni og jeg hadde forlovet oss 7.nov. 1953. Det var på dagen et år etter at jeg fikk diplomen min. Vi var såpass gammeldagse at vi gjorde slikt dengang. Jeg tror vi følte det vel på en måte også som en slags trygghet. Hadde vi hatt muligheten hadde vi vel giftet oss med en gang. Men vi hadde jo ingen kapital å starte med. Jeg begynte med 900 kr. måneden og Unni med omtrent halv­parten av dette. Etter to år var jeg ikke kommet høyere enn 1250 kr. måneden. Likevel klarte vi å spare 4- 500 kr. måneden. Men innskudd til en blokkleilighet var minst 8000 kroner, ofte vel det dobbelte. Vi var ofte ute på husjakt, men tilbudet var lite. Det hendte også at man kunne leie noe, men da fulgte det gjerne visse reservasjoner med. Huseieren var kongen dengang.

Våren 1955 fikk vi napp i nærheten av Oppegård stasjon. Der skulle det bygges rekkehus, men med utedo, for det fantes nesten ikke en eneste kloakk der. Vi betalte 2000 kr. i forskudd. Ut på sommeren ble det meddelt at hele prosjektet ikke helt uventet hadde falt i fisk. Heldigvis fikk vi pengene tilbake. Det fantes nemlig ærlige folk dengang og. Så var det bare å fortsette jakten på et sted å bo.

Vi hadde det vel egentlig bra. Men vi lengtet etter å stifte familie. Det var bare å ha tro på hverandre og på fremtiden.

Høyem, verten min, hadde flyttet fra huset. Heldigvis hadde den nye eieren, Fjell, ikke bruk for rommet. Han var en koselig kar. Han kjørte hver dag til Sarpsborg hvor han hadde en regnfrakk­fabrikk. Det er ikke ofte man møter folk som ønsker seg regn hele året. Han var litt av en spøkefugl, bortsett fra den dagen fabrikken hans brant ned. Kona hans var engelsk og het Ann. Hun var litt sykelig.

Erna Plakte

Ann hadde en venninne som bodde fast hos tidligere utenriks­minister Halfdan Koht to hus nedenfor. Vi møtte ham ofte ute på veien. Venninnen het Erna Plakte og hadde vært Tegnerske for the Chris­tian Science Monitor før og under krigen. Hun visste meg origi­naltegningene av Mussolini, Prins Bernhard, Benesj, Chur­chill og mange andre personer fra datidens verden. Hun hadde dårlig med penger og spurte om hun også kunne tegne meg for bare 100 kroner. Det var en del penger for meg det. Men det var jo litt fristende og. Så det ble til at jeg satt modell i rommet mitt. Resultatet henger på veggen i stuen, men forøvrig uten sammenligning med Mussolini.

Det var forresten besynderlig at Oberst Svein Hoff med familie hadde bodd i samme hus som jeg bodde i, og hadde mitt rom som soveværelse. Hoff traff jeg først da han bosatte seg i nærheten her i Trollfaret. Men først mange år etter at vi møtte hverandre på Rotarymøtene ble vi klar over forholdet.

Endelig gift

Men nå skulle hybeltilværelsen vår endelig ta en ende. Kort etter sommerferien som vi selvsagt tilbrakte i Nederland fikk vi leie en del av en møblert leilighet i Ekebergveien 241. Det var et 60 år gammelt hus på tre etasjer. Vi fikk et soveværelse med bad og en stor og en liten stue. Kjøkkenet delte vi med frøken Ebro som var søsteren til enkefru Vold som eide huset. Hun skulle på en jordom­seiling til døtrene sine. Fra stuen gikk det dør ut mot en stor eplehage, og bak hagen gikk Ekebergtrikken. Det var en kamin i stuen som vi måtte fyre i med koks. Det var min jobb å hente koksen fra uthuset i bøttene som jeg kom til å kalle sniller, fordi jeg ble snillere av det.

Så nå kunne vi gifte oss. Vi trengte i farten heller ikke penger til innskudd eller innbo. Siden leien var rimelig med 250 kroner måneden, kunne vi fortsette å spare. Bryllupet ble avtalt til fredag 21 oktober i Raufoss kirke. Jeg ba Audun Tenden om å bli min forlover, siden det var ham som var til stor hjelp, før jeg fikk jobb i Norge. Han var mye eldre enn meg, men fortsatt ungkar. Han giftet seg imidlertid ikke lenge etterpå med Kari som var mange år yngre. De fikk fire barn og bodde for det meste på Vestlandet. Han døde for noen år siden, kort tid etter at han hadde begynt å bli rørete.

Unni hadde Anne Marie Bakke som forlover, en av hennes skole­venninner, som heller ikke var gift. Vi ble enige om at festen skulle være enkel. Vi måtte ta hensyn til at Bæ kunne bli overnervøs hvis opplegget ble for stort. Det var ikke praktisk mulig å få med noen fra slekten min heller.

Jeg hadde fått fri fra jobben den dagen. Unni naturligvis også. Hun hadde forøvrig høsten før byttet jobb og var nå ansatt hos en trelasthandler I Handels-og Sjøfartsbygningen. Vi reiste til Raufoss kvelden før. Jeg husker vi drakk likør da. Det finnes et bilde av meg i stuen den kvelden, det siste bilde som ungkar.

Dagen etter var det snø og sludd, m.a.o. passe vær for et giftermål. Det måtte feies på kirketrappen for oss. Bessa skulle ta bilder inne i kirken, men av en eller grunn virket ikke apparatet. Et eneste bilde vi har fra begivenheten ble døren til kirken, med feiekosten. Men så gikk det selvfølgelig bra hos fotografen senere.

Så dro vi til Strandhotellet i Gjøvik. Der skulle vi overnatte etter middagen. Den omfattet bl. annet ryper. Etterpå var det kaffe, cognac etc. Det kunne ikke bli sent den kvelden, for det var nattutkobling etter midnatt. Om kvelden ringte vi til faren og moren min. Dagen etter reiste vi til Raufoss. Da hadde Bæ gjort sitt soveværelse i stand til oss. Men det ville vi ikke vite noe av, for det syntes vi var flaut. Det var nøye dengang. Natten før vi reiste til Raufoss hadde Unni ikke noen hybel lenger. Jeg sov da i det nye huset, mens hun tok inn på hotell Viking. Det var nok annerledes da, selvom forholdene alt hadde endret seg betydelig i forhold til førkrigstiden.

På Bratlikollen

Vi likte oss meget bra i det nye huset. Det var mange bøker der i bokhyllene. Der slukte jeg bøkene til Max Manus. Men nå gjaldt det å få et permanent sted å bo i. Det fikk vi til våren 1956. Vi kjøpte da en to- værelsesleilighet i en forret­ningsblokk i Sandstuveien 52 på Bratlikollen. Obligasjons­innskuddet var 16000 kroner og leien var 250 kroner pr. måned. Det tilsvarte litt mere enn min årslønn i kommunen. Men vi hadde spart det vi kunne. Og så ville tilfellet at jeg slapp å betale skatt hele 1956. Det kom av at jeg som utlending hadde måttet betale skatt løpende fra jeg kom til Norge. Alle andre betalte skatten først året etter at de hadde tjent pengene sine. Men dette ble endret akkurat det året.

Derfor slapp jeg skatten et helt år. Det utgjorde ca. 6000 kroner. Det kom godt med, for nå fikk vi samtidig utgiften til inventar. Mye av dette har vi fortsatt, såsom spisestuen, radioen, de to røde stoler, det store skapet i stuen m.m. Så var vi heldige at Bæ og Bessa hadde gitt oss komfyr, kjøleskap og radio.

Vi savnet nok de kjente omgivelser der vi hadde bodd i Bærum. Jeg er nokså nostalgisk av meg. Den dag i dag kan jeg ligge og fantasere hvor fint og koselig vi hadde det der i Bærum. Det var bare det at slik var vi oss ikke nok bevisste dengang. Vi hadde nok våre mørkere stunder da og, menneskene er slik at de helst husker det gledelige de har opplevd. Antakelig er dette bygget inn av naturen i menneskene, forat de i det hele tatt kan over­leve.

Når vi i dag kjører forbi Lysaker er det helt forandret der. Det gamle kjente og koselige er borte. Hybelen min er der fortsatt, men det er bygget så mye omkring at området har tapt mye. Unnis hus står også fremdeles, antakelig nå med W.C.

Jeg går inn i Forsvaret

Våren 1956 skulle jeg foreta oppmålinger i Linnerud Militærleir. Da måtte jeg ha tillatelse fra forsvarets sikkerhetssjef. Han satt på FBT, kontoret på Akershus. Det var nok ikke mulig for en utlending, men ved hjelp av vannverksjefen fikk jeg etter mye frem og tilbake lov allikevel.

Like før jeg skulle forlate bygningen kom plutselig Heien forbi. Det ble med en gang mye prat om faget. Og det endte med at han ba meg be om en ansettelse i FBT, for han hadde bruk for meg. Jeg fortalte ham om de besværligheter jeg nettopp hadde opplevd. Det ordner vi, sa han. Han tok meg med til sikkerhetssjefen som da underlig nok ikke hadde noen innvendinger mot at jeg ble engasjert i stillingen som konsulent. Dermed var jeg kommet inn i det norske forsvar allikevel, det som ikke gikk dengang høsten 1952.

50% mere lønn fra starten

Jeg gikk nå opp i lønn fra 15000 til 23500 kroner pr. år. Dessuten var det en jobb hvor jeg fikk inspeksjonen av alle kloakkrenseanlegg i Forsvaret. De fleste av dem hadde jeg konstruert. Det sier seg selv at dette var den reneste ønske­stilling. Min nærmeste medarbeider var overing. Landsem. Han var gammel og veldig snill, men hadde ikke greie på kloakkrensing. Han var også i ulage med min sjef major Gard. Han følte seg visstnok forbipassert. Det var ikke uvanlig i Forsvaret. Gard var en dyktig og kjekk og morsom kar. To år etter at jeg var ansatt der fikk jeg uventet et brev om at jeg var forfremmet til overingeniør.

Ensom på fagtoppen

Jeg var den eneste i forsvaret på mitt fagområde. Det var selv­følgelig litt ensomt, men en enorm utfordring og mulighet. Alle vollmestere hadde fått beskjed om at jeg var fagmannen som de måtte høre på. Derfor kunne jeg etablere landets første drifts­kontrollordning, før de fleste av dagens va-ingeniører var født. Jobben gjorde det mulig å bli kjent over det meste av landet. Jeg var ofte i Bardufoss. Der var det så fin natur og så mange tyttebær. For hvert skritt tråkket jeg ihjel en tre-fire liter bær. Forsvaret ble etterhvert landskjent for å ha toppkompetan­se på kloakksektoren, men riktignok på datidens nivå.

Da hadde jeg allerede gjennomført landets første trykk­prøvekontroll av nylagt kloakkledning i Soma leir ved Sola. Entreprenøren klarte det ikke og gikk konk. Avisene rettet da kraftige angrep på Forsvaret som drev med slik idioti, samtidig som kommuneingeniøren i Sandnes på forespørsel kunne opplyse at hos oss legger vi rørene bare inntil hverandre, ferdig med det.

Slike hendelser gjorde likevel at jeg ble trukket inn av Norsk Kommunalteknisk Forening hvor jeg i mange år var medlem av vann- og kloakkomiteen der Olsboe var guru. Min forgjenger var forøv­rig faren til Terje Simensen som hadde vært kommuneingeniør i Lillestrøm, og som der hadde hatt mye strid med husmødrene som var misfornøyd med vannet de fikk.

Sammen med NIVA

Terje Simensen ble en god venn. Han og noen andre var de første forskere som ble ansatt på det nyopprettede NIVA i 1958 under ledelse av Kjell Baalsrud. Jeg ble gode venner med alle sammen, fordi jeg skjønte at nå får vi endelig et norsk faglig miljø.

Den jobben som jeg hadde i Forsvaret var nok den mest givende jeg har hatt. Sjelden får man en slik mulighet til utfoldelse som jeg fikk oppleve. Jeg burde kanskje fortsatt der, men det ville nok ha blitt litt kjedelig der etterhvert.

Det var Olav Nedenes som overtok etter meg. Jeg hadde plukket ham ut sammen med Nordhagen blant soldater som hadde militærtje­neste. Nedenes var en arbeidshest og senere toppfigur i samfun­net. Nordhagen var mer stillferdig hedmarking. Men han hadde jeg plukket ut som  kjemiingeniør til å bygge opp landets første kloakklaboratorium. Han gikk fullt og helt inn for saken. Med en far som var lens­mann i Stange som rett som det var måtte beslag­legge hjemme­brentutstyr lyktes det ham å konstruere mye nyttig i det nye laboratoriet. 

Provisorisk bryllupsreise

Da vi bodde i Ekebergveien reiste vi på jobben med Ljabru­trik­ken. Det var et monstrum av en trikk, men den gikk ganske fort. Jobben min var i Trondheimsveien 5 så lenge jeg jobbet i Vann- og kloakkvesenet. Denne bygning har jeg aldri likt, men vet ikke hvorfor. Det var også en stygg vei derfra til trikken. Men akkurat ved holdeplassen hjemover, var det en baker med napoleo­nskaker. Der kjøpte jeg disse kaker utallige ganger.  

Sommerferien 1956 tilbrakte vi i Norge. Vi hadde ikke råd til å reise til Holland nå som vi fikk så store utgifter. Men jeg husker at vi tok toget til Fagernes. Der kom Bessa som var på ferie allerede og hentet oss opp til Grøv Seter som lå like ved Høgseth. Vi skulle nemlig prøve noe annet enn Høgseth denne gang. Der bodde vi alle fire i en hytte på to rom. Det var mye ungdom der, og det var ofte dans. Det var en gjest som het Tinko, han bodde også på Nordstrand. Han hadde med seg 12 flasker Eaux de Vie som han drakk opp i en fei. Dette gjorde han hvert år, men drakk aldri ellers. Bessa spanderte etterpå en forsinket bryllupsreise med båten over til Bygdin hvor vi overnattet i et stort gammelt, men fint rom.

Senere har vi foretatt mange bryllupsreiser.

Til Sandstuveien 52

Så kom flyttingen om høsten. Det ble ikke det store lasset, for det meste måtte vi kjøpe. Vi bodde der i annen etasje over forretningene. Inngangen var fra baksiden, og vi slapp trapper. Det var en stor hall og et stort bad i midten av leiligheten. Bak var soveværelset og kjøkkenet. Stuen var bra stor, og det var en liten balkong. Det var liksom første gang vi var for oss selv. Det bodde en lege ved siden av. Vi likte ham ikke så veldig godt, men han var jo god å ha i enkelte situasjoner. Nå tok vi Lambertsetertrikken til byen. Det var ikke T- bane enda. Men jeg brukte også buss nr.72 mye.

Når vi gikk tur, var det mest over Abildsø til Nøklevann. Men det var fint med aftentur til Brandfjell. Det var forøvrig nok av muligheter til å gå turer i småveiene omkring. Stamnes bodde litt lenger bak oss. Vi var ofte hos hverandre for å prate og spille bridge.

Besøk fra Nederland

Unni sluttet å jobbe medio 1957. Det var den sommeren faren og moren min skulle besøke oss. De kom med toget, og hadde overnat­tet i København. Det var veldig hyggelig at de kom. Så kunne de få et begrep om hvordan det så noenlunde ut her. Vi var på en fire dagers busstur til Fagernes, langs Sjoa og over til Ronda­blikk. Det var så få passasjerer at reisebyrået spurte meg om jeg kunne være reiseleder mot 100 kroner avslag. Det viste seg å bli en noe vanskeligere oppgave enn jeg hadde trodd. Det var med et par danske damer som ikke kjente hverandre. På Rondablikk måtte de sove på samme rom. Der var det to senger ved siden av hverandre. Det ville de ikke vite av. Etter en del frem og tilbake fikk vi heldigvis fikset problemet. Far og mor ble så igjen alene på Lillehammer i et hotell. De likte seg svært godt der. Det var jo godt gjort også, for de var ikke akkurat vant til å være i utlandet.  

Unni gravid

Den sommeren ble Unni med barn. Det ble en stor forandring for oss. Men det det ble også en interessant tid med mye nytt å lære og oppleve. Det var en slik rar vinter også. Til og med på Raufoss var det bart til 3.januar. Da kom snøen, men streng ble vinteren ikke. John skulle ifølge legene bli født ca. 6.feb­ruar. Unni skulle føde på Røde Kors klinikken.

John blir født

Men sent om kvelden den femte mars gikk vannet. Da var det bare å hoppe i en drosje og gjennom snøværet til sykehuset. Jeg husker ikke hvordan jeg fikk ringt. Vi hadde ikke telefon. Så var jeg da med til sykehuset. Unni var meget flink slik hun pleier å være. Jeg syntes nok det var litt skummelt. Jeg var i allfall glad det var overstått. Det første jeg la merke til var at John hadde sort hår. Så fikk jeg reise hjem i snøværet igjen. Bæ hadde da vært hos oss i flere dager. Hun hadde ikke blitt med på sykehuset. Hun trodde at alt hadde gått galt. Hun var så pes­simistisk med alt.

Å gifte seg er en stor forandring i livet, men å bli far syntes jeg var en mye større forandring. Det følger et stort ansvar med å bli foreldre. Denne påsken tilbrakte vi selvfølgelig hjemme. John hadde så vanskelig for å få nok mat i seg. Vi hadde mange engstelige stunder da.

Det ble noe trangt i huset nå. Vi fikk Johns seng temmelig fort ut av soveværelset om kvelden, når vi skulle legge oss. Det var anbefalt og var en god ide. Om høsten kom vi over en aksjeleil­ighet i et eldgammelt hus i Nilsenbakken 7 på Ljan. Det var i tre etasjer med kjeller.

I kjelleren var det også en liten leilighet hvor det bodde en dansk familie. I første etasje var det to leiligheter. I den ene bodde familien Groven. I den andre en frøken Røed som var konsulent i Rasjonaliseringsdirektoratet. Det gikk en bred trapp opp til annen etasje. Der var det også to leiligheter. I den ene bodde Evensen med familie. Den andre som var minst hadde han bodd i før. Den kjøpte vi av ham for 18000 kroner. Det var en bite liten hall og like lite bad. Men stuen var kolossal og 3,5 meter under taket. Der sto det også en enorm svenskovn. Det gikk tre dører ut fra stuen. På den ene veggen til henholdsvis kjøkkenet og et mindre rom som skulle bli barnerommet. Det var også en balkong der. På den motsatte veggen i stuen førte en dør til et meget romslig soveværelse. Der var det dører ut mot en enorm lang hjørnebalkong. Her var det utsikt over Bunnefjorden og Nesoddlandet.

Vi flyttet omkring nyttår. Vi bodde der helt til august 1965, da vi fikk eget hus i Skedsmo. Vi hadde en fin tid på Ljan. Det var en stor hage rundt huset. Den hadde vi felles. Evensen var en grei kar. Han var reklamesjef i ESSO. Kona var fra New York. Jeg tror at de ikke gikk så veldig godt sammen. Danskene i kjelleren flyttet ganske fort, og inn flyttet Olav Paulsen som hadde vært skipsmaskinist, og som nå hadde fått seg jobb hos en entrepre­nør.

Problemet var Groven. Han var antagelig stripete under krigen. Kona hans var fra Munchen. Faren hennes var visst fryktelig rik. Hun hadde overhodet ikke greie på demokrati. Vi var et aksjesel­skap og hadde problemer med advokaten som var forretningsfører. Han var skummel. Fru Groven holdt med ham, antagelig fordi han hadde så fin tittel som Høyesterettadvokat. Heldigvis hadde Evensen og jeg aksjeflertallet. Hun ble derfor stadig nedstemt. Dette skjønte hun ikke. Hun mente at alle skulle danse etter pipene hennes uansett. Hun hadde stadig hushjelp. Hun gjorde aldri noe selv, bortsett fra å skrive lapper med beskjed om hva hushjel­pen skulle gjøre. Lappene la hun da på de steder hvor hushjelpen skulle jobbe.

Det var Evensen, Paulsen og vi som var mest sammen, for eksempel til grilling ute i hagen. Men vi jobbet også sammen. For eksem­pel bygget vi sammen en firedelt garasje til bilene våre. Vi hadde nemlig kjøpt vår første bil sommeren 1959. Det var en blå Trabant som kostet 9.600 kroner. Første vinteren ble den ikke kjørt, men oppbevart på en låve. Det var ikke uvanlig dengang. Da jeg skulle hente den igjen om våren fikk jeg ikke startet den. Da ringte jeg til Falken som jeg var medlem av. Men plutselig kom jeg på at det var en bensinkran jeg hadde stengt da jeg satte bilen fra meg på låven. Jeg fikk akkurat avbestilt Falken like før jeg ville ha dummet meg ut.

Bilen var luftkjølt. På grunn av bråket var det ikke mulig å kjøre fortere enn 85 km. i timen. Varmeanlegget var dårlig. Vi frøs ofte, bortsett fra i bakken opp Lygna.

Pål blir født

Det var mens vi bodde på Ljan at Pål ble født. Det var på julaften kl. 22. Kvelden før hadde jeg kjørt Unni på sykehuset. Jeg var da alene med John som tok det hele med stor ro. Da jeg fikk beskjed om fødselen sa dem at Pål kom som en kanon. Dette må ha gjort inntrykk på John, for da han noen dager senere satt i stolen hos frisøren opplyste han til alle tilstede­værende følgende: jeg har fått en bror. Han kom som en kanon.

John hadde det med å prate. På bilturene til Raufoss var han ikke stille et øyeblikk. Da han var med hos legen og satt i venterom­met, mens jeg var inne hos legen, underholdt han pasien­tene på en slik måte at flere av dem holdt på å le seg bra. Inne hos legen hørte vi ham snakke og folk le gjennom døren. Legen antok at han ville kunne bli politiker, noe som fortsatt kan være mulig.

Nilsenbakken var meget bratt. Det var stort sett uråd å kjøre den oppover. Litt opp i bakken bodde byrettsdommer Hillestad. Han hadde en datter Gro som kom forbi stadig vekk. Jeg husker hun var russ en gang. Hun ble senere formann i forbrukerrådet og fikk flere fremtredende stillinger. Det var et meget koselig område vi bodde i. Det var mange muligheter til turer på veiene rundt omkring. Da gikk vi og så på husene til folk og diskuterte hvordan vi selv ville ha bygget vårt eget.

Søndagsturene gikk ofte til Østmarka. Da gikk vi til Skullerud og derfra til Østmarkkapellet, eller vi tok bilen opp Enebakk­veien og gikk tur til Vangen. Jeg syntes det var for ulendt for meg å gå på ski der, men jeg var flere ganger på et vann som het Langen. Der gikk jeg flatløp. De første par år var det is på Bunnefjorden. Da gikk vi faktisk tur med barnevogn på isen. Nå er det mange år siden det har vært nevneverdig is der. Jeg likte meg godt på Ljan. Det var så fint med utsikten over fjorden. Dette savner jeg like meget som sandstranden i Nederland. Men man kan ikke få alt her i verden. Tross alt er det fint her på Korsfjellet også med mange turmuligheter like ved.

Flere besøk fra Nederland

Den andre og siste gangen faren og moren min var i Norge var i 1959. De kom på ettersommeren og var lenge hos oss da. Det var bare godvær hele tiden. De likte å være ved Ekebergrestauranten på grunn av utsikten. Denne gang hadde de reist med fly. Mor hadde fått stær kort etter at hun hadde vært her første gang. Men hun kunne da fortsatt se. John var halvannet år og kunne såvidt si ep-ep-ep. Hver gang han hørte toget kjøre forbi nede på stasjonen løp han ut på balkon­gen og ropte: toget-toget.

I 1961 fikk vi besøk av Ollie, Wieb og Ym. De hadde ikke bil ennå, så de kom med toget. Da hadde vi nettopp kjøpt ny bil, den gang en lysegul DKV. Den var ikke verst. Denne sommeren hadde vi leid en hytte til kjøpmann Holien like ovenfor Høgseth. Pål var med i magen til Unni. Det var fryktelig mye regn den sommeren, og vi hadde egentlig ingen koselig ferie da.

Det var også med denne bilen vi var i Nederland for første gang i 1964. Vi tok Kielferjen og kjørte til Bilthoven dagen etter. Ollie var på ferie da, så vi hadde hele huset for oss selv. Det var fint vær og det ble en av de beste ferier vi har hatt. Rett som det var tok vi bilen til sandstranden, hvor jeg viste guttene hvordan jeg lekte selv da jeg var liten. Det var fint for mine foreldre at de kunne oppleve guttene igjen. De så dem en gang til i 1967, og alle tre i 1970 og 1974. Deretter var Bjørn med da vi besøkte far på sykehuset i 1978. Bjørn var også med da moren min ble 90 år. det var hans første flytur.

Jeg har ofte hatt vondt av at mine foreldre har sett så lite til sine barnebarn. I dag ville det sikkert vært enklere å besøke hverandre. Men på den andre siden var de meget glad for at ungene var friske og at de hadde det bra. Det var jo viktig og.

Norsk statsborger

Da jeg hadde vært i FBT i endel år kom jeg eterhvert i kontakt med avløpsproblemene på Romerike. Dette førte til at jeg 1 mai 1962 ble ansatt som leder for den interkommunale komiteen Arbeidskomite for Rensing  av Nitelva (ARN). Her var det kommunepolitikerne som ble mine foresatte. Da syntes jeg at tidspunktet var inne til å bli norsk statsborger. Det skjedde på høytidelig vis i en rettsal hvor rettens formann ba meg si ja til kongen og grunnloven. Etterpå feiret jeg begivenheten i en kafé der jeg drakk kaffe og spiste napoleonskake. 

Skedsmo

Da jeg kom til Norge hadde jeg aldri trodd at jeg til slutt skulle havne i Skedsmo. Heller ikke etter at jeg hadde kj¢rt forbi Skedsmokorset alle de gangene jeg måtte på befaring  for jobbene jeg hadde hos Hjellnes og FBT. Det var bare et veikryss og et gudsforlatt sted.

Men da jeg begynte å jobbe i Fritidshuset på Kjeller ble det tre kvarters kjøring fra Ljan. Jeg ble jo fort kjent med mange topper i kommunene her på Romerike og spesielt med dem i Skeds­mo. Lima var plansjef der og hadde oversikt over alle mulige steder hvor det kunne bli aktuelt å bygge seg hus. Dette ble etterhvert mere tillokkende for oss. Huset på Ljan var nemlig ikke noe blivende sted.

I 1963 begynte opparbeidelsen av Eventyrveien og Trollfaret på et kommunalt boligfelt. Lima fant ut at det da ville bli enkelt også å opparbeide tomter vest for denne veien. Kommunen var ikke interessert i det. Derfor satte han Buvik på saken som i likhet med Lima og jeg kunne tenke seg å bygge. Dette førte til oppret­telse av et interesselag med ni tomter. Vei, vann og kloakk ble ferdig sommer og høst 1964. Jeg fikk ordnet byygelån i daværende DnC og 1. prioritetslån i Andvake. Arkitekt Ekra på Strømmen tegnet huset som desverre ikke ble slik som vi egentlig hadde drømt om. Jeg hadde håpet på et hus med mange koselige nisjer og utbygg og helst et tårn, men det ble jo for dyrt og arkitekten var i mot.

Men det ble da hus. Entreprenør Konrad Braaten fikk jobben. Han brukte fire snekkere: Willy, Torgeir og Knut Engebretsen og Asbj¢rn Olsen, alle fra Eidsvoll. Willy var sjefen og tykkest. Torgeir bannet mest. Det var om å gj¢re at huset  sto ferdig til skolestart 1965 på grunn av John. Dette holdt akkurat. 18 august. Det var det første huset på hele Korsfjellet vest. Det var som å reise på ferie hver dag fra jobben.

Det hadde vært hardt arbeide. Unni og jeg gjorde også en del selv. Verst var det da vi skulle lage åpninger i grunnmuren for dører i kjelleren. Den muligheten oppdaget vi nemlig for sent. Da lånte jeg et bor som gikk på bensin. Jeg ble helt gr¢nn i ansiktet av sementen. På vei hjem til Ljan ble kjerringer jeg møtte livredde over å se en slik mann. Til slutt kom Moen fra kommunen med dynamitt og sprengte hull, slik at steinspruten sto høyt i taket.

Hele huset inklusive tomt og tekniske anlegg kostet 200000 kroner. Vi hadde fått 30000 fra Evensen som kjøpte leiligheten etter oss for å beholde kontrollen over aksjene. Vi hadde selv gitt 20.000 i 1958. Jeg hadde en god del penger spart på grunn av en rekke ekstra jobber, blant annet alle renseanlegg i Asker.

Det ble en fryktelig kald vinter med to meter snø. Vannet frøs og vi fikk lagt inn plastslange fra kummen hos tannlegen. Det har vært et fint sted for ungene å bo. Det var så mange unger omkring og snekkerne var rundt omkring hele tiden. John kjørte rundt med spade på sykkelen. Det hadde han sett at opp­synsmann Syver gjorde når han fylte opp hullene i veien med grus. Han fortalte også rørleggerne omkring hvordan de skulle legge tette kloakkrør, for jeg hadde lært ham det. Pål var mye hos snekkerne da de bygget huset til Woldseth. Da fikk han matpakke med og spiste det sammen med snekkerne i bua deres. Torgeir hadde aldri sett snillere unge enn ham.

Det var dengang slik at hvis man bygget hus fikk mannen magesår eller kvinnen fikk barn. Siden jeg ikke hadde vært en ordentlig ekte selvbygger fikk jeg ikke magesår. Derfor fikk Unni barn. Bjørn er derfor den eneste ekte Skedsmogutt her i familien. Det er så rart å se på alle bilder fra da ungene var små. Det er så underlig å tenke på i dag at de var så små en gang.

Hva som senere har skjedd vet ungene allerede mye om. Det er ikke så lett å skrive erindringer for de senere år. Kanskje kommer jeg til å gjøre det. Vi får se. Jeg har for¢vrig mappen med alt mulig om jobbene jeg har hatt med en masse avisutklipp og bilder. Kanskje kommer vi så langt at vi også får med mammas erindringer. Ellers skulle jeg gjerne visst mere om forfedrene mine fra mors side.

Tilbake til startsiden